hvordan lære seg å tåle kritikk?

[Gjest Masterstudentinnen]

har alltid syntes det har vært ekkelt når andre skal gi tilbakemeldinger på mitt arbeid, enten det har vært veiledere som skal gi tilbakemeldinger på oppgaven min, eller veileder som skal se på mitt videopptak om hvordan jeg virket i en rådgiviningsstituasjon.

jeg blir bare så utrolig sårbar og føler meg så dum, selv om det meste er konstruktivt. Helst vil jeg bare høre positive ting men vet jo at jeg ikke lærer noe av å bare høre at man er flink.

Er det naturlig å føle seg sårbar i slike situasjoner? Føler dere andre det sånn også? Hvordan kan jeg jobbe med meg selv så jeg ikke blir så sårbar på tilbakemelding og kritikk?

[miami]

Hei! Jeg kjenner meg selv igjen ! Det som plaget meg var at min egen selvfölelse var på bånn. Jeg fölte meg mindreværdig i nesten alle situasjoner, og da hadde jeg lite å gå på når det kom til "kritikk". Fëlte at alle var ute etter å ta rotta på meg. Ble naturlig syk av dett til slutt, og sökte hjelp. Er nå frisk som en fisk og tåler "kritikk" igjen. Kanskje må du söke professionell hjelp for å skjönne hvorfor du reagerer sånn på kritikk. Husk at ingen er perfekt,alle gjör feil, og at du har massevis av flotte egenskaper!! Lykke til! Dette vil gå bra, og lær deg "å gi litt mere faen i hva de andre mener om deg"! Hvem har sagt at de har rett???????

[gunter]

Kanskje du skulle forsøke å skille mellom sak og person?

At den kritikken du får ikke gjelder deg personlig, men er rettet mot selve handlingen, eller hva det måtte være.

Som du selv er inne på så kommer du ikke særlig lengre uten tilbakemeldinger på det du gjør, det være seg positivt eller negativt.

Nesten gang noen prøver å rette på deg, så prøv å tenk at de mener det godt, de mener å hjelpe deg slik at du blir bedre/flinkere.

Husk: Det hadde vært verre uten noen form for tilbakemelding.

Da ville du blitt veldig usikker på hva andre mener om deg og hvordan du skulle oppføre deg/utføre ting.

Da er det bedre med mennesker som bryr seg nok om deg til å si fra og ikke er likegyldige.

[Gjest NyttLiv]

Hei! Jeg kjenner meg selv igjen ! Det som plaget meg var at min egen selvfölelse var på bånn. Jeg fölte meg mindreværdig i nesten alle situasjoner, og da hadde jeg lite å gå på når det kom til "kritikk". Fëlte at alle var ute etter å ta rotta på meg. Ble naturlig syk av dett til slutt, og sökte hjelp. Er nå frisk som en fisk og tåler "kritikk" igjen. Kanskje må du söke professionell hjelp for å skjönne hvorfor du reagerer sånn på kritikk. Husk at ingen er perfekt,alle gjör feil, og at du har massevis av flotte egenskaper!! Lykke til! Dette vil gå bra, og lær deg "å gi litt mere faen i hva de andre mener om deg"! Hvem har sagt at de har rett???????

Er det sant? Ble du virkelig helt frisk av dette? Hvor lenge hadde du vært plaget? Hele livet? Hvor lenge gikk du i terapi? Hva slags terapi?

Jeg lurer på om det virkelig er håp for meg også...

[Gjest Masterstudentinnen]

Kanskje du skulle forsøke å skille mellom sak og person?

At den kritikken du får ikke gjelder deg personlig, men er rettet mot selve handlingen, eller hva det måtte være.

Som du selv er inne på så kommer du ikke særlig lengre uten tilbakemeldinger på det du gjør, det være seg positivt eller negativt.

Nesten gang noen prøver å rette på deg, så prøv å tenk at de mener det godt, de mener å hjelpe deg slik at du blir bedre/flinkere.

Husk: Det hadde vært verre uten noen form for tilbakemelding.

Da ville du blitt veldig usikker på hva andre mener om deg og hvordan du skulle oppføre deg/utføre ting.

Da er det bedre med mennesker som bryr seg nok om deg til å si fra og ikke er likegyldige.

ja jeg prøver å skille sak og person når jeg får kritikk, men allikevel så føler jeg at jeg får mere kritikk enn alle andre, at det på en måte er lettere å gi meg kritikk enn de andre, noe jeg føler veldig urettferdig.

men som du sier , det er bedre med tilbakemeldinger enn å ikke få noe..

mulig at det bare har blitt veldig mye i det siste og at jeg derfor har blitt veldig sårbar. ...

