Jeg er så sliten, det var bare det!

[bugge -jenta]

Hei!

Jeg har vel egentlig ingen spørsmål. Av og til er det godt å svare andre, andre ganger få ut litt av det som rører seg inne i meg.

Jeg er så sliten av all denne angsten. Den har fulgt meg så lenge. Og nå starter høstesemester på igjen, og prestasjonsangsten stiger til himmels. Jeg tenker på artikler som skal skrives om et halvt år, men de er hos meg her og nå, tidlig og sent. Jeg kan huske jeg gikk i 4. eller 5. klasse, og satte ringeklokka på 04.00 om natten for å lese til en eller annen prøve. Det er så trist å tenke på. Alt det forteller om meg som barn. Jeg føler jeg har fått bukt med de fleste formene for angst, men prestasjonsangsten er den verste. Små ting, nye ting. Alt er så skremmende. Jeg leser i fagbøker og synes det er tungt, og da føler jeg med så stokk dum. Så blir det selvfølgelig enda vanskeligere å konsentrere seg.

Så var det å komme i gang med terapi igjen. Jeg har gått så mange år, og vet jeg ikke er ferdig. Ikke ennå. Av og til føler jeg at det må være noe galt med meg siden det tar så lang tid, selv om jeg argumenterer på det sterkeste hvis noen andre av dere sier det samme. Det er bare det at av og til er en hjelper, andre ganger på den andre siden. I kveld er jeg på den andre siden. Jeg sørger evig over tap. Og smerte. Primærlegen min sier at jeg aldri må fortelle hele min historie til en behandler, for den er så overveldende. Han sa det tre ganger sist jeg skulle til en nevrolig. Nå hadde ikke jeg tenkt å dra inn overgrep o.l til en nevrolog, for eksempel, men hva er de for slags pyser som ikke kan tåle og høre det som jeg har levd med, uten at det på et eller annet vis slår tilbake mot meg?

Nevrologen sa det rett ut,han ville høre hele min historie i korte drag, at jeg er blant disse komplekse og håpløse tilfellene det ikke er stort å gjøre med. Det er noe nevrologisk galt, men hva vil ikke flere undersøkelser vise. Jeg blir liggende der i et grenseland av arv, miljø, uheldige opplevelser i livet, og midt i mellom nevrologi og psyiatri. Et individuelt ingenmannsland som flere enn jeg er i. Det er et ensomt sted. Og terapi kan bare føre meg et stykke på vei. Det vil fortsatt være der, alle de fysiske plagene mine, som går på rundgang i blant, og innimellom rotter seg sammen.

Klarer jeg å jobbe i en halv stilling når denne yrkesrettede attføringen er over?

Vil jeg kunne bli lykkelig eller tilfreds i en jobb. Eller vil det bli angst og atter angst.

Jeg har toppen 10 dager mellom hvert migreneanfall som varer i opptil tredøgn på det verste. Det suger livet ut av meg.

Jeg er så sliten.

Bugge.

[mamma til ni]

Eg bruker også å skrive når eg føler meg ensom. Eg får også skrive mail til psykiateren min når eg vil. Det blir som ho er der på ein usynleg måte, og eg tør å sei ting som blir borte i terapirommet.

Eg synest ikkje det er rart at du har angst, med så mykje smerte og ubehag.

Eg vil berre gi deg ein god klem for natta.

[Gjest koma]

Hei vennen.

Jeg har også prestasjonsangs, om enn ikke like sterk som deg. Men kjenner meg igjen i det du skriver,ja. Hver gang ved semesterstart, når vi får utdelt studieplanen, blir jeg helt skjelven i knærne. Alt virker så uoverkommelig, ikke sant? Men vi må ta litt om gangen. Dag for dag, uke for uke. Et halvt år har mange dager med mange timer. Vi rekker det vi skal rekke. Men vi kan ikke ta halvåret i en jafs,vettu:) Stoffet skal modnes i oss og.

Du føler kanskje at alt du gjør må være perfekt? Perfekt for hvem, og i forhold til hvem? DU kan ikke prestere bedre enn hva DINE forutsetninger er for øyeblikket. Og de påvirkes av maaange ting. Ikke bare hvor smart du er eller ikke er. (Etter å ha lest her inne på forum en stund er det ingen tvil om at bugge-damen er smart!!!Jeg kan forsikre deg:) En kan være kjempesmart,men angst, bekymringer, fysisk og psykisk smerte kan likevel senke prestasjonsevnen. Det er slikt vi må ta med. Ikke dømme oss selv så hardt.Vi er mye ofte strengere med oss selv enn med andre. Tenk at du traff en annen med samme problemer som dem du har, ville du ikke da beundre den personen for å i det hele tatt ha konsentrasjon nok til å studere?

Sinnsrobønnen kan være fin å ty til iblant synes jeg:

Gi meg styrke til å godta det jeg ikke får gjort noe med. Mot til å gjøre noe med det jeg kan gjøre noe med-og visdom til å se forskjellen.

Når du t.o.m har hørt fra flere (attpåtil leger som får høre om ekstremt mange menneskers historie) at du har mer bagasje å drasse rundt på enn de fleste av oss, må du lytte til dem og ta hensyn til det. Hver gang jeg skal reise med toget og bærer på min digre sekk(som ser ut som den går tur med MEG snarere enn omvendt, hehe;), tar det som regel lengre tid enn ellers å komme seg fra A til B. Det er fakta.

Derfor: Ha omtanke for deg selv,gi deg selv tid og pass på så du ikke sliter deg ut...

