Er det normalt å

[Gjest tristiane]

sørge over en planlagt abort?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

"Sørge"?

Selv om en abort er valgt helt frivillig, er det vel ikke uvanlig å føle både en viss ambivalens og et visst vemod.

[Gjest detblirbedreetterhvert]

Jeg gjorde det.

Fornuften bestemte abort, mens inni meg var jeg uenig.

Aborten skjedde for 16 år siden og da var det vanlig med undersøkelse dagen før. På den undersøkelsen før aborten spurte jeg gråtkvalt om jeg kunne ombestemme meg, hvorpå legen sa man bør stå for sine valg....

ung- uerfaren som jeg var, så lyttet jeg til egen fornuft- og legen som mente man må stå for sine valg...

Sørget i ordets rette forstand en periode.

Men jeg skrev meg ut av det. Skrev min historie som ble trykt i et ukeblad. Deretter pustet jeg ut og gikk videre med livet mitt.

[Gjest nepa]

De fleste som tar abort har 1000 spørsmål til seg selv og andre om dette både før og etter.

Ofte et kaos inni et hode under en slik avgjørelse..også etterpå..

Klart du kan både sørge og føle både det ene og det andre.

Bare sørg for å prate mye om det du føler når du føler det....

Det er også fagfolk du får prate med etter en abort.

Det er utolig beroligende og flott.

De er gode lyttere og gir deg mange fine råd )

[bugge -jenta]

"Sørge"?

Selv om en abort er valgt helt frivillig, er det vel ikke uvanlig å føle både en viss ambivalens og et visst vemod.

Jeg synes det er merkelig at du setter ordet sørge i hermetegn, og nærmest bytter det ut med "et visst vemod", "ambivalens."

Egentlig svarer du vel at ordet sørge er et for sterkt ord, har feil nyanse i seg, ikke er godt dekkende.

Slik oppfatter jeg svaret ditt, og finner det merkelig.

Jeg tror absolutt det går an å nettopp sørge på forhånd over en planlagt abort, selv om den er aldri så selvbestemt.

Vh bugge.