[miami]

Er det sant? Ble du virkelig helt frisk av dette? Hvor lenge hadde du vært plaget? Hele livet? Hvor lenge gikk du i terapi? Hva slags terapi?

Jeg lurer på om det virkelig er håp for meg også...

Hei NyttLiv! Ja, jeg har kvittet meg med dette udyret. Har gått i terapi hos en psykiater i 2 år, psykoterapi 2 ganger i uken, og jeg har skjönt hvorfor denne lave selvfölelsen kom sigende over meg. Har ikke hatt dette bevisst hele livet, men det har först kommet til overflaten da jeg flyttet fra et godt nettverk hvor jeg fölte meg verdsatt og trygg til et sted med ny jobb hvor jeg ikke fölte meg verdsatt. Jobben var god og kollegene utmerket, men jeg hadde angstfor sjefen min. Han representerte noe som min underbevissthet ikke kunne akseptere. Jeg holdt maska lenge, men ble som sagt syk og dyptdepressiv og hadde angst for nærmest alt. Nå, etter 2 år i intens terapi vet jeg at dette er noe jeg har hatt allerede som barn, men får å "overleve" har underbevisstheten slettet dette ut av min bevisste bevissthet hvis jeg kan si det sånn. Jeg er nå i full jobb igjen, og jeg har det bare prima. Men som sagt det har kostet en " helvetes" innsats fra min egen side for å få bukt med en fölelse som lamslo meg slik at jeg ikke kunne nyte livet. Jeg har også tatt medikamenter, Seroxat mot depressjoner (og Risperdal mot tvangstanker i en kortere periode ), og dette har virket utmerket for meg, ogh hele tiden i samråd med min psykiater. Det tar tid, men som sagt du tar knekken på denne fölelsen, hvis du forstår hva som egentlig ligger bak disse fölelsene eller reaksjonene, og kan så oppbygge en helt ny egen verdsetting av deg selv.Det er ikke sikkert at alle trenger hjelp i den grad jeg gjorde, men som sagt det krever en iherdig egeninnsats! Til slutt: Har lest mye om en terapiform som heter TFT ,Tought field therapy, som visst nok skal være meget effektivt på forskjellige områder. her dreier det seg om blokkeringer i kroppens meridianer som forårsaker psykiske forstyrrelser. Meget interessant, og ny viten kan ikke skade noen! ha en flott kveld!

[Gjest NyttLiv]

Hei NyttLiv! Ja, jeg har kvittet meg med dette udyret. Har gått i terapi hos en psykiater i 2 år, psykoterapi 2 ganger i uken, og jeg har skjönt hvorfor denne lave selvfölelsen kom sigende over meg. Har ikke hatt dette bevisst hele livet, men det har först kommet til overflaten da jeg flyttet fra et godt nettverk hvor jeg fölte meg verdsatt og trygg til et sted med ny jobb hvor jeg ikke fölte meg verdsatt. Jobben var god og kollegene utmerket, men jeg hadde angstfor sjefen min. Han representerte noe som min underbevissthet ikke kunne akseptere. Jeg holdt maska lenge, men ble som sagt syk og dyptdepressiv og hadde angst for nærmest alt. Nå, etter 2 år i intens terapi vet jeg at dette er noe jeg har hatt allerede som barn, men får å "overleve" har underbevisstheten slettet dette ut av min bevisste bevissthet hvis jeg kan si det sånn. Jeg er nå i full jobb igjen, og jeg har det bare prima. Men som sagt det har kostet en " helvetes" innsats fra min egen side for å få bukt med en fölelse som lamslo meg slik at jeg ikke kunne nyte livet. Jeg har også tatt medikamenter, Seroxat mot depressjoner (og Risperdal mot tvangstanker i en kortere periode ), og dette har virket utmerket for meg, ogh hele tiden i samråd med min psykiater. Det tar tid, men som sagt du tar knekken på denne fölelsen, hvis du forstår hva som egentlig ligger bak disse fölelsene eller reaksjonene, og kan så oppbygge en helt ny egen verdsetting av deg selv.Det er ikke sikkert at alle trenger hjelp i den grad jeg gjorde, men som sagt det krever en iherdig egeninnsats! Til slutt: Har lest mye om en terapiform som heter TFT ,Tought field therapy, som visst nok skal være meget effektivt på forskjellige områder. her dreier det seg om blokkeringer i kroppens meridianer som forårsaker psykiske forstyrrelser. Meget interessant, og ny viten kan ikke skade noen! ha en flott kveld!