Mange varme klemmer til deg

[bibben]

Kjære, gode Bugge!

Du er så flink til å støtte, og dele din kunnskap med andre.

Det setter jeg stor pris på.

Det er fint at du klarer å sende ut signaler om at du også er den som trenger, den som er sliten, den som er redd.

Jeg leser det du skriver, og jeg forsøker å forstå det du føler.

Slik vi lever, i en "nær" nettverden med mye fysisk avstand, stopper mye av den mulige støtten opp der.

Det jeg kan gjøre er å ha deg i tankene, og å ønske deg en god semesterstart.

Det skal mye krefter til for å holde engstelige og "selvdestruktive" tanker på avstand.

Jeg håper du klarer å utporsjonere disse kreftene, og at ditt samarbeid med din psykiater blir godt også denne høsten.

Lykke til med studier, aetat, terapi og jobbingen med å få de gode tankene til å blomstre. Noen blomster er langsomme i sin prosess mot det maksimale, noen blomster kommer først til sin rett om høsten - husk det!

Denne allegorien kan kanskje også brukes når du synes studier og behandling tar tid. Modning og blomstring tar tid!

Ha en god dag!

[avidi]

Hei bugge

Jeg kjenner så veldig godt igjen det du skriver, livet er et slit mange ganger. Det virker som om du har hatt det kjempetøft hele livet så det er ikke det minste rart at du får nedturer.

Vil bare ønske deg alt godt og si takk for gode råd og oppmuntring du gir oss andre.

[bugge -jenta]

Hei bugge

Jeg kjenner så veldig godt igjen det du skriver, livet er et slit mange ganger. Det virker som om du har hatt det kjempetøft hele livet så det er ikke det minste rart at du får nedturer.

Vil bare ønske deg alt godt og si takk for gode råd og oppmuntring du gir oss andre.

Takk for oppmuntring, avidi. Det varmer når alt er litt for tungt.

[bugge -jenta]

Kjære, gode Bugge!

Du er så flink til å støtte, og dele din kunnskap med andre.

Det setter jeg stor pris på.

Det er fint at du klarer å sende ut signaler om at du også er den som trenger, den som er sliten, den som er redd.

Jeg leser det du skriver, og jeg forsøker å forstå det du føler.

Slik vi lever, i en "nær" nettverden med mye fysisk avstand, stopper mye av den mulige støtten opp der.

Det jeg kan gjøre er å ha deg i tankene, og å ønske deg en god semesterstart.

Det skal mye krefter til for å holde engstelige og "selvdestruktive" tanker på avstand.

Jeg håper du klarer å utporsjonere disse kreftene, og at ditt samarbeid med din psykiater blir godt også denne høsten.

Lykke til med studier, aetat, terapi og jobbingen med å få de gode tankene til å blomstre. Noen blomster er langsomme i sin prosess mot det maksimale, noen blomster kommer først til sin rett om høsten - husk det!

Denne allegorien kan kanskje også brukes når du synes studier og behandling tar tid. Modning og blomstring tar tid!

Ha en god dag!

Tusen takk for varmende ord. Det betyr mye.

[Gjest cerruti 1881]

Eg bruker også å skrive når eg føler meg ensom. Eg får også skrive mail til psykiateren min når eg vil. Det blir som ho er der på ein usynleg måte, og eg tør å sei ting som blir borte i terapirommet.

Eg synest ikkje det er rart at du har angst, med så mykje smerte og ubehag.

Eg vil berre gi deg ein god klem for natta.

Hei:)

Er helt enig i hva de andre skriver! - Du virker som en fantastisk person, med et varmt hjerte. Du har tidligere gitt meg mange gode råd, og jeg ser " i kulissene" at du hjelper mange andre her på forumet.

Kjenner meg veldig godt igjen i dette med prestasjonsangst. Det er som en alltid tilstedeværende klo som sitter i magen.

Sender deg en klem i kvelden

[bugge -jenta]

Hei vennen.

Jeg har også prestasjonsangs, om enn ikke like sterk som deg. Men kjenner meg igjen i det du skriver,ja. Hver gang ved semesterstart, når vi får utdelt studieplanen, blir jeg helt skjelven i knærne. Alt virker så uoverkommelig, ikke sant? Men vi må ta litt om gangen. Dag for dag, uke for uke. Et halvt år har mange dager med mange timer. Vi rekker det vi skal rekke. Men vi kan ikke ta halvåret i en jafs,vettu:) Stoffet skal modnes i oss og.

Du føler kanskje at alt du gjør må være perfekt? Perfekt for hvem, og i forhold til hvem? DU kan ikke prestere bedre enn hva DINE forutsetninger er for øyeblikket. Og de påvirkes av maaange ting. Ikke bare hvor smart du er eller ikke er. (Etter å ha lest her inne på forum en stund er det ingen tvil om at bugge-damen er smart!!!Jeg kan forsikre deg:) En kan være kjempesmart,men angst, bekymringer, fysisk og psykisk smerte kan likevel senke prestasjonsevnen. Det er slikt vi må ta med. Ikke dømme oss selv så hardt.Vi er mye ofte strengere med oss selv enn med andre. Tenk at du traff en annen med samme problemer som dem du har, ville du ikke da beundre den personen for å i det hele tatt ha konsentrasjon nok til å studere?

Sinnsrobønnen kan være fin å ty til iblant synes jeg:

Gi meg styrke til å godta det jeg ikke får gjort noe med. Mot til å gjøre noe med det jeg kan gjøre noe med-og visdom til å se forskjellen.

