hva skal jeg gjøre, jeg orker ikke mer..

[Gjest ak85]

hva skal jeg gjøre? jeg orker ikke mer..

jeg orker ikke mere.. jeg er lei.. skulle ønske jeg døde istedenfor venninna mi. jeg kunne ofra meg for henne, slik at hu får levern min, hu er verdt mer enn meg. jeg orker ikke mer, alt blir bare feil. la meg gå..

[Åsemor]

Ring Mental Helse NÅ!

810 30 030!!!

[Gjest marthe02]

nok en gang.. ring legen.. få noen andr3e til å gjøre det om du ikke klarer...

[Gjest ak85]

Ring Mental Helse NÅ!

810 30 030!!!

tøkke, veit ikke hvajeg skal si også har jeg angst for å prate i telfeon...

[Gjest ak85]

nok en gang.. ring legen.. få noen andr3e til å gjøre det om du ikke klarer...

ja det går ann...

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du har vel fått nok svar på hva du bør gjøre.

Neste steg må være handling, ikke flere likelydende spørsmål her på Dr. Online.

[Gjest marthe02]

Du har vel fått nok svar på hva du bør gjøre.

Neste steg må være handling, ikke flere likelydende spørsmål her på Dr. Online.

ring nå.. en gang må bli den første til å overvinne det man har angst for

[Gjest ak85]

Du har vel fått nok svar på hva du bør gjøre.

Neste steg må være handling, ikke flere likelydende spørsmål her på Dr. Online.

jammen jeg tør ikke.. ikke aleine..

jeg er redd..

[Gjest marthe02]

ring nå.. en gang må bli den første til å overvinne det man har angst for

kontakt en vennine, eller noen i familien som kan hjelpe deg.. reis på legevakten... du vil jo få det bedre..

[kreativ1365380881]

jammen jeg tør ikke.. ikke aleine..

jeg er redd..

Skjønner at du sliter, men du er jo nødt til og ta et steg videre. Ingen her kan bli med deg irl. Det er kun du som kan gjære noe med tingene. Det kommer ikke akkurat noen ut av dataskjermen og løfter deg til legevakta. Ta ansvar for deg selv!!

[Gjest ak85]

Skjønner at du sliter, men du er jo nødt til og ta et steg videre. Ingen her kan bli med deg irl. Det er kun du som kan gjære noe med tingene. Det kommer ikke akkurat noen ut av dataskjermen og løfter deg til legevakta. Ta ansvar for deg selv!!

hehe, det er sant! bra saght! skal se hva jeg gjør jeg:-)

[dog1365380703]

Du har vel fått nok svar på hva du bør gjøre.

Neste steg må være handling, ikke flere likelydende spørsmål her på Dr. Online.

NHD...

Med all respekt, så ser jeg at du tidligere har prøvd å gi noen gode tips til "ak85", men burde det ikke snart være en tankevekker i psykriatien at det faktisk ER folk som heller vil (og prøver) å dø enn å ta en telefon?

Kjenner meg meget igjen i denne angsten...en angst der ALT hoper seg opp p.g.a. en tilsynelatende bagatell som burde løses med "bare" det å ta en telefon.

Nå er jeg sterkt imot det å ta livet sitt for det løser ingenting og så lenge det er liv er det håp.

Men det er tross alt p.g.a. oss "tapere" at du NHD har den jobben du har.

Så jeg vil gjerne spørre deg om en tjeneste på vegne av "ak85" om du kan gi denne et lite tips om hvordan hun selv kan jobbe med å overvinne denne frykten for å f.eks. ta en telefon...

Har selv en terapist som er god å forklare ting som har hjulpet meg meget med ansten min.

Kanskje "ak85" mangler kun "det rette tipset" for å løse en del problemer? Ofte kan jo et problem gi store ringvirkninger.

Bare lurer på om du kan ofre et gratis råd om dette?

Tusen takk

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

NHD...

Med all respekt, så ser jeg at du tidligere har prøvd å gi noen gode tips til "ak85", men burde det ikke snart være en tankevekker i psykriatien at det faktisk ER folk som heller vil (og prøver) å dø enn å ta en telefon?

Kjenner meg meget igjen i denne angsten...en angst der ALT hoper seg opp p.g.a. en tilsynelatende bagatell som burde løses med "bare" det å ta en telefon.

Nå er jeg sterkt imot det å ta livet sitt for det løser ingenting og så lenge det er liv er det håp.

Men det er tross alt p.g.a. oss "tapere" at du NHD har den jobben du har.

