Huff nå stormer det rundt meg..

[Gjest Timari]

føler at jeg lever så usikkert på. Har begynt på et studie hvor jeg har måttet bli kjent med mange nye mennesker. Jeg har en praktisk komponent i faget som jeg har angst for å mislykkes i, eller ikke klare å følge opp fordi jeg i utgangspunktet ikke er noen praktiker.

Så har jeg veiledningspraksis, og allerede under første praksis med video så føler jeg at jeg har kommet på kollisjonskurs med veileder. Fikk bare masse kritikk uten at jeg på forhånd fikk vite hva hun skulle se etter. De andre i gruppa mi er enige i at dette her var ganske urettferdig og uprofesjonelt. Men nå har jeg omtrent fått avsmak fra noe som jeg opprinnelig gledet meg til

Hadde ikke trodd at dette skulle gå så sterkt innpå meg, men føler meg så fryktelig sårbar ved denne kritikken som kom. Og jeg føler at jeg må konfrontere vedkommende med dette før jeg får fred. Men jeg hater å måtte konfrontere folk med sånt.

i tilegg så svømmer jeg i obligatoriske oppgaver og jeg tviler svært på hvordan jeg skal svømme i land.

føler meg bare så sårbare og hjelpesløs nå..

trenger litt positiv oppmuntring nå..

[org]

Ang det med obligatoriske oppgaver:

Begynn med den oppgaven med kortest frist (naturlig nok).

Arbeid deg gjennom den, og avtal med en av dine medstudenter at dere leser gjennom hverandres oppgaver og gir kommentarer. Jeg har god erfaring i å bruke msn i dette arbeidet. Peis over oppgaven...

[Gjest Timari]

Ang det med obligatoriske oppgaver:

Begynn med den oppgaven med kortest frist (naturlig nok).

Arbeid deg gjennom den, og avtal med en av dine medstudenter at dere leser gjennom hverandres oppgaver og gir kommentarer. Jeg har god erfaring i å bruke msn i dette arbeidet. Peis over oppgaven...

ja problemet er at jeg ikke helt har blitt kjent med folk ennå. Men skal prøve å se om jeg finner en jeg kan samarbeide med.

men skrekken er vel heller at jeg detter helt ut av faget til tros for at medstudenter skal hjelpe meg.

nei, skal prøve å tenke mer positivt nå..

[PieLill]

Vet ikke om det er noen oppmuntring, men det er ganske normalt å føle avmakt i oppstarten av et studie.

Prøv å gjøre en ting av gangen og koble ut alt annet så godt du kan.

Vil det hjelpe deg å tenke at en middelmådig oppgave er bedre enn ingen innlevert oppgave?

Prøv å finne en bra balanse mellom det å gjøre ditt beste og å ikke bli fanget i perfeksjonisme. Prøv å skille mellom viktige oppgaver og de du kan rese gjennom.

Min trøst når jeg studerte var stadig: "Større idioter enn meg har klart dette før meg."

mvh

[Gjest Timari]

Vet ikke om det er noen oppmuntring, men det er ganske normalt å føle avmakt i oppstarten av et studie.

Prøv å gjøre en ting av gangen og koble ut alt annet så godt du kan.

Vil det hjelpe deg å tenke at en middelmådig oppgave er bedre enn ingen innlevert oppgave?

Prøv å finne en bra balanse mellom det å gjøre ditt beste og å ikke bli fanget i perfeksjonisme. Prøv å skille mellom viktige oppgaver og de du kan rese gjennom.

Min trøst når jeg studerte var stadig: "Større idioter enn meg har klart dette før meg."

mvh

takk for oppmuntringen:)

[bugge -jenta]

Å Timari!

Kjenner meg slik igjen. Føler også alt er overveldende. Kjemien med faglærer er sånn bob-bob. Kollokviegruppa går i oppløsning før vi får startet den...(Kommer på "kant" med et menneske der uten at jeg helt forstår hvorfor.) Alle oppgavene jeg skal gjøre overvelder meg, og artikkelen jeg skal skrive...

osv osv.

MEN vi har klart det før. Vi får bare gå løs igjen. Mannen min sier jeg må prøve å la ting prelle mer av. Han har jo helt rett selvfølgelig.

Men så traff jeg oppi alt en helt forferdelig legespesialist jeg skulle til, som jeg kranglet med aldri så lenge, og da holdt jeg på å gå dukken. Det var helt surrealistisk. Han kom med påstander om meg som jeg ikke kjente meg igjen i, og hver gang jeg prøvde å si noe fikk jeg beskjed om å bare være stille og høre på ham. Gjett hvem som ikke var stille..

Jeg var helt syk etterpå. Gråt i timevis. Men han fikk ikke kneblet meg i hvertfall. Og sykepleieren som var der hadde litt å si hun også etterpå. Selv om hun var veldig diplomatisk og fin. Hun synes det var bra at jeg stod opp og svarte igjen. Så nå lurer jeg på om jeg skal rapportere ham. For det var virkelig helt spesielt. Alt kommer midt oppi kollokvier, fremlegg, forelesninger, ungemas, husarbeid.

Jaja, det har humpet og gått før, og det går stort sett greit. Prøv og legg det bak deg, tenk i morgen er det en ny dag. Jeg prøver så godt jeg kan. Og jeg kan formelig kjenne hvordan du har det.

Klem fra trøtt bugge.