Når du t.o.m har hørt fra flere (attpåtil leger som får høre om ekstremt mange menneskers historie) at du har mer bagasje å drasse rundt på enn de fleste av oss, må du lytte til dem og ta hensyn til det. Hver gang jeg skal reise med toget og bærer på min digre sekk(som ser ut som den går tur med MEG snarere enn omvendt, hehe;), tar det som regel lengre tid enn ellers å komme seg fra A til B. Det er fakta.

Derfor: Ha omtanke for deg selv,gi deg selv tid og pass på så du ikke sliter deg ut...

Mange varme klemmer til deg

Takk for svaret ditt som sier mye av det jeg trengte å høre.

Det rare er at jeg treffer mennesker på kurset som synes det er rimelig"urettferdig" med oss som "bare" studerer, uten å jobbe i tillegg. Selv om de vet vi (en liten gjeng) er på yrkesrettet attføring. Du kan ikke se på meg at jeg er syk.Tvert i mot overkompenserer jeg ofte for smertene ved å dresse meg opp som best jeg kan. Men det er litt skuffende å ta slike type fag som jeg tar og møte en slik holdning.

Jeg vet jeg må senke kravene og ta hensyn til hele min livssituasjon.

Det er så vanskelig, for det har gått bra på mirakuløst vis så mange ganger. Nå sist gikk det slik midt på treet, og det var ingen ting å skamme seg over,© men jeg tenker at jeg kanskje ikke ville fått det bedre til selv om jeg ikke var syk. Jeg får i hvertfall aldri vite. Som du forstår er jeg håpløst , hva skal jeg si, umoden eller ute å kjøre i tankene mine rundt dette. Det er som om karakterer kan være et slags håndfast bevis på at jeg ikke er helt dum. Noe jeg har nærmest en slags tvangstanke rundt. Det er som om jeg bærer på denne hemmeligheten, og en dag åpenbares den for verden.

Og da er jeg ingenting verdt. Nå er det barnet mitt som snakker, jeg vet det. Jeg vet jo om en rekke folk som får gode karakterer som dog er dumme som brød og vice versa.

Jaja, så blir jeg ikke liggende uten noe å snakke med psykiateren min om i morgen heller. Jeg har begynt på noen medisiner som heter stemetil, og selv om det er en svært liten dose jeg går på, har jeg følt meg så trøtt den siste uken. Jeg skulle egentlig ikke få bivirkninger, men med meg er det aldri godt å vite. Jeg lurer på om jeg skal droppe dem neste uke hvis han tror det er greit.

Tusen takk for svaret ditt i alle fall. Jeg leste det flere ganger.

Klem fra bugge.

[bugge -jenta]

Hei:)

Er helt enig i hva de andre skriver! - Du virker som en fantastisk person, med et varmt hjerte. Du har tidligere gitt meg mange gode råd, og jeg ser " i kulissene" at du hjelper mange andre her på forumet.

Kjenner meg veldig godt igjen i dette med prestasjonsangst. Det er som en alltid tilstedeværende klo som sitter i magen.

Sender deg en klem i kvelden

Tusen takk, cerruti. Jeg har visst begynt å lekke oventil. Tårene pipler frem. Føler meg så ensom i meg selv for tiden.

Tar gjerne i mot en klem, takk.

Klem tilbake.

[bugge -jenta]

Eg bruker også å skrive når eg føler meg ensom. Eg får også skrive mail til psykiateren min når eg vil. Det blir som ho er der på ein usynleg måte, og eg tør å sei ting som blir borte i terapirommet.

Eg synest ikkje det er rart at du har angst, med så mykje smerte og ubehag.

Eg vil berre gi deg ein god klem for natta.

Tusen takk til deg også.

Er litt forbauset nesten over at så mange av dere ikke dovnet bort i løpet av et så traurig oppigjengulpende tema.:0)

Klem bugge

[Gjest flinkpike]

Kjære Bugge-jenta!

Med den ryggsekken du har, er det en utrolig prestasjon av deg bare å komme gjennom dagene. Når en i tillegg tenker på hvordan du faktisk mestrer hverdagen med familie og studier mv., er det rett og slett imponerende.

Du skriver blant annet at du føler deg så ensom i deg selv for tiden. For meg er det en meget kjent følelse. Min erfaring er at ensomhetsfølelsen har en tendens til å svekkes noe

hvis man får kontakt med andre som har slitt med noenlunde de samme årsakene til ensomhetsfølelsen. Og særlig dersom de har forslag til noen "redskaper" man kan bruke for å komme mer ovenpå.

Nå vet jeg lite om ditt nettverk, men jeg skulle gjerne ha vært der for deg og gitt deg en stor, varm klem. Som også de andre skriver, har du ødslet av din kunnskap og erfaring her på DOL. Og når det gjelder prestasjoner her inne, er det liten tvil om at du er et ess. Som min signatur signaliserer, sliter også jeg med prestasjonsangst (og tvangsritulaler rundt dette). Jeg har derfor ingen problemer med å se at man til tross for positive tilbakemeldinger utenfra, er og blir sin egen største kritiker.

Min prestasjonsangst har blant annet gitt seg uttrykk i form av skriveanst/ skrivesperre. Og som advokat/jurist ser du kanskje at det er meget problematisk for meg. Du synes imidlertid ikke å ha problemer med skrivingen. Tvert imot synes jeg du har en meget "god penn". Da er det gjerne innlæringen av stoffet du er bekymret for?

