Hva er dette for noe?

[Gjest litt pling?]

Hei!

Det slo meg da jeg leste et innlegg nedenfor her et sted at det er "ting" som er normale for meg, men som andre kanskje ville reagere på hvis jeg hadde sagt dette til dem?

Kan ta en del eks.:

Da jeg var ute i arbeid gikk det svært tregt med meg på slutten. Dette på grunn av at jeg hadde en mørk, diffus person sittende på høyre skulder som fortalte meg at det var kamera overalt. Disse ble styrt av mine arbeidsgivere slik at di kunne følge med alt.

Resultatet var at jeg nesten aldri ble ferdig med en arbeidsoppgave fordi jeg var sikker på at "de" ikke ville være fornøyd og jeg ville miste jobben.

Har det sånn i perioder nå også. Når jeg er på hotell har jeg problemer med å dusje f.eks. Er sikker på at det er et kamera der og at noen følger med meg.

Har vært innlagt på psykiatrisk avdeling i perioder. Er også da sikker på at noen overvåker meg, at de ler av meg, prater om meg osv.

Dusjinga gjentar seg også her. Skammer meg av å gå ut av rommet mitt fordi alle har sett meg naken ol.

Dette er ikke noe nytt fenomen når det gjelder meg, men det er værre i perioder. Har heller aldri nevnt dette til min psykolog, da dette er så vanlig for meg at jeg tror det er sånn det skal være.

Mitt spørsmål er: Er dette normalt, har andre mennesker det sånn også?

Må kanskje legge til at jeg er bra sikker på at den dominerende personen som sitter på skulderen min har noe å gjøre med fortia mi. Ble voldtatt av en person jeg fortsatt er vettskremt av som 10-åring. Mye mobbing fra en guttegjeng. Ble kledd naken av dem og de hadde det veldig "moro" med meg, fant på alt mulig nedverdigende og lo av meg (ca. 7 år og utover).

Tror dette med å føle meg overvåket startet i 12-års alderen . Det var vel da jeg var psyk. for første gang. Låste meg da inne, nektet å prate, spise osv.

Men den gangen var det ikke noe som kaltes psykiatri. (ihvertfall ikke der jeg kommer fra).

Så noe hjelp fikk jeg aldri. Det tok ca. 3 år før jeg greide å "stenge av" fortia og konsentrere meg om framtida.

Har vært psyk. og slitt voldsomt tidligere også uten å søke hjelp, men for noen år siden sa det bare stopp.

Håper noen kan svare meg på dette. Jeg skjønner nå når jeg er i en ganske bra periode at dette jeg beskrev er litt psykt. Problemet er jo at jeg bruker veldig lang tid på å gjøre ting, må gjøre alt meget nøyaktig, ellers får jeg høre det fra personen på skuldra.

Egnentlig er jo dette litt komisk da når jeg nå leser det jeg har skrevet.

Ha en fin dag alle sammen!

[thinkerbell]

I disse dager går de fleste rundt med Fedon på skulderen og kaller -det- normalt så så inderlig gæren er du da ikke

:-)

Du sliter, det må være vondt å stadig føle at man blir kontrollert. Med den forhistorien du forteller er ikke rart du i perioder har blitt syk. Jeg håper du samler sammen mot nok til å snakke med din behandler/lege om dette, for- du trenger hjelp. Kanskje er det nok med samtaler, kanskje trenger du medisiner -det er noe dere sammen må finne ut av.

[PieLill]

De fleste har det ikke slik du beskriver det. Så jeg vil vel neppe kalle det normalt. Det høres heller ikke OK ut å ha det slik. Det er jo ikke kameraer over alt.

Ut fra det du beskriver høres det jo ikke så rart ut at det har blitt slik. Tror du det finnes muligheter til at dette vil dempe seg om du fikk mer kontroll over fortiden.

Synes absolutt det er et poeng å ta slikt opp med behandleren.

mvh

[Gjest litt pling?]

I disse dager går de fleste rundt med Fedon på skulderen og kaller -det- normalt så så inderlig gæren er du da ikke

:-)

Du sliter, det må være vondt å stadig føle at man blir kontrollert. Med den forhistorien du forteller er ikke rart du i perioder har blitt syk. Jeg håper du samler sammen mot nok til å snakke med din behandler/lege om dette, for- du trenger hjelp. Kanskje er det nok med samtaler, kanskje trenger du medisiner -det er noe dere sammen må finne ut av.

