Ekspertsvar Sykemelding - et onde eller gode ved dyp depresjon?

[Gjest flinkpike]

Hei!

Jeg har nå vært 100% sykemeldt i fire mnd. og sliter med dyp, tilbakevendende depresjon. Jeg har gått hos to ulike psykiatere som har hatt vidt forskjellig syn på hvor lenge jeg bør være sykemeldt. Den ene har ment at jeg minst bør være sykemeldt et år. Mens den andre mener at det er viktig å returnere til arbeidet så fort som mulig.

Jeg har valgt å gå i terapi hos sistnevnte.

For to år siden var jeg sykemeldt i fire måneder med samme diagnose, og er skeptisk til å vende tilbake til jobb før jeg merker utsikt til bedring.

Jeg bør tilføye at jeg har skrivesperre/

skriveangst som gjør mitt arbeid som jurist (advokat) meget vanskelig. Og denne inngripende problemstillingen har ikke vært viet særlig oppmerksomhet i behandlingen så langt.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du skriver som om sykemelding er et enten eller.

Jeg er særdeles sterk tilhenger av at 100% sykemelding skal være kortest mulig. Selv etter så kort tid som 3 mnd øker sannsynligheten sterkt for at enden på visa er uføretrygd.

Derimot kan en drøye det lenge før en er i fullt arbeid. Det er den stadige kontakten med og tilknytningen til arbeidsplassen som er det viktigste.

[Gjest ikke nick i kveld]

Jeg ble borte fra mitt arbeid som lærer i nesten et år pga. konflikt med rektor som ikke ville meg tilbake, og nektet å tilpasse jobben for meg. H*n hadde bestemt seg for at jeg ikke egnet meg som lærer uten at jeg egentlig fikk noen annen begrunnelse enn at jeg ikke hadde gjort god nok jobb i perioden jeg var syk.

Det var en aldeles forferdelig behandling av hele saken både hos arbeidsgiver og fagforening som var for svak. Jeg ble nødt til å klage over saksbehandler på trygdekontoret, og fikk en skriftlig beklagelse fra trygdesjefen. Trygdekontoret prøvde nærmest å tvinge meg til attføring og dermed overføre meg til aetat.

Til slutt fikk jeg plass på en ny skole og da skulle jeg vurderes av en ekstern person om jeg egnet meg. Da skaffet jeg meg privat advokat, en meget dyktig som fikk satt ting på plass og snudd det slik at den forrige rektoren fikk problemer med sin personalpolitikk.

Jeg var så heldig at jeg etter to måneder hjemme fikk lov til av trygdekontoret til å studere og beholde en liten ekstrajobb. Dermed holdt jeg meg i aktivitet utenfor hjemmet, og greide å bygge meg opp igjen og ta opp den slåsskampen jeg har beskrevet.

Jeg har fått full oppreisning og mere enn det. Jeg har fått flere spennende tilbud i det siste, og holder på med mye innenfor pedagogikk. Fikk ros av min nåværende sjef for noen få dager som varmet ekstra siden jeg aldri glemmer helt alt det vonde.

Jeg er helt sikker på at hadde jeg vært helt borte fra alt, er det store muligheter for at det hadde ødelagt meg og jeg hadde vært uføretrygdet i dag. Jeg råder alle til å holde seg i aktivitet. Jeg er helt enig i det som NHD skriver, det er for mye med fulltidsarbeid, men deltids er nødvendig for å bli frisk.

Jeg skriver dette for å gi deg et håp. Jeg hadde dype depresjoner også. Det går an å komme seg utav det, og da blir livet herlig igjen. Du har mye å slåss for. Lykke til.

[Gjest Trygdetrøbbel.]

Du skriver som om sykemelding er et enten eller.

Jeg er særdeles sterk tilhenger av at 100% sykemelding skal være kortest mulig. Selv etter så kort tid som 3 mnd øker sannsynligheten sterkt for at enden på visa er uføretrygd.

Derimot kan en drøye det lenge før en er i fullt arbeid. Det er den stadige kontakten med og tilknytningen til arbeidsplassen som er det viktigste.

I prinsippet er jeg enig i alt du skriver. I praksiss har jeg opplevd at det kan bli langt mer komplisert.

Delvis sykemeldte arbeidstakere er mange steder en særdeles lite populær vare. Helst noe som man ønsker å vifte bort som spyfluer.

Jeg prøvde å jobbe så mye jeg kunne med PTSD. På jobben fikk jeg stadig vekk gnidd inn hvilket problem jeg skapte pga av min reduserte arbeidstid. Fikk også utbrodert hvordan en annen person ville vært bedre enn meg. Om jeg skulle få influensa og bli helt sykemeldt noen dager var det et rent helvete.

I tillegg kom alle hentydningene om at jeg ikke var reelt syk. At slikt bør man jo takle. Jeg hadde vært ærlig om min diagnose og fortalt overfladisk om bakgrunnen for den.

Jeg var ikke i en posisjon der det nyttet å forsvare seg, ikke det at jeg hadde krefter til det. Dessuten er mitt yrke en liten andedam så man gjør lurt i å gå forsiktig i dørene.