I den grad du faktisk skulle ha konsentrasjonsproblemer ut over det de fleste studenter sliter med, er det

overveiende sannsynlig at det skyldes sykdommene du sliter med. (Jeg synes det er et under at du faktisk har progresjon i studiene dine, særlig med de hyppige migreneanfallene). Innleggende dine her inne viser uansett at din oppfattelsesevne/innlæringsevne

er det ingenting i veien med, tvert imot. Hvis prestasjonsangsten likevel skulle dreie seg om dette, trenger nok selvtilliten din noen løft. Du er mer enn god nok!!

Jeg har forresten også stilt meg spørsmålet om jeg ville ha hatt bedre karakterer på studiene dersom jeg ikke hadde hatt min form for angst, og mine sykdommer. Som du selv skriver, vil man aldri få vite det. Men sannsynligheten er svært høy for at resultatene da ville ha vært bedre. Jeg velger å tro det. Og hvis jeg kjenner tvilen kommer sigende, ja, da tenker jeg på hva annet jeg kunne ha utrettet ved siden av studiene hvis jeg hadde vært frisk. Det hadde ikke vært lite!

Jeg må innrømme at jeg er litt nyskjerrig mht. hva du har valgt å studere, og om du har studert/jobbet med noe annet tidligere.

Med alle de gode innleggene dine konbinert med en beskrivelse av alle de problemer du har klart å mestre gjennom årene, kunne du ha skrevet en bok! (Jeg ville vært den første til å kjøpe den).

Lykke til med studiene!! Ikke vær for streng med deg selv ;-)

Mange klemmer fra en jevnaldrende

[Gjest koma]

Takk for svaret ditt som sier mye av det jeg trengte å høre.

Det rare er at jeg treffer mennesker på kurset som synes det er rimelig"urettferdig" med oss som "bare" studerer, uten å jobbe i tillegg. Selv om de vet vi (en liten gjeng) er på yrkesrettet attføring. Du kan ikke se på meg at jeg er syk.Tvert i mot overkompenserer jeg ofte for smertene ved å dresse meg opp som best jeg kan. Men det er litt skuffende å ta slike type fag som jeg tar og møte en slik holdning.

Jeg vet jeg må senke kravene og ta hensyn til hele min livssituasjon.

Det er så vanskelig, for det har gått bra på mirakuløst vis så mange ganger. Nå sist gikk det slik midt på treet, og det var ingen ting å skamme seg over,© men jeg tenker at jeg kanskje ikke ville fått det bedre til selv om jeg ikke var syk. Jeg får i hvertfall aldri vite. Som du forstår er jeg håpløst , hva skal jeg si, umoden eller ute å kjøre i tankene mine rundt dette. Det er som om karakterer kan være et slags håndfast bevis på at jeg ikke er helt dum. Noe jeg har nærmest en slags tvangstanke rundt. Det er som om jeg bærer på denne hemmeligheten, og en dag åpenbares den for verden.

Og da er jeg ingenting verdt. Nå er det barnet mitt som snakker, jeg vet det. Jeg vet jo om en rekke folk som får gode karakterer som dog er dumme som brød og vice versa.

Jaja, så blir jeg ikke liggende uten noe å snakke med psykiateren min om i morgen heller. Jeg har begynt på noen medisiner som heter stemetil, og selv om det er en svært liten dose jeg går på, har jeg følt meg så trøtt den siste uken. Jeg skulle egentlig ikke få bivirkninger, men med meg er det aldri godt å vite. Jeg lurer på om jeg skal droppe dem neste uke hvis han tror det er greit.

Tusen takk for svaret ditt i alle fall. Jeg leste det flere ganger.

Klem fra bugge.

Stakkars mennesker, de kan jammen ikke ha det godt med seg selv(eller være særlig glupe!),de på kurset som mener det er urettferdig at dere "bare" studerer!!Herlig land, er det virkelig mulig?!? Prøv å hev deg over slike kommentarer/"kommentører", selv om det ikke er så enkelt alltid. De folka er det ikke verdt å kaste bort en eneste tanke på.

Nei, bugge, du har så mye som ikke de har.(ikke rart de er misunnelige..) Blant annet det viktigste av alt her i verden: et stort, varmt hjerte. Du skulle bare visst hvor mye trøst jeg har funnet i ordene dine-gang på gang! Verden skulle trengt flere som deg.

Lykke til hos psyken i morgen!Hold meg gjerne oppdatert om hvordan det går.Sender over et lite lass med varme, styrkende tanker og en stor klem

[bugge -jenta]

Kjære Bugge-jenta!

Med den ryggsekken du har, er det en utrolig prestasjon av deg bare å komme gjennom dagene. Når en i tillegg tenker på hvordan du faktisk mestrer hverdagen med familie og studier mv., er det rett og slett imponerende.

Du skriver blant annet at du føler deg så ensom i deg selv for tiden. For meg er det en meget kjent følelse. Min erfaring er at ensomhetsfølelsen har en tendens til å svekkes noe

hvis man får kontakt med andre som har slitt med noenlunde de samme årsakene til ensomhetsfølelsen. Og særlig dersom de har forslag til noen "redskaper" man kan bruke for å komme mer ovenpå.

Nå vet jeg lite om ditt nettverk, men jeg skulle gjerne ha vært der for deg og gitt deg en stor, varm klem. Som også de andre skriver, har du ødslet av din kunnskap og erfaring her på DOL. Og når det gjelder prestasjoner her inne, er det liten tvil om at du er et ess. Som min signatur signaliserer, sliter også jeg med prestasjonsangst (og tvangsritulaler rundt dette). Jeg har derfor ingen problemer med å se at man til tross for positive tilbakemeldinger utenfra, er og blir sin egen største kritiker.