Takk for svar!

Nei, det er egentlig ikke så morsomt å ha det slik.

Var nettopp på butikken og oppdaget at jeg har det litt på samme måten der også. At andre liksom kontrollerer at jeg ikke gjør noe galt. Lurer faktisk på om de har kamera på butikken? Så jeg oppfører meg hele tiden som om noen ser meg.

Har som sagt ikke greid å sette ord på dette, eller definere det som et problem før hvis dere skjønner.

Det er dessverre endelte ting i nåtida som gjør meg psyk igjen. Dette med overvåking er faktisk reellt innimellom.

Men jeg er også redd, føler at noen følger med meg hjemme, uten at det finnes trusler akkurat nå.

Føler f.eks. også at jeg må ha mørke gardiner så ingen "ser inn". Dette spesielt når det blir mørkt.

Men så er det jo dette å være normal da. Kjemper hele tiden for å oppføre meg som alle andre. Må være sterk liksom. Ingen må se hvordan jeg har det. Dette er vel kanskje også en måte å ha kontroll på.

Da jeg var psyk i 12-årsalderen fikk jeg det forresten for meg at jeg ikke kunne se mennesker i øynene. Dette fordi jeg da var helt sikker på at de kunne lese "der inne" hva jeg hadde gjort.

Skammer meg egentlig over å fortelle dette til min behandler, må da liksom innrømme at jeg er litt "pling".Er vel redd for at "fasaden" jeg har laget faller.

Men som dere skriver, så går det nå mere opp for meg hvor mye krefter som egentlig går med på alt dette.

[thinkerbell]

Takk for svar!

Nei, det er egentlig ikke så morsomt å ha det slik.

Var nettopp på butikken og oppdaget at jeg har det litt på samme måten der også. At andre liksom kontrollerer at jeg ikke gjør noe galt. Lurer faktisk på om de har kamera på butikken? Så jeg oppfører meg hele tiden som om noen ser meg.

Har som sagt ikke greid å sette ord på dette, eller definere det som et problem før hvis dere skjønner.

Det er dessverre endelte ting i nåtida som gjør meg psyk igjen. Dette med overvåking er faktisk reellt innimellom.

Men jeg er også redd, føler at noen følger med meg hjemme, uten at det finnes trusler akkurat nå.

Føler f.eks. også at jeg må ha mørke gardiner så ingen "ser inn". Dette spesielt når det blir mørkt.

Men så er det jo dette å være normal da. Kjemper hele tiden for å oppføre meg som alle andre. Må være sterk liksom. Ingen må se hvordan jeg har det. Dette er vel kanskje også en måte å ha kontroll på.

Da jeg var psyk i 12-årsalderen fikk jeg det forresten for meg at jeg ikke kunne se mennesker i øynene. Dette fordi jeg da var helt sikker på at de kunne lese "der inne" hva jeg hadde gjort.

Skammer meg egentlig over å fortelle dette til min behandler, må da liksom innrømme at jeg er litt "pling".Er vel redd for at "fasaden" jeg har laget faller.

Men som dere skriver, så går det nå mere opp for meg hvor mye krefter som egentlig går med på alt dette.

Ja, jeg vil tro at du bruker mye krefter på å opprettholde fasaden.

Du er hverken pling eller gal, det er ikke "normalt" å ha det slik du har det -du sliter og du trenger hjelp for å redusere/bli kvitt dette.

Du har beskrevet din situasjon veldig godt -hva med å gi en utskrift av dette til din behandler?

[Gjest ferdig med tvang]

For meg høres det ut som du sliter med tvangstanker og -handlinger. Det finnes hjelp for det. Du kan trene deg på å ikke la tvangen (tanken på overvåkning) styre deg og/eller du kan prøe medisiner.

[Gjest unødvendig]

Jeg har det litt på samme måte som deg.. Innbilder meg at noen "følger med meg" når jeg er ute i det offentlige rom. Særlig ille er det å gå på gaten, og det verste er når jeg skal krysse gater.. Tenker at personer følger med meg fra bilene, kafeer/butikker osv.. Er mest redd for at noen jeg kjenner skal se meg..

Dette medfører at jeg tenker veldig over hvordan jeg fremstår.. Det jeg frykter er å bli vurdert av folk, redd for at de skal tenke at jeg er rar eller noe... Så jeg blir veldig nervøs, svetter og får hjertebank. Kjempeslitsomt.

