Ekspertsvar NHD: Feil diagnose?

[maire]

Jeg har fått diagnosen "emosjonelt ustabil pf.", men begynner å tvile på at den kan være riktig.

Ikke er jeg i konflikt med andre, jeg har ingen overveldende følelse av tomhet eller av manglende identitet,og jeg skifter heller ikke humør eller stemningsleie fra dag til dag.

Det jeg sliter med er depresjoner, angst og selvdestruktivitet (dvs. alkoholmