Hva er det som går av meg,-hva gjør jeg?

[Gjest oppgitt,sliten & frustrert]

Har siden jeg var ca 7 år vært et veldig følsom person.Har hatt en far som har vært knallhard mot oss (har 3 eldre brødre) Mor og far skilte seg da jeg var 13,og like etterpå døde min farmor.Jeg var der når det skjedde..hu bare datt sammen. Jeg bodde alene med min far,og måtte trøste ham etter farmor døde...ingen tenkte på meg..Har hatt mange vonde opplevelser,og har fått høre at jeg er veldig sterk. Ble mor selv som 17 åring,fikk høre av alle at jeg hadde ødelagt livet mitt...Det var et tøft svangerskap, der jeg ble tidlig innlagt pga svangerskapsforgifting.Ble beinhard etter dette! Skulle vise alle at dette fikset jeg bra! gjorde ferdig utdannelsen min,og fikk meg jobb.

Fant etterhert en fenomenal fyr som jeg ble sammen med.Begynte med p-piller,og plutselig ble jeg helt rar.Gikk opp 15 kg på knapt 1 år...Gikk i 3 år og skjønte ikke bæra hva som gik av meg.Var jo egentlig verdens lykkeligste..

Så ble jeg gravid,og livet kunne egentlig ikke ha vært bedre...Maste på legen om å ta stoffskifteprøve pga mye av det i familien.Etter barnet nedkom, fikk jeg endelig tatt denne prøven(legen mente hele tiden at jeg var for ung,at detikke var noen vits..)Det viste seg at prøvene var alvorlig lave,og fare for struma.Begynte med med.og ting ble litt bedre..

Men det ene tar det andre!

Begynte i ny jobb,og ble ikke lenge.Sjefen,som jeg trodde var hygglig,viste seg å være en jevel! Sa opp,og fikk meg ny jobb.Det viste seg å være det samme opp igjen.Synes jeg har vært forfulgt av "uflaks"...

Er kommet til et punkt der jeg er drittlei av å være sterk.Har bare lyst å sette meg ned å grine og la noen ta vare på meg! Har bestandig stilt opp for andre,vært "psykolog" for venninner oppover årene,-har selv aldri krevd noe tilbake.

Er sååå sliten!

Har en fantastisk mann, to fine barn (5 og 13 år)

som krever sitt.

Jeg er tom og går å spinner på tanken "hva hvist jeg ikke greier mere..."

Har skiftet yrke,og har en fantastisk fin jobb nå.Alt er egentlig vedlig greit, men tankene mine er tunge.Jeg tenker på det samma hele tiden,fra jeg står opp til jeg legger meg.er redd for at andre merker det..-må jo holde meg sterk!

Alt går inn på meg,alt innen media,alt det triste ellers.Hvorfor kan jeg ikke glede meg over det jeg har?

Er blitt redd for alt! At noe skal skje barna mine,at noe skal skje meg eller min mann.Tør ikke reise,tør ikke ta fly eller buss.Nesten som om at jeg ikke tør å gjøre ting jeg ikke har kontr.over selv..Samtidlig som jeg er drittlei av å være sterk..

Skjønner ingenting.Hva er det med meg? Har vært hos legen, men ikke fått noen forståelse.Byttet lege pga dette, og den nye henviste meg til psykolog tvert.Men ventelisten er så lang...

Fikk forr.resept på antidep.fra den frrige legen,men har lyst å høre med psyk. om jeg kan greie dette uten.Er livredd for medikamenter.

Nå har jeg nådd et punkt der jeg er beredt på å prøve det meste,for å slippe å tenke sånn..

Tankene kverner i hodet mitt,er så sliten.

Hva gjør jeg?

Blir vedlig glad for synspunkter,og hva jeg kan gjøre selv for dette.

Har bestandig greid meg selv, men nå er det tomt.

Dagene er et slit,for tankene kverner hele tiden..

Har siden jeg var lita fått høre at vist jeg tenker for mye blir jeg gal.Denne sitter igjen ennå, og føler nesten at jeg er farlig nerme sannheta.Er livredd for det! Redd for å få en diagnose...

Takker for alle gode råd dere eventuelt gir meg!

[A35R]

hei,

Høres ut som du trenger å få snakket ut med noen ja. Har du fortalt mannen din hvordan du føler deg? Av og til er det helt ok å ikke være så "sterk" hele tiden, det er lov å føle seg liten, redd, men det er viktig at du snakker med noen som tar dette alvorlig, ellers er det som du sier du blir gående å surre rundt med alle tankene dine og føler at du holder på å bli gal. Du blir nok ikke gal, men prøv å tørre å gi litt slipp på den "sterke" deg og la deg selv få et pusterom. Du har også rett til å bli tatt vare på, ikke bare den som skal ta vare på andre.

hilsen en som alltid har vært den "sterke", som heldigvis turte å vise til slutt at jeg mestrer ikke alt her i verden.