Min prestasjonsangst har blant annet gitt seg uttrykk i form av skriveanst/ skrivesperre. Og som advokat/jurist ser du kanskje at det er meget problematisk for meg. Du synes imidlertid ikke å ha problemer med skrivingen. Tvert imot synes jeg du har en meget "god penn". Da er det gjerne innlæringen av stoffet du er bekymret for?

I den grad du faktisk skulle ha konsentrasjonsproblemer ut over det de fleste studenter sliter med, er det

overveiende sannsynlig at det skyldes sykdommene du sliter med. (Jeg synes det er et under at du faktisk har progresjon i studiene dine, særlig med de hyppige migreneanfallene). Innleggende dine her inne viser uansett at din oppfattelsesevne/innlæringsevne

er det ingenting i veien med, tvert imot. Hvis prestasjonsangsten likevel skulle dreie seg om dette, trenger nok selvtilliten din noen løft. Du er mer enn god nok!!

Jeg har forresten også stilt meg spørsmålet om jeg ville ha hatt bedre karakterer på studiene dersom jeg ikke hadde hatt min form for angst, og mine sykdommer. Som du selv skriver, vil man aldri få vite det. Men sannsynligheten er svært høy for at resultatene da ville ha vært bedre. Jeg velger å tro det. Og hvis jeg kjenner tvilen kommer sigende, ja, da tenker jeg på hva annet jeg kunne ha utrettet ved siden av studiene hvis jeg hadde vært frisk. Det hadde ikke vært lite!

Jeg må innrømme at jeg er litt nyskjerrig mht. hva du har valgt å studere, og om du har studert/jobbet med noe annet tidligere.

Med alle de gode innleggene dine konbinert med en beskrivelse av alle de problemer du har klart å mestre gjennom årene, kunne du ha skrevet en bok! (Jeg ville vært den første til å kjøpe den).

Lykke til med studiene!! Ikke vær for streng med deg selv ;-)

Mange klemmer fra en jevnaldrende

Tusen takk for et så fint svar. Jeg går på yrkesrettet attføring nå, på halv tid, og studerer fag innenfor spesialpedagogikken. Jeg er adjunkt og har allmennlærerutdannelse, men har bare jobbet rundt to år i skolen før jeg ble syk nå siste gang. Jeg må ha en av de lengste rehabiliteringsperiodene som er mulig å få til:o)

Jeg prøvde meg ut i jobb igjen når gutten min var mellom ett og to år, men det varte ikke lenge. Da ble jeg sengeliggende i veldig lang tid. Siden har jeg vært "sykemeldt" og nå blir gutten min ni år snart.

Jeg vil ikke bli uføretrygdet. Jeg vet at jeg bare kan jobbe 50% sannsynligvis, men for de menneskene jeg forhåpentligvis skal gjøre en jobb for vil ikke det spille noen rolle.

I fremtiden vil jeg jobbe som spesialpedagog. Kunne tenkt meg og vært lærer på ungdomspsykiatrisk, i fengsel, på sykehus. Men også i den vanlige skolen, fortrinnsvis på barnetrinnet. Jeg har foreløpig fått godkjent tre år fra Aetat med 50% progresjon. Men skal jeg inn i PPT eller annen rådgivingstjeneste, må jeg overbevise dem om enda 30 studiepoeng. Det tar sin tid, men hva er alternativet? At jeg blir fullt uføretrygdet?

Det blir tøft for meg å klare 50% stilling, og jeg må kanskje prøve ut litt forskjellig for å se hva som fungerer. Halve samfunnet blir da snart uføretrygdet, og jeg tror at det er mange av dem som sitter på spesiell kunnskap som ikke man kan lese seg til og som samfunnet virkelig trenger.

Det må være tøft å ha skrivesperre, eller hva slags ord som er det beste for det du sliter med. En god venn av meg er jurist, og det høres så tøft ut synes jeg. Men du har kommet deg gjennom det vanskelige studiet, og det må du holde fast på. Som meg må nok du også jobbe med de tingene som ligger bak symptomet, og det kan være en lang prossess. Men plutselig kan det løsne også. Jeg håper det vil skje med deg snart.

Jeg har venner, men jeg sliter med å åpne meg for dem når jeg virkelig trenger dem. Jeg kommer gjerne i etterkant. Dette gjelder særlig de vennene mine som er "friske og fungerende". Men så har jeg det med å få venner som har sett livets mørke sider, og ofte blir det kanskje til at jeg tar litt for mye hjelperrollen, og det kommer en skjevhet inn i vennskapet. Siden jeg var liten har jeg hatt denne tanken at før eller siden går folk lei av meg, og forlater meg, og for å gjøre meg fortjent til deres selskap må jeg gi noe ekstra tilbake.

Når jeg ble utsatt for overgrep betalte jeg "ekstra" for hans hjelp og støtte. Men jeg hadde ingen andre, følte jeg. Hjelpeapparatet var der ikke, selv om jeg bad om hjelp og spurte om å få gå til psykolog. Og da ble jeg et lett bytte for en slik syk djevel.

Alle disse prosessene her skjer ganske så ubevisst. Jeg har et genuint ønske om å hjelpe, men også andre mekanismer er i sving.