To år var jo ikke så forferdelig mye (om man bare får så mye) men å få to ganger i uka kan jeg nok bare drømme om. Jeg har riktignok omsider kommet til en som tar meg en gang i uka da, så egentlig synes jeg at jeg er heldig nå.

Jaja, jeg får bare stå på. Men du ble altså helt frisk av å gå tilbake til barndommen osv? Vi vet nemlig ikke helt om vi skal ta den tilnærmingen eller en annen... Men du anbefaler den?

Aldri hatt noe tvang jeg, da, men det dere med å være altfor sårbar og redd for kritikk for alt og fra alle og at jeg nok alltid har vært slik (men at det først slo ut når ditt og datt) Og en elendig selvfølelse, og... Ja...

[Gjest NyttLiv]

To år var jo ikke så forferdelig mye (om man bare får så mye) men å få to ganger i uka kan jeg nok bare drømme om. Jeg har riktignok omsider kommet til en som tar meg en gang i uka da, så egentlig synes jeg at jeg er heldig nå.

Jaja, jeg får bare stå på. Men du ble altså helt frisk av å gå tilbake til barndommen osv? Vi vet nemlig ikke helt om vi skal ta den tilnærmingen eller en annen... Men du anbefaler den?

Aldri hatt noe tvang jeg, da, men det dere med å være altfor sårbar og redd for kritikk for alt og fra alle og at jeg nok alltid har vært slik (men at det først slo ut når ditt og datt) Og en elendig selvfølelse, og... Ja...

Den der mindreverdighetsfølelsen liksom. At jeg alltid tror alle andre er mye flinkere og smartere og glupere og at alle tror jeg er forferdelig teit. Huff...

[PieLill]

Noen ting som kan hjelpe:

I nære relasjoner som du er trygg på. Fortell på en ikke bebreidende måte hva kritikken får deg til å føle og oppleve, og hva den får deg til å tro at "kritikeren" mener om deg. Be "kritikeren" korrigere din oppfatning og tro på tilbakemeldingen du får.

Om noen kritiserer detaljert har de lest detaljert og vært interessert i arbeidet ditt. Ta det som et kompliment til det motsatte er bevist!

Med svært få unntak har du og din studieveileder samme mål: At du skal bli dyktigst mulig. Se kritikken som hjelp.

"Tankeøv" deg på å takle kritikk. Altså tenkt ut konstruktive reaksjons- og handlingsmønster når du møter kritikk. E.g. ikke lukk deg ved å legge armene i kors. Lytt interessert. Ikke gå i forsvar. Still spørsmål om du ikke forstår hva "kritikeren" mener. IKKE gå i forsvar. Kom selv med forslag til endringer / forbedringer i trå med kritikken.

Tenk på deg selv. Om du ser det helt nødvendig å påpeke at noe er feil, om det endog var jobben din, og den som står for feilen bare forsvarer seg eller avviser det du sier. Vil ikke du da fort tro at vedkommende ikke forstår at noe er feil, eller nekter å ta det inn over seg. Som svar på dette vil du meget sannsynlig forsterke kritikken og hamre på detaljer. Blir du provosert kan du sikker også bli litt krass fordi du ikke føler at ditt berettigede budskap når frem.

Er du for rask til å gå i forsvar når du møter kritikk, vil det sannsynligvis forsterke kritikken. Den beste måten å stanse kritikk på er å vise at du forstår og aksepterer den. (Jeg snakker nå om saklig kritikk.) Når f.eks. din veileder ser at du har skjønt poenget, er det jo ikke mer å mase om.

Du kan lære deg å tenke og handle rasjonelt når du møter kritikk, selv om din følelsesmessige reaksjon ikke er videre rasjonell. Det krever at du handler strikt etter forutbestemt fornuft og nekter å adlyde følelsene. På sikt vil dette kunne lære dine følelser å reagere mer fornuftig.

Snakk fornuft til følelsene dine. Fortell dem at du ikke tror noen ting på at dette egentlig er så ille som de (følelsene) vil ha det til. Litt er litt ser de kanskje poenget.

La det gå litt sport i dette. Tenk at: Kanskje var ikke den oppgaven den aller beste, men jeg var durabelig flink å takle kritikken! ;-)

Det å kjenne at du rent praktisk og mellommenneskelig blir flinkere til å takle kritikk, vil i seg selv gjøre kritikken mindre farlig. (Jeg sier ikke du er dårlig til å takle det nå, men blir du enda flinkere, vil også kritikken kjennes lettere følelsesmessig.)

Lykke til med studiene!

mvh