Slutte med medisin for en stund?

[maire]

Jeg har diagnosene "emosjonelt ustabil" og "unnvikende" personlighetsforstyrrelser. De siste 6 mndr har jeg gått på 20 mg cipralex og ca 20-30 mg tolvon pr døgn.

Har lyst til å kutte ut medisinene for å se hvordan jeg fungerer uten medisiner, for jeg tror jeg helt har glemt hvordan jeg er umedisinert.

Er det noen som har erfaring med å trappe helt ned på Ad, for så og returnere til Ad igjen?

Må jeg regne med mange bivirkinger?

Vanskelig å starte opp igjen med medisiner?

Tror jeg kommer til å begynne med medisiner igjen fordi jeg har en del tvangstanker som blir borte ved hjelp av medisiner. Men vil gjerne prøve meg en stund uten. Blir veldig glad for svar :-)

[hare1365380455]

Jeg ville snakket med legen først.

[maire]

Jeg ville snakket med legen først.

Ja.forsåvidt. Men jeg har en lege som stort sett bare sier "ja, haha"..så derfor spør jeg her.

Psykologen jeg går til har ikke de store innvendingene mot at jeg for en periode slutter med medisin. Men jeg skulle gjerne hørt fra neon som har prøvd det om det ble mye kluss og store vanskeligheter..

[Jeg er en annen]

Vanskelig å si hva slags bivirkninger du vil oppleve ved å seponer, det varierer fra person til person. Sida du bruker høyere dose Cipralex enn vanlig samt Tolvon (for søvn, for å øke effekten av cipralex eller begge deler?) er det nok lurt å trappe ned langsomt.

Å starte opp igjen burde ikke være vanskeligere enn første gang, men leger advarer vel om at medisinene kan miste effekten hvis man gjør det. _Hvorfor_ det er sånn tror jeg ikke de har noen god forklaring på.

[Gjest Efexor]

Jeg har ikke samme diagnose som deg, men jeg har sluttet med SSRI to ganger og begynt igjen.

1. Du bør ikke slutte uten å rådføre deg med lege.

2. SSRI kan være et sant helvete å slutte med. Trapp langsomt ned og ta det over flere måneder.

3. SSRI mister ikke effekten om man slutter med det for så å begynne igjen.

[frosken]

Mine tanker etter å ha lest innlegget ditt, er litt på skrå i forhold til det du ber om tilbakemelding på, så du kan bare overse det jeg skriver dersom du ikke er interessert i denne type kommentarer.

Jeg sliter med å se at det er rasjonelt å slutte med medisiner nå. Du har god effekt, har kommet deg betraktelig, men er vel fortsatt ikke tilbake i jobb? Vil det ikke være mer hensiktsmessig for deg å forsøke å komme tilbake i jobb - evt. skifte jobb - enn på eksperimentere med din psykiske helse?

Er du sikker på at motivasjonen din mht å ha en medisinpause ikke kan være en måte å slippe ansvar på - en måte å unngå krav om å begynne i jobb igjen osv.

Dette trenger overhodet ikke å stemme for deg, men problemstillingen minner meg litt om den form for ønske og regresjon og utagering man ofte kan se hos mennesker med personlighetsforstyrrelser. Folk flest tror det må være godt å bli "friskere" , men det stemmer jo ikke nødvendigvis annet enn på svært lang sikt.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Her synes jeg du viser noe av kjernen i pf-tenkningen.

Ut fra en eller annen "lyst" skal du prøve ut noe svært ufornuftig. Hvorfor? Tror du at din personlighet har endret seg vesentlig på 6 mnd?

[maire]

Her synes jeg du viser noe av kjernen i pf-tenkningen.

Ut fra en eller annen "lyst" skal du prøve ut noe svært ufornuftig. Hvorfor? Tror du at din personlighet har endret seg vesentlig på 6 mnd?

Ok. Jeg tar den. Det var kanskje pf'en som snakket..:-(

"Lysten" har sitt utspring i at jeg innbiller meg at jeg tenker helt annerledes nå enn jeg gjorde for bare noen måneder siden, og jeg klarer ikke å la være og undre meg over om det er "meg" eller om det er medisinenes fortjeneste.