Det stod i en av de mer overfladiske lærebøkene mine at vi snakker om traumer og vanskelige ting for å få det på avstand. Tull og tøys. Vi snakker om ting for å få nærhet til det. Bare da kan jeg vite hva som er mitt eller andres. Jeg håper at alle årene i terapi skal betale seg i jobben min. At en dag skal alle små, vanskelige biter være puttet et sted hvor jeg kan forholde meg til dem, og lettere hjelpe andre. Da blir ikke alt forgjeves.

Nå får jeg krype til køys.I morgen er det en ny dag. Igjen, jeg setter så stor pris på svaret ditt, og skal lese det igjen i morgen.

Klem fra Bugge.

[mamma til ni]

Tusen takk for et så fint svar. Jeg går på yrkesrettet attføring nå, på halv tid, og studerer fag innenfor spesialpedagogikken. Jeg er adjunkt og har allmennlærerutdannelse, men har bare jobbet rundt to år i skolen før jeg ble syk nå siste gang. Jeg må ha en av de lengste rehabiliteringsperiodene som er mulig å få til:o)

Jeg prøvde meg ut i jobb igjen når gutten min var mellom ett og to år, men det varte ikke lenge. Da ble jeg sengeliggende i veldig lang tid. Siden har jeg vært "sykemeldt" og nå blir gutten min ni år snart.

Jeg vil ikke bli uføretrygdet. Jeg vet at jeg bare kan jobbe 50% sannsynligvis, men for de menneskene jeg forhåpentligvis skal gjøre en jobb for vil ikke det spille noen rolle.

I fremtiden vil jeg jobbe som spesialpedagog. Kunne tenkt meg og vært lærer på ungdomspsykiatrisk, i fengsel, på sykehus. Men også i den vanlige skolen, fortrinnsvis på barnetrinnet. Jeg har foreløpig fått godkjent tre år fra Aetat med 50% progresjon. Men skal jeg inn i PPT eller annen rådgivingstjeneste, må jeg overbevise dem om enda 30 studiepoeng. Det tar sin tid, men hva er alternativet? At jeg blir fullt uføretrygdet?

Det blir tøft for meg å klare 50% stilling, og jeg må kanskje prøve ut litt forskjellig for å se hva som fungerer. Halve samfunnet blir da snart uføretrygdet, og jeg tror at det er mange av dem som sitter på spesiell kunnskap som ikke man kan lese seg til og som samfunnet virkelig trenger.

Det må være tøft å ha skrivesperre, eller hva slags ord som er det beste for det du sliter med. En god venn av meg er jurist, og det høres så tøft ut synes jeg. Men du har kommet deg gjennom det vanskelige studiet, og det må du holde fast på. Som meg må nok du også jobbe med de tingene som ligger bak symptomet, og det kan være en lang prossess. Men plutselig kan det løsne også. Jeg håper det vil skje med deg snart.

Jeg har venner, men jeg sliter med å åpne meg for dem når jeg virkelig trenger dem. Jeg kommer gjerne i etterkant. Dette gjelder særlig de vennene mine som er "friske og fungerende". Men så har jeg det med å få venner som har sett livets mørke sider, og ofte blir det kanskje til at jeg tar litt for mye hjelperrollen, og det kommer en skjevhet inn i vennskapet. Siden jeg var liten har jeg hatt denne tanken at før eller siden går folk lei av meg, og forlater meg, og for å gjøre meg fortjent til deres selskap må jeg gi noe ekstra tilbake.

Når jeg ble utsatt for overgrep betalte jeg "ekstra" for hans hjelp og støtte. Men jeg hadde ingen andre, følte jeg. Hjelpeapparatet var der ikke, selv om jeg bad om hjelp og spurte om å få gå til psykolog. Og da ble jeg et lett bytte for en slik syk djevel.

Alle disse prosessene her skjer ganske så ubevisst. Jeg har et genuint ønske om å hjelpe, men også andre mekanismer er i sving.

Det stod i en av de mer overfladiske lærebøkene mine at vi snakker om traumer og vanskelige ting for å få det på avstand. Tull og tøys. Vi snakker om ting for å få nærhet til det. Bare da kan jeg vite hva som er mitt eller andres. Jeg håper at alle årene i terapi skal betale seg i jobben min. At en dag skal alle små, vanskelige biter være puttet et sted hvor jeg kan forholde meg til dem, og lettere hjelpe andre. Da blir ikke alt forgjeves.

Nå får jeg krype til køys.I morgen er det en ny dag. Igjen, jeg setter så stor pris på svaret ditt, og skal lese det igjen i morgen.

Klem fra Bugge.

Av frykt for å bli avvist/ikkje forstått, følest det tryggare å "vise" følelsane i ettertid. Vi har erfart så mange ganger å ikkje bli møtt med hjelp når vi "ber" om det, at vi tar ikkje sjangsen.

Ja, det er mykje lettare å hjelpe andre - det er vi eksperter på. Vi forstår og hjelper for då har vi litt kontroll med det vonde i verda.

Eg er også ein magnet mot folk med behov, men heldigvis har eg fått venner som tørr å vere nær meg også. Og så har eg lært meg å vere glad i meg sjølv. Men det er ikkje lett. Eg må stoppe opp og tenke etter, og kjenne etter kva eg treng.

(Eg er sikker på at eg hadde blitt glad i deg og )

[Gjest Timari]

skulle gjerne gitt det et langt og klokt svar men jeg får skylde på en brukket arm denne gangen:)

Du har sikkert hørt det utallige ganger, men du er et menneske med mange ressurser og en stor ressurs her på DOL. Du har klart å karre deg opp når det har vært som mørkest, og jeg tror du klarer det nå også. Men det er klart man blir sliten av det.