Så jeg vil gjerne spørre deg om en tjeneste på vegne av "ak85" om du kan gi denne et lite tips om hvordan hun selv kan jobbe med å overvinne denne frykten for å f.eks. ta en telefon...

Har selv en terapist som er god å forklare ting som har hjulpet meg meget med ansten min.

Kanskje "ak85" mangler kun "det rette tipset" for å løse en del problemer? Ofte kan jo et problem gi store ringvirkninger.

Bare lurer på om du kan ofre et gratis råd om dette?

Tusen takk

For det første: Angst for å telefonere er også et spørsmål om hvor mye ubehag en kan eller vil ta på seg for å oppnå noe.

Jeg er helt sikker på at både du og ak85 hadde ringt til brannvesenet om deres barn var inne i et hus som tok fyr.

Jeg er også helt sikker på at dere hadde tatt en telefon om premien var 1 mill kroner.

Selv en svømmedyktig person med vannskrekk hadde hoppet fra brygga om barnet falt i vannet.

Første steg er altså å innse at angsten ikke har en absolutt konsekvens, men en relativ. Det blir altså et spørsmål om å ville ta på seg ubehag.

Jeg vil i alle angstsammenhenger anbefale gradvis trening. Start med å ringe en ufarlig telefon til en ufarlig person. Gjør dette ofte inntil det ikke er farlig lenger. Si gjerne til vennen din at du også ringer for å trene vekk telefonangsten.

Deretter kan en trene på ufarlige telefoner til nøytrale instanser. Ring Gudbrandsdal billag og spør om når første buss går fra Lillehammer til Vågå.

Når en så skal ringe den vanskelige telefonen feks til fastlegen, må en forberede seg. Skriv ned det du har tenkt å si akkurat slik et innlegg er formulert her på DOL.

Som du sikkert har sett anbefaler jeg av og til personer til å skrive ut sine spørsmål herfra og ta med til legen. Det samme kan en gjøre når en ringer.

Det er også mulig å skrive til fastlegen og fortelle om telefonangsten og be vedkommende være oppmerksom på det neste gang du ringer.

[Gjest pilletriller]

For det første: Angst for å telefonere er også et spørsmål om hvor mye ubehag en kan eller vil ta på seg for å oppnå noe.

Jeg er helt sikker på at både du og ak85 hadde ringt til brannvesenet om deres barn var inne i et hus som tok fyr.

Jeg er også helt sikker på at dere hadde tatt en telefon om premien var 1 mill kroner.

Selv en svømmedyktig person med vannskrekk hadde hoppet fra brygga om barnet falt i vannet.

Første steg er altså å innse at angsten ikke har en absolutt konsekvens, men en relativ. Det blir altså et spørsmål om å ville ta på seg ubehag.

Jeg vil i alle angstsammenhenger anbefale gradvis trening. Start med å ringe en ufarlig telefon til en ufarlig person. Gjør dette ofte inntil det ikke er farlig lenger. Si gjerne til vennen din at du også ringer for å trene vekk telefonangsten.

Deretter kan en trene på ufarlige telefoner til nøytrale instanser. Ring Gudbrandsdal billag og spør om når første buss går fra Lillehammer til Vågå.

Når en så skal ringe den vanskelige telefonen feks til fastlegen, må en forberede seg. Skriv ned det du har tenkt å si akkurat slik et innlegg er formulert her på DOL.

Som du sikkert har sett anbefaler jeg av og til personer til å skrive ut sine spørsmål herfra og ta med til legen. Det samme kan en gjøre når en ringer.

Det er også mulig å skrive til fastlegen og fortelle om telefonangsten og be vedkommende være oppmerksom på det neste gang du ringer.

Jeg har ikke noe barn, så det vet jeg ikke. Jeg har en katt og jeg ville gjort det utroligste for å få ut ham. Sannsynligvis ringt brannvesenet også. Men det er mer skummelt å skulle ringe lege etc enn brannvesen.

Vel, der tar du feil. Eller ikke nødvendigvis, for du snakket jo om to spesifikke personer over her og har poengtert uendelig mange ganger at du svarer på spesifikke ting og ikke generelt. Men jeg vet i alle fall at da jeg hadde telefonfobi på mitt værste så kunne det ikke falt meg inn å ta en telefon om jeg hadde fått 1 mill. for det. Det er ikke alt man gjør for 1 mill.

Ved hjelp fra en terapeut tar jeg riktignok nå de fleste telefoner, og det uten noen gang å ha fått 1 mill for det. Penger løser ikke alt.