Jeg også innbilder meg at det er overvåkningskameraer overalt, og hjemme er jeg meg bevisst at folk kan se inn vinduene.. Det har vært slik siden jeg var i begynnelsen av tenårene, men det er først de siste årene jeg har blitt dette bevisst.

Jeg trodde jeg var paranoid, men psykologen sa jeg led av agorafobi. Kanskje det er det du også lider av? Det grenser jo også til tvangstanker, som noen her nevnte.

[Gjest litt pling?]

Ja, jeg vil tro at du bruker mye krefter på å opprettholde fasaden.

Du er hverken pling eller gal, det er ikke "normalt" å ha det slik du har det -du sliter og du trenger hjelp for å redusere/bli kvitt dette.

Du har beskrevet din situasjon veldig godt -hva med å gi en utskrift av dette til din behandler?

Kanskje jeg gjør det. Er vel redd for at h#n skal si at jeg er gal, og redd konsekvensene av det.

Jeg vil gjerne være normal og har et stort ønske om å komme meg ut i arbeid igjen.

Ikke godt å få skrevet i journalen alt dette heller, føler det vil følge meg resten av livet og at "alle" kan lese dette om meg.

Er veldig opptatt av dette: Hvem vet, hvem vet ikke, må ha kontroll over dette også, ellers vet jeg ikke hva som skjer liksom.

Eller kanskje er jeg redd for at alle snur ryggen til meg og ikke vil ha noe mere med meg å gjøre. Er også redd de skal avsky meg sånn som jeg gjør selv. Regner med at de vil reagere på samme måten som meg.

Er også imot å ta for mye medisiner. Har prøvd anti-psykotiske medisiner (står på en liten dose seroquel), men føler jeg blir så trett og utafor hvis jeg øker dosen. Blir også feit av denne medisinen, har lett for å legge på meg.

Ja, ja, har nå ihvertfall satt litt ord på ting og fått satt det i litt system av å skrive litt her inne.

Det er god terapi å skrive har jeg funnet ut. Ting blir mindre skumle av det, spesielt når du kan skrive her, kamuflere deg, så ingen kjenner deg igjen.:-()

Er som sagt uansett i en ganske bra periode nå da.

[Gjest isa1]

Takk for svar!

Nei, det er egentlig ikke så morsomt å ha det slik.

Var nettopp på butikken og oppdaget at jeg har det litt på samme måten der også. At andre liksom kontrollerer at jeg ikke gjør noe galt. Lurer faktisk på om de har kamera på butikken? Så jeg oppfører meg hele tiden som om noen ser meg.

Har som sagt ikke greid å sette ord på dette, eller definere det som et problem før hvis dere skjønner.

Det er dessverre endelte ting i nåtida som gjør meg psyk igjen. Dette med overvåking er faktisk reellt innimellom.

Men jeg er også redd, føler at noen følger med meg hjemme, uten at det finnes trusler akkurat nå.

Føler f.eks. også at jeg må ha mørke gardiner så ingen "ser inn". Dette spesielt når det blir mørkt.

Men så er det jo dette å være normal da. Kjemper hele tiden for å oppføre meg som alle andre. Må være sterk liksom. Ingen må se hvordan jeg har det. Dette er vel kanskje også en måte å ha kontroll på.

Da jeg var psyk i 12-årsalderen fikk jeg det forresten for meg at jeg ikke kunne se mennesker i øynene. Dette fordi jeg da var helt sikker på at de kunne lese "der inne" hva jeg hadde gjort.

Skammer meg egentlig over å fortelle dette til min behandler, må da liksom innrømme at jeg er litt "pling".Er vel redd for at "fasaden" jeg har laget faller.

Men som dere skriver, så går det nå mere opp for meg hvor mye krefter som egentlig går med på alt dette.

du skal iallefall ikke være redd for å fortelle det til en psykolog...er faktisk flere enn deg som har det slikt. men jeg tror, siden du forteller om disse opplevelsene, at du kanskje skulle prøve deg uten medisiner m/ terapi en stund bare for å se om det er noe du klarer å mestre på egenhånd på sikt? er litt mot medisinering uansett tilfelle uten å ha prøvd seg uten litt først....med mindre det er helt kritisk da. håper det går bedre med deg etterhvert:)