Så gi deg litt pusterom nå, og nyt innsatsen så langt:)

klemmer fra

[bugge -jenta]

skulle gjerne gitt det et langt og klokt svar men jeg får skylde på en brukket arm denne gangen:)

Du har sikkert hørt det utallige ganger, men du er et menneske med mange ressurser og en stor ressurs her på DOL. Du har klart å karre deg opp når det har vært som mørkest, og jeg tror du klarer det nå også. Men det er klart man blir sliten av det.

Så gi deg litt pusterom nå, og nyt innsatsen så langt:)

klemmer fra

Tusen takk, Timari. Vet det med studier har vært litt tungt for deg også i det siste. Vel, det er vel feil å si at det er studiene som er så tunge, det er prestasjonsangsten, konsentrasjonsvanskene og selvfølelsen som ikke er på topp. Jeg vet ikke hva du gjør nå siden førstevalget ditt falt bort. Men uansett vil jeg si at det er nå slik at det er det en holder på med som etterhvert vil oppleves som det mest interessante. Begge valgene dine er såpass like, at du på sikt vil kanskje ha like stor glede av kunnskapen og jobben du får derpå, uansett hva det blir til.

Det fungerer i hvertfall ofte slik. Og med hensyn til den Cen , var du ikke alene om det:o) Min hadde bare mindre konsekvenser selvsagt, skjønner jo det.

Trist med brukket arm. Håper det ikke er et komplisert brudd.

Veldig glad for oppmuntring. Hvis folk blir like glad som jeg blir for oppmuntringen jeg har fått de siste dagene etter "syteinnlegget", skjønner jeg at andre også kan bli glad for støtte. Det kan virkelig bety mye å starte dagen med noen oppmuntrende ord, eller legge seg etter å ha lest innlegget fra deg. Nå skal jeg bare skrive notater fra 4 sider til, og krype til køys.

Klem fra bugge.

[Gjest Timari]

Tusen takk, Timari. Vet det med studier har vært litt tungt for deg også i det siste. Vel, det er vel feil å si at det er studiene som er så tunge, det er prestasjonsangsten, konsentrasjonsvanskene og selvfølelsen som ikke er på topp. Jeg vet ikke hva du gjør nå siden førstevalget ditt falt bort. Men uansett vil jeg si at det er nå slik at det er det en holder på med som etterhvert vil oppleves som det mest interessante. Begge valgene dine er såpass like, at du på sikt vil kanskje ha like stor glede av kunnskapen og jobben du får derpå, uansett hva det blir til.

Det fungerer i hvertfall ofte slik. Og med hensyn til den Cen , var du ikke alene om det:o) Min hadde bare mindre konsekvenser selvsagt, skjønner jo det.

Trist med brukket arm. Håper det ikke er et komplisert brudd.

Veldig glad for oppmuntring. Hvis folk blir like glad som jeg blir for oppmuntringen jeg har fått de siste dagene etter "syteinnlegget", skjønner jeg at andre også kan bli glad for støtte. Det kan virkelig bety mye å starte dagen med noen oppmuntrende ord, eller legge seg etter å ha lest innlegget fra deg. Nå skal jeg bare skrive notater fra 4 sider til, og krype til køys.

Klem fra bugge.

hei igjen Bugge:)

jeg tror det er viktig at vi tillater oss å blåse ut når det trengs. Vi skal ikke ha dårlig samvittighet for å være lei oss, skuffet eller slitne når livet går oss litt i motbakke

tror faktisk at hvis vi ikke fikk reaksjoner så hadde det vært svært så urovekkende.

jeg ble forferdelig lei meg når jeg ikke kom inn på førstevalget mitt, må innrømme at den dagen lå jeg mest hjemme og gråt før jeg fikk samlet meg, og var trist en del dager etterpå. Men når man virkelig har satset alt man har for noe, så skulle det jo bare mangle at man ikke fikk lov til å være lei seg!!

Du har sikkert lest diktet om å risikere noe. Å håpe er å risikere forvilelse. Den som ikke risikerer å snuble eller å bli lei seg er liksom ingenting. Da er man en slave som har forspilt friheten. jeg må også risikere at noen kan oppfatte dette innlegget som utrolig sentimentalt:)

Fremdeles kan jeg føle et lite stikk når jeg ser mine medstudenter som kom inn der jeg ikke kom inn og at min plass blir fyllt opp av andre..

Men jeg takket til slutt ja til annetvalget mitt. Har ikke bestemt meg for om jeg kommer til å gå løpet helt ut, eller om jeg bytter linje etter ett år. Tiden får vise

jeg har tro på at "veien blir til mens vi går".og at det ikke finnes noen vei, bare den vi lager selv. Man får se mulighetene i det man gjør.For muligheter er det alltid, selv om ikke alltid ser dem der man er

ha en fin dag:)

mvh

[Gjest flinkpike]

Tusen takk for et så fint svar. Jeg går på yrkesrettet attføring nå, på halv tid, og studerer fag innenfor spesialpedagogikken. Jeg er adjunkt og har allmennlærerutdannelse, men har bare jobbet rundt to år i skolen før jeg ble syk nå siste gang. Jeg må ha en av de lengste rehabiliteringsperiodene som er mulig å få til:o)

Jeg prøvde meg ut i jobb igjen når gutten min var mellom ett og to år, men det varte ikke lenge. Da ble jeg sengeliggende i veldig lang tid. Siden har jeg vært "sykemeldt" og nå blir gutten min ni år snart.

