Upassende tanker/følelser

[Psykhode]

Jeg er en mann på 26, som har lidd av depresjon i flere år. Jeg går til behandling hos psykiater, men føler likevel at det er noe rart med meg som jeg ikke finner ut av. Jeg er veldig sosial tilbaketrukken, liker meg ikke i sosiale situasjoner fordi jeg tror andre tenker negativt om meg og fordi jeg ikke klarer å delta i diskusjoner. Helt siden jeg var barn, har jeg vært plaget av tanker som setter seg fast i hodet. F.eks. hvis noen forteller en vits, så sitter jeg og ler unormalt lenge etterpå fordi jeg ikke får det ut av hodet. En annen ting er at jeg kan plutselig få rare eller morsomme bildelige forestillinger i hodet og dermed utøve uønskede følelser (som latter) i situasjoner. Da ser folk rart på meg og spør hva jeg ler av. Det er MEGET plagsomt. Jeg føler at jeg ikke klarer å kontrollere latteren. At jeg ikke klarer å ta meg sammen. Jeg er redd for at jeg kan begynne å le i en begravelse (for å sette ting på spissen). At jeg får morsomme forestillinger i hodet selv i situasjoner som krever dyster stemning. Det kan også være motsatt, at jeg blir dyster og kanskje mistenksom i en lysbetonte situasjoner. Jeg vet at man ikke kan stille noen diagnose med så lite informasjon over nettet. Men kan du gi en hint om hva jeg kanskje skal ta opp med psykiateren? Er jeg schizofren, schizotyp eller no? Eller er alt jeg har nevn normalt?

[Gjest Timari]

ut fra det du beskriver så tenker at at noen av tankene dreier seg om tvangstanker. Mange får tanker om å gjøre upassende ting, det er helt normalt, men for deg så har det festet seg og ikke gitt slipp.

Vi har alle følelser som ikke ville passet å si høyt til enhver situasjon. Vi har alle tanker som vi av og til skjemmes over. Det er ikke til å komme bort i fra. Men for noen så blir disse tankene alt for dominerende i livet.

jeg ville snakket med lege og hørt hans synspunkt på dette. Kanskje kan dette behandles i kognitiv terapi, eller det kan være snakk om å øke en medisindose.

[Gjest Timari]

ut fra det du beskriver så tenker at at noen av tankene dreier seg om tvangstanker. Mange får tanker om å gjøre upassende ting, det er helt normalt, men for deg så har det festet seg og ikke gitt slipp.

Vi har alle følelser som ikke ville passet å si høyt til enhver situasjon. Vi har alle tanker som vi av og til skjemmes over. Det er ikke til å komme bort i fra. Men for noen så blir disse tankene alt for dominerende i livet.

jeg ville snakket med lege og hørt hans synspunkt på dette. Kanskje kan dette behandles i kognitiv terapi, eller det kan være snakk om å øke en medisindose.

etter å ha lest igjennom innlegget en gang til så tenker jeg at det er tvangshandlinger du har, kanskje også tvangstanker men det er handlingene som er plagsomme.

men dette kan det uansett gjøres noe med. snakk med psykiateren din:)

[maire]

Du er i alle fall ikke alene om å ha det slik. Jeg kunne skrevet det samme om meg selv om disse ubudne tankene.

Det hemmer meg sammen med andre mennesker, for jeg er også redd for at tankene begynner å flakke hit og dit og at de skal gi meg upassende reaksjoner i forhold til situasjonen jeg er i.

Det er ikke morsomt når man har sosial angst om alle brått blir stille og stirrer på en og spør: Hvorfor smiler du?

"Jo, du skjønner det at jeg så plutselig for meg en grønn elefant"...

Jeg kan ikke gjøre rede for denne dumme elefanten. Den bare dukker opp, og jeg kan ikke forvente at noen vil forstå meg om jeg forsøker å forklare.

Likevel har jeg noen ganger forsøkt å forklare hva jeg smiler av, og unnskyldt at jeg ikke har vært helt til stede for de andre en stund. Det har som regel ført til litt latter blant de andre, før de spoler tilbake og sørger for at jeg er med dem videre igjen.

Kanskje har vi bare litt for mye fantasi og et rikt indre tankeliv? Og så lenge vi ikke avstenger oss selv fra andre mennesker, men for det meste kan fungere sammen med andre på tross av det, så kan vi se på det som en berikelse?

Jeg vil gjerne se på det sånn, men jeg sliter jeg også.

[marlenexxx27]

Jeg synes at det du beskriver høres uvanlig ut. Mange kan nok være redd for å le i upassende sammenhenger, men de ferreste gjør jo det.

Dersom du stadig er dyster og tilbaketrukket når andre er mer sprudlende, og du stadig ler lengre enn andre eller ler når ingen andre gjør det, så er nok det ganske spesielt. En slik måte å oppføre seg på tror jeg nok kan gjøre at de rundt deg blir litt forvirra, eller kanskje til og med skremt. Kanskje det blir lettere for andre å forstå og like deg dersom du forklarte litt om hvordan det er å være deg?

Det høres ikke ut som at du er schizofren, eller at det er noe alvorlig galt med deg. Det høres ut som at du skiller deg litt ut fra andre, men det trenger jo ikke være en sykdom! Men hvis det gjør at du føler seg ensom og utafor, så går det vel an å gjøre noe med det...

[Gjest bare noen tanker]

Lest om tvang, sosial angst og tourettes syndrom og asbergers sndrom? kanskje du vil kjenne deg igjen i noe av det?

Forresten kan du jo formidle til behandleren akkurat det som du har skrevet her.

[Gjest the girl]

Jeg måtte bare skrive noen linjer til deg.

Jeg har det på akkurat samme måten som deg. Men jeg har aldri tenkt på at det kan være unormalt eller plagsomt. For meg er det en del av min indre kreativitet. Og gir meg ett rikt tankeliv. Jeg er blant annet utdannet innen kunst, noe som også har gitt meg lov til å slippe tankene fri og bruke de på en konstruktiv måte.

Kjenner også igjen redselen for å reagere unormalt i en situasjon. Det er vel den eneste negative delen jeg kan se. Og skjønner at det blir ett problem om man fokuserer mye på det.

Jeg har også vært deprimert i mange år, samt sosial angst og panikkangst. Jeg går i behandling og har nylig fått diagnose personlighetsforstyrret, dessverre vet jeg ikke hvilke "forstyrrelse" han mener jeg har ennå. Og om det i det hele tatt har noen sammenheng med tankenene mine på dette området.

[Gjest vanya]

Dette er nokså normalt, ikke noe å bekymre seg over. Tror det er et utslag av kreativitet, noe som jeg anser som berikende. En kreativ, "subtil" form for humor. Jeg har det litt på samme måte.

Det som derimot er et problem, er at du har gjort dette til et problem, at du bekymrer deg.