Mulig. Har fortsatt ikke barn. Forøvrig har jeg ikke vannskrekk og har aldri hatt det heller.

Dette derimot støtter jeg deg fullstendig i. Men det er å trene på angsten. Noe denne personen selvfølgelig må. Det er noe helt annet enn å skulle ringe nå umiddelbart uten å ha trent noe først.

Fortsatt helt enig. Men det tar jo tid å komme så langt. Det er liksom ikke gjort i løpet av en fomiddag.

[dog1365380703]

Jeg har ikke noe barn, så det vet jeg ikke. Jeg har en katt og jeg ville gjort det utroligste for å få ut ham. Sannsynligvis ringt brannvesenet også. Men det er mer skummelt å skulle ringe lege etc enn brannvesen.

Vel, der tar du feil. Eller ikke nødvendigvis, for du snakket jo om to spesifikke personer over her og har poengtert uendelig mange ganger at du svarer på spesifikke ting og ikke generelt. Men jeg vet i alle fall at da jeg hadde telefonfobi på mitt værste så kunne det ikke falt meg inn å ta en telefon om jeg hadde fått 1 mill. for det. Det er ikke alt man gjør for 1 mill.

Ved hjelp fra en terapeut tar jeg riktignok nå de fleste telefoner, og det uten noen gang å ha fått 1 mill for det. Penger løser ikke alt.

Mulig. Har fortsatt ikke barn. Forøvrig har jeg ikke vannskrekk og har aldri hatt det heller.

Dette derimot støtter jeg deg fullstendig i. Men det er å trene på angsten. Noe denne personen selvfølgelig må. Det er noe helt annet enn å skulle ringe nå umiddelbart uten å ha trent noe først.

Fortsatt helt enig. Men det tar jo tid å komme så langt. Det er liksom ikke gjort i løpet av en fomiddag.

Meget godt og mye mer profesjonelt skrevet "pilletriller"

Men å sammenligne med å brann og fare for drukning var etc. som NHD gjorde her har ingenting med angst å gjøre. Hvorfor? Fordi det er forkjell på å handle instinktivt i f.eks. en brann enn å føle seg for dum og redd for å ikke finne ord i en telefon.

Et eksempel: Jeg maner meg opp for å ringe en viktig bestilling. Jeg er så kuet opp gjennom drittlivet at jeg føler jeg ikke har rett til å være til i det hele tatt.

Så å ta en telefon å "forstyrre" noen...vel..Kanskje de har lunch akkurat i det jeg ringer...Tankene glir tilbake av seg selv til de gangene jeg "forstyrret" min far og han eksploderte...tilbake sto jeg vettskremt og tok til tårene. Men da ble det bank å få...på en høyst ydmykende måte...fordi jeg gråt...

Så...Det beste jeg kunne gjøre var å gjemme meg...Og IHVERTFALL ikke være til bry.

Så da min bestemor fikk slag da jeg var alene i huset med henne ringte telefonen. Jeg var liten og vettskremt fordi jeg visste ikke hvorfor hun skrek slik. Men da telefonen ringte ble det noen sekunder i mitt liv i ren tortur jeg ALDRI vil glemme.

Jeg var faktisk mest redd for å bli mørbanket hvis jeg svarte telefonen...

NHD...Kanskje jeg ville den gang blitt værende i et brennende hus i redsel for å bli straffet for å gå ut uten lov.

Du vet ikke hvordan en kan føle det. Men jeg håper du vet HVORFOR man kan føle.

Vel...Så har jeg til slutt manet meg opp til å ringe denne bestillingen. Og selfølgelig er linjen så dårlig da at damen i den andre enden blir sint og utålmodig.

Når samtalen endelig er ferdig har jeg nok en gang opplevd min fars skriking og sinne...langt der inne i det brente minnet.

Men det er ok...etter noen timer har jeg roet meg. Og neste gang telefonen min har dårlig forbindelse skal jeg KNUSE den.

Håper dette kan leses nøye...for den som lurer på hvordan det kan være å ha angst og hva som kan være årsaken til det.

Ellers vil jeg si akkurat det "pilletriller" sier.

[Gjest condie]

Meget godt og mye mer profesjonelt skrevet "pilletriller"

Men å sammenligne med å brann og fare for drukning var etc. som NHD gjorde her har ingenting med angst å gjøre. Hvorfor? Fordi det er forkjell på å handle instinktivt i f.eks. en brann enn å føle seg for dum og redd for å ikke finne ord i en telefon.