Jeg vil ikke bli uføretrygdet. Jeg vet at jeg bare kan jobbe 50% sannsynligvis, men for de menneskene jeg forhåpentligvis skal gjøre en jobb for vil ikke det spille noen rolle.

I fremtiden vil jeg jobbe som spesialpedagog. Kunne tenkt meg og vært lærer på ungdomspsykiatrisk, i fengsel, på sykehus. Men også i den vanlige skolen, fortrinnsvis på barnetrinnet. Jeg har foreløpig fått godkjent tre år fra Aetat med 50% progresjon. Men skal jeg inn i PPT eller annen rådgivingstjeneste, må jeg overbevise dem om enda 30 studiepoeng. Det tar sin tid, men hva er alternativet? At jeg blir fullt uføretrygdet?

Det blir tøft for meg å klare 50% stilling, og jeg må kanskje prøve ut litt forskjellig for å se hva som fungerer. Halve samfunnet blir da snart uføretrygdet, og jeg tror at det er mange av dem som sitter på spesiell kunnskap som ikke man kan lese seg til og som samfunnet virkelig trenger.

Det må være tøft å ha skrivesperre, eller hva slags ord som er det beste for det du sliter med. En god venn av meg er jurist, og det høres så tøft ut synes jeg. Men du har kommet deg gjennom det vanskelige studiet, og det må du holde fast på. Som meg må nok du også jobbe med de tingene som ligger bak symptomet, og det kan være en lang prossess. Men plutselig kan det løsne også. Jeg håper det vil skje med deg snart.

Jeg har venner, men jeg sliter med å åpne meg for dem når jeg virkelig trenger dem. Jeg kommer gjerne i etterkant. Dette gjelder særlig de vennene mine som er "friske og fungerende". Men så har jeg det med å få venner som har sett livets mørke sider, og ofte blir det kanskje til at jeg tar litt for mye hjelperrollen, og det kommer en skjevhet inn i vennskapet. Siden jeg var liten har jeg hatt denne tanken at før eller siden går folk lei av meg, og forlater meg, og for å gjøre meg fortjent til deres selskap må jeg gi noe ekstra tilbake.

Når jeg ble utsatt for overgrep betalte jeg "ekstra" for hans hjelp og støtte. Men jeg hadde ingen andre, følte jeg. Hjelpeapparatet var der ikke, selv om jeg bad om hjelp og spurte om å få gå til psykolog. Og da ble jeg et lett bytte for en slik syk djevel.

Alle disse prosessene her skjer ganske så ubevisst. Jeg har et genuint ønske om å hjelpe, men også andre mekanismer er i sving.

Det stod i en av de mer overfladiske lærebøkene mine at vi snakker om traumer og vanskelige ting for å få det på avstand. Tull og tøys. Vi snakker om ting for å få nærhet til det. Bare da kan jeg vite hva som er mitt eller andres. Jeg håper at alle årene i terapi skal betale seg i jobben min. At en dag skal alle små, vanskelige biter være puttet et sted hvor jeg kan forholde meg til dem, og lettere hjelpe andre. Da blir ikke alt forgjeves.

Nå får jeg krype til køys.I morgen er det en ny dag. Igjen, jeg setter så stor pris på svaret ditt, og skal lese det igjen i morgen.

Klem fra Bugge.

Hei igjen!

Som tidligere nevnt byr det meg imot "å ta pennen fatt", men jeg presser meg til det - når jeg må. Derfor er jeg nok ikke like rask med å skrive innlegg som deg, og det blir meget få i antall. Jeg har imidlertid gått og tenkt på at ditt innlegg ikke kunne stå ubesvart.

Først vil jeg bare si at jeg ikke kan tenke meg noe bedre yrkesvalg enn lærer - og snart - spesialpedagog for deg.

Du synes å ha alt som skal til. Nå vil du kanskje innvende at jeg ikke har møtt deg, men disse yrkene handler om formidling av kunnskap, holdninger, verdier og ikke minst empati og rettferdighet. Alt dette innehar du!

Du skriver mye om din usikkerhet mht. om du vil kunne klare 50% stilling ved endt tilleggsutdanning. Her gjelder det å prøve seg frem. Du har hatt en lang rehabiliteringsfase, og det er ikke usannsynlig at du vil få forholdene tilrettelagt for en myk start - på egne premisser. Hvem vet, kanskje du synes det er så gøy når du begynner å jobbe at nåtidens frykt for en fremtidig tilværelse som uføretrygdet blir gjort til skamme.

Når det gjelder vennskap, er gjensidighet selvsagt det optimale, som i et parforhold, men det er ikke lett!! Det høres ut som om det blir litt enten eller for deg! Enten gir du av deg selv i form av råd og støtte til dine trengende venner, eller så forholder du deg taus inntil du har fått det noe på avstand og du slipper å ta imot deres hjelp. Har du forsøkt å endre på dette mønsteret?

Nå synes du kanskje jeg er noe direkte. Saken er at jeg også har en tendens til å tre inn i en hjelperolle overfor mine venner (og familie), og når jeg ikke har kapasitet, ja da isolerer jeg meg. Pga. stort nettverk føler jeg stort behov for å isolere meg. Det handler vel om å sette grenser, men det handler om mer enn det. Som du selv skriver, er det gode bakenforliggende forklaringer på hvorfor man nettopp har slikt behov for å være til hjelp, og har så vanskelig for å ta imot hjelp selv.

Jeg har planer om å bryte dette mønsteret, og kan gjerne "spille ball" med deg, hvis du er interessert.

Vi "snakkes"!

Klem fra meg ;-)