Utrolig dette livet

[Gjest fnugget]

jeg hadde over et år med bitter, smertefull kjærlighetsorg. De som kjenner meg bedre vet at det var mer enn kjærlighetsorg. Han var en veldig stor del av meg i mange år.

Etter bruddet var jeg opptatt av å holde det hemmelig. Jeg visste ikke hvordan takle det og veien ble..nedover..

Det ble piller. Vival. Xanor. Sobril. Imovane. Stilnoct. Og ikke minst, alkohol.

Jeg var lenge en skygge av meg selv. farget håret svart, ingen kjente meg igjen. jeg tok overdoser, blandet alkohol med piller. sørget, gråt. isolerte meg. men holdt på hemmeligheten.

I vår fikk jeg litt mer avstand til det vonde. Håret ble mitt sedvanlige blonde. jeg ringte legen og sa jeg ikke ville ha mer imovane. vival går jeg på ennå, men får kun minstepakning en gang i mnd.

Men jeg ble forelsket på nytt. vi flørtet mye. jeg innbildte meg..håpet så inderlig at det kunne være gjensidig. men det viste seg, at det var det ikke. den natta jeg fikk vite det havna jeg gråtende på gulvet. visste verken ut eller inn. siden har jeg ikke sovet eller spist stort.dagen etterpå snakket jeg med psykepleier om det. det var fredag og jeg hadde fått en depressiv angstreaksjon. jeg skjønte ikke hvordan komme meg gjennom helga, men min for tida manglende evne til å ta vare på meg selv. vi kom frem til at jeg skulle reise på legevakta. jeg gjorde det, skjelvende av redsel. det var mørkt og ekkelt, og jeg kunne ønske noen var med meg, men jeg ville ikke fortelle det til noen...

legen var snill han. gav meg et klaps på skuldra og et brett med sobril. men siden jeg ikke er psykotisk, så ville han ikke legge meg inn.

og jeg har begynt på igjen med noe. nemlig alkohol og tabletter. bare i spe. ikke mye. ikke hyppig. ikke store overdoser som før. men denne gangen var den forrige krisen så friskt i minne..og når jeg endelig opplevde å bli glad i noen på nytt...og avvist...det var så vondt...jeg har det så vondt med å bli avvist..så demper jeg nå smerten med dette.

jeg har skrevet tre mailer til legen min om hvordan det ligger an.

i kveld har jeg tatt 10 imovane, drukket 4 halvlitere med øl..vet jeg spiller med livet mitt..men..det er dumt gjort kan man si, men er det det....familien min tror jeg sover fordi jeg ikke sov i natt, men jeg gjør dette i stedet..

bør jeg legges inn? bør jeg oppsøke legevakta?

er spørsmålet mitt om deres meninger. jeg har aldri vært lagt inn og jeg har en diagnose hvor de sier at vi som har den ikke skal legges inn.

[Gjest Been there done that]

Her er nr til Mental Helse. Ring dit og få råd om hva du skal gjøre.

81030030

eller du ringer nærmeste legevakt snartest. Uansett er dette en dårlig måte å slukke sorgene sine på

[firebird1365380441]

Du skulle ikke tilfeldigvis ha emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse?(Borderline)

Jeg har det.Det er en del ganger jeg har bkitt avvist på legevakta også,når jeg har bedt på mine knær om å få bli lagt inn.Hadde tidligere et stort forbruk av ulike B-prep piller - de du nevnte.Bruker vival og xanor nå.pluss et A -prep,mot sterke smerte fordi jeg har enselvpåført sykdom i magen - mye mulig pga alle overdosene,med og uten alkohol.Men, jeg har aldri MISBRUKT alkohol.

Jeg skjønner din fortvilelse utrolig godt - har ingen problemer overhode med å skjønne hvor jævlig det føles å bare få en resept eller et brett med et eller annet beroligende, og en "klaps" på skuldra av legen...En lege som ikke lytter,men sitter og leser i journalen min mens jeg forsøke å forklare at jeg ikke holder ut lenger,selv om jeg ikke er psykotisk....

Har tenkt mange ganger,i sånne tilfeller,at da løper jeg gjennom et butikkvindu eller hopper fra den høyeste byggningen i byen.Kanskje jeg blir innlagt da.Hvis det er noe igjen å legge inn,da...hehe....

Likevel, på tross av lidelsen min, kommer jeg meg videre...det går ut i grøftene flere ganger,noen ganger tryner jeg skikkelig,men det går framover.Saaaaaaaaaaaaakte...

Jeg håper det gjør det for deg også.Og jeg skulle ønske at det fantes egne pykehusavdelinger for folk med lidelser som egentlig ikke burde innlegges.Høres psykt ut,eller hva?Men et sted der man bare kunne få være,prate med noen,få hvile ut - hvis man f.eks ikke får sove(mitt største problem akkurat nå).Ikke nødvendigvis noen "store greier", men et sted å sove til angsten og uroen er ute av kroppen...en slags døgnavdeling...at man slipper å "smøre på" for å bli innlagt.

Jeg håper du kommer deg ut av det her,fnugget....det er et lite/stort helvete,men man kan komme ut av det.Man vil vel oppleve det ordentlige livet, det alle "andre" skryter sånn av?

Det er vondt å bli foratt når en hadde et håp om at noe skulle ordne seg.Det er vondt å omtrent måtte begynne på de pillene en så gjerne ville bli kvitt fordi en møtte en lege på legevakta som ikke forstod alvoret...vondt å bli avvist.I know.Du er ikke alene.

Om du vil skrive en mail til meg ,kan du sende den til

[email protected]

Alt godt...og en trøsteklem fra