Eller er det kombinasjonen "meg" og medisinene? Kanskje gjør medisinene meg i stand til å tenke annerledes?

Når jeg ikke lenger plages like mye av tvangstanker og angst, så gir jo det meg tid til andre tanker enn bare "skrekk og gru", og jeg tør å gjøre ting uten samme grad av ubehag som tidligere.

Noe som igjen fører til at jeg blir mer sikker og glad..

OK..men da lurer jeg på noe annet: Må jeg gå på medisiner livet ut, eller vil effekten "sette" seg slik at jeg en dag kan leve uten medisiner?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ok. Jeg tar den. Det var kanskje pf'en som snakket..:-(

"Lysten" har sitt utspring i at jeg innbiller meg at jeg tenker helt annerledes nå enn jeg gjorde for bare noen måneder siden, og jeg klarer ikke å la være og undre meg over om det er "meg" eller om det er medisinenes fortjeneste.

Eller er det kombinasjonen "meg" og medisinene? Kanskje gjør medisinene meg i stand til å tenke annerledes?

Når jeg ikke lenger plages like mye av tvangstanker og angst, så gir jo det meg tid til andre tanker enn bare "skrekk og gru", og jeg tør å gjøre ting uten samme grad av ubehag som tidligere.

Noe som igjen fører til at jeg blir mer sikker og glad..

OK..men da lurer jeg på noe annet: Må jeg gå på medisiner livet ut, eller vil effekten "sette" seg slik at jeg en dag kan leve uten medisiner?

Når du har vært stabil og fungert i jobb/utdanning samt med dine nærmeste i 1-2 år, har ting "satt seg". Da kan tiden være inne for å forsøke en langsom nedtrapping av et medikament av gangen.

[maire]

Mine tanker etter å ha lest innlegget ditt, er litt på skrå i forhold til det du ber om tilbakemelding på, så du kan bare overse det jeg skriver dersom du ikke er interessert i denne type kommentarer.

Jeg sliter med å se at det er rasjonelt å slutte med medisiner nå. Du har god effekt, har kommet deg betraktelig, men er vel fortsatt ikke tilbake i jobb? Vil det ikke være mer hensiktsmessig for deg å forsøke å komme tilbake i jobb - evt. skifte jobb - enn på eksperimentere med din psykiske helse?

Er du sikker på at motivasjonen din mht å ha en medisinpause ikke kan være en måte å slippe ansvar på - en måte å unngå krav om å begynne i jobb igjen osv.

Dette trenger overhodet ikke å stemme for deg, men problemstillingen minner meg litt om den form for ønske og regresjon og utagering man ofte kan se hos mennesker med personlighetsforstyrrelser. Folk flest tror det må være godt å bli "friskere" , men det stemmer jo ikke nødvendigvis annet enn på svært lang sikt.

Jeg er interessert i alle slags tilbakemeldinger jeg. Også de som kan være ubehagelige.

Først kan jeg si med 100% sikkerhet at jeg ikke har den motivasjonen du nevner.

I behandlingsopplegget som er laget for meg inngår det at jeg skal bli frisk nok til at jeg kan gjennomføre en utdannelse først.

Det er noe jeg er veldig motivert for, og som jeg ser fram mot med utålmodig "grue-glede"-forventning.

Avdelingen jeg jobbet i er for øvrig nedlagt på grunn av det dårlige arbeidsmiljøet og alle konfliktene. Så det var kanskje et ubevisst sunnhetstegn at angsten slo seg på for fullt og de indre alarmklokkene kimte dengangen det fortsatt var aktuelt å få meg tilbake dit.

For meg er det omtrent ubegripelig at noen som sliter psykisk ikke vil bli friske.

Hvem vil frivillig fortsette å leve i et angst- og depresjonshelvete? Er ikke det egentlig det samme som å si nei til å leve? Hvilken fortjeneste ved å forbli psyk er så stor at den oppveier smerten over å ville leve, men ikke tørre?