Trygdekontoret presset meg stadig og var aldri særlig fornøyd med det jeg gjorde. Jobbet jeg 20% fikk jeg brev om at jeg burde da klare 30% ellers mistet jeg sykepengene. Økte jeg så til 30% fikk jeg brev om at siden jeg hadde klart å øke arbeidsinnsatsen forventet de en ytterligere bedring. Altså øk til 40% eller mist sykepenger.

Min saksbehandler på trygdekontoret oppførte seg så nedlatende og uforutsigbart at legen min, som var til stedet å så det, ba meg ha minst mulig kontakt med trygdekontoret.

I tillegg kom penge-problemene. Midlertidig uførestønad er en økonomisk katastrofe. Forsikringsselskapet vil ikke utbetale etter de reglene som gjalt når jeg ble syk, og heller ikke etter de reglene som gjelder nå.

Økonomien ble ytterligere stresset fordi trygdekontoret over en toårsperiode greide å gjøre feil med utbetalingene (les for lite, for sent) mer enn halvparten av gangene. Følte meg som en tigger hver gang jeg måtte ringe å forklare at min økonomi ikke tålte dette.

Jeg kom meg etter hvert videre mhp PTSDen, men jeg ble så knekt og nebrutt av det krysspresset jeg var under i flere år at jeg utviklet generell angst og sosial fobi. (Jeg var i utgangspunktet utpreget sosial og elsket å ha folk rundt meg.)

Resultatet av at Trygdekontoret har truet meg til å jobbe mer enn det jeg kan klare er at jeg må presse meg selv til jeg har opparbeidet nye sykepengerettigheter. Da er jeg som regel så så utslitt og dårlig fungerende at legen sykemelder meg 100%. Fordi jeg jobber mer enn jeg takler, mestrer jeg ikke jobben helt, hvilket øker angst og bryter ned selvfølelsen ytterligere.

Jeg er livredd for hva som blir det neste trygdekontoret kan finne på. Jeg blir kvalm bare av å ta en telefon dit.

Lyspunktet har vært fastlege og andre behandlere. Men de er like maktesløse som meg i forhold til en maktarrogant Trygdeetat og frustrerte arbeidsgivere.

For øyeblikket er jeg 100% sykemeldt og for første gang i min 25-årig yrkeskarriære har jeg ingen ønsker om å jobbe. Det blir for komplisert å forholde seg til, selv om jeg har fått meg ny jobb.

Hadde jeg fått en varig uføretrygd med større uføregrad og kunnet styre livet mitt selv, ville det vært noe helt annet. Da kunne jeg jobbet mer i sterke perioder (selvfølgelig med redusert trygdeytelse). Så når jeg kjente det ble vel mye kunne jeg falle tilbake på "minimumsprosenten".

Det ville være en dialog mellom meg og behandlere jeg har tillit til. Og jeg slapp å være redd for å bli presset til mer enn jeg klarer.

Når jeg ser i ettertid ville min arbeidskapasitet og selvtillit i dag sannsynligvis vært mye bedre om jeg hadde vært 100% sykemeldt i 2-3år og heller engasjert meg i frivillig arbeid så mye som jeg klarte.

Problemer for syke arbeidstakere oppstår ikke bare fordi arbeidsgiverne er drittsekker. Det er en stor praktisk og økonomisk belastning med en syk arbeidstaker. For små bedrifter kan slikt bety kroken på døren.

Jeg er ikke sikker på at våre politikere innser at den politikken de driver for å "verne" delvis arbeidsføre og holde dem i arbeid faktisk fører til det motsatte.

Mitt trygdekontor har ingen som helst anelse om at når de presser en arbeidsgiver, lager de et helvete for arbeidstakeren som må prøve å være lojal mot arbeidsgiver og lydig mot trygdekontoret.

I prinsippet ønsker jeg å jobbe mest mulig. Jeg liker jo yrket mitt - og lønnen. Men jeg blir mer og mer i tvil om jeg kan takle kanossagangen mellom trygdeetat og arbeidsgiver.

Jeg blir søvnløs og stresset i månder av gangen pga meningsløse møter der folk snakker over hodet på meg og konstruerer en verden som kun eksisterer på papiret. En verden jeg må tilpasse meg som om den var virkelig. (Om jeg sier noe vil trygde(dys)funksjonærene kikke tomt og utålmodig ut i luften å begynne å snakke om noe annet når jeg endelig holder kjeft. Brukermedvirkning kalles det.)

Utgangspunktet mitt var hvordan jeg kunne komme meg tilbake til størst mulig stilling fortest mulig. Nå går kreftene med til en linedans mellom trygdeetat, arbeidsgiver og mine stadig skjørere grenser.

mvh

[meira]

Jeg var selv sykemeldt nærmere et år, i jobb idag, samt igang med videreutdanning.Jeg vil anbefale deg og ha en viss kontakt med arebidsgiver, samt også ta et møte med dem ang.Videre plan fremover.Det verste du kan gjøre etter min mening ang depresjonstilsstand er og isolere deg, samt bli inaktiv mht. fysisk aktivivtet.Jeg mener du bør ta den tiden du trenger, du kan være hjemme et år.Men det jeg ser som viktig og et stort MUST underveis hvis du skal tilbake dit, er at du også holder kontakten med jobben, sjefen din, kolleger.For meg hjalp det og spille med åpne kort til de jeg jobber sammen med, så jeg slapp og spille og skjule noe.Uansett er det viktig og ha en viss plan fremover, og holde rutine på dagen så godt du klarer.

Mvh