Et eksempel: Jeg maner meg opp for å ringe en viktig bestilling. Jeg er så kuet opp gjennom drittlivet at jeg føler jeg ikke har rett til å være til i det hele tatt.

Så å ta en telefon å "forstyrre" noen...vel..Kanskje de har lunch akkurat i det jeg ringer...Tankene glir tilbake av seg selv til de gangene jeg "forstyrret" min far og han eksploderte...tilbake sto jeg vettskremt og tok til tårene. Men da ble det bank å få...på en høyst ydmykende måte...fordi jeg gråt...

Så...Det beste jeg kunne gjøre var å gjemme meg...Og IHVERTFALL ikke være til bry.

Så da min bestemor fikk slag da jeg var alene i huset med henne ringte telefonen. Jeg var liten og vettskremt fordi jeg visste ikke hvorfor hun skrek slik. Men da telefonen ringte ble det noen sekunder i mitt liv i ren tortur jeg ALDRI vil glemme.

Jeg var faktisk mest redd for å bli mørbanket hvis jeg svarte telefonen...

NHD...Kanskje jeg ville den gang blitt værende i et brennende hus i redsel for å bli straffet for å gå ut uten lov.

Du vet ikke hvordan en kan føle det. Men jeg håper du vet HVORFOR man kan føle.

Vel...Så har jeg til slutt manet meg opp til å ringe denne bestillingen. Og selfølgelig er linjen så dårlig da at damen i den andre enden blir sint og utålmodig.

Når samtalen endelig er ferdig har jeg nok en gang opplevd min fars skriking og sinne...langt der inne i det brente minnet.

Men det er ok...etter noen timer har jeg roet meg. Og neste gang telefonen min har dårlig forbindelse skal jeg KNUSE den.

Håper dette kan leses nøye...for den som lurer på hvordan det kan være å ha angst og hva som kan være årsaken til det.

Ellers vil jeg si akkurat det "pilletriller" sier.

Hei, jeg må bare si til deg at dette gjorde inntrykk på meg. Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen (ikke i telefonangst, men å ikke fortjene å være til..), og det gjorde at jeg husket en del ting fra min egen barndom og tenkte aha! Selvfølgelig er det slike ting som har formet meg. Måtte jeg bare unngå de samme feilene med mine egne barn.

[dog1365380703]

Hei, jeg må bare si til deg at dette gjorde inntrykk på meg. Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen (ikke i telefonangst, men å ikke fortjene å være til..), og det gjorde at jeg husket en del ting fra min egen barndom og tenkte aha! Selvfølgelig er det slike ting som har formet meg. Måtte jeg bare unngå de samme feilene med mine egne barn.

Ja det er det eneste positive i det. Jeg vet ihvertfall hva jeg IKKE skal gjøre mot egne barn.

Ellers vil jeg si til "ak85" at hvis det er mulig (hvis det ikke haster alt for mye), så følg rådet til NHD. Det er det beste å gjøre med slike ting

[Gjest Tussi-jente21]

tøkke, veit ikke hvajeg skal si også har jeg angst for å prate i telfeon...

Jeg vet det hørest lettvint ut, men det du må bare hoppe i det. Ta en sjangse. Hva er det verste som kan skje??at du ikke får svar kanskje.....men husk de på legevakta er vant til litt av hvert så om du ikke vet hva du skal si så stiller de sikkert spm.

Har selv hatt telefon-angst og det er jammen ikke lett. Men jeg bare hoppa ut i det og det var ikke så skummelt som jeg først trodde.

Ofte så tror man at man kommer til å drite seg ut, eller at noe kommer til å skje, men som oftes går det bra.

Og dessuten som en skreiv lenger oppe: ingen kan komme utav skjermen og ringe for deg.

Er litt enog i NHD sitt innlegg, at en må bare tørre....en eller annen gang, uansett hvor redd man er. Hvordan komme over noe (som i dette tilfellet angsten din) når du ikke engang prøver. Man må utsette seg for det man frykter, f.eks. ved angst for høyder så kan må gå litt høyere for hver gang o.l.

Slik må du også gjøre, uansett hvor vanskelig det er så må du bare hoppe i det. Prøv f.eks. å snakk i tlf (uten at du ringer noen) og forestill deg at du snakker med legevakta. Og så kan du jo skrive ned hva du vil ta opp.

Jeg vet ikke hva annet jeg skal råde til.

Lykke til.

Du klarer hvis du vil, og hvis du går inn for det. Jeg og andre har vært der som du er nå, men har kommet over angsten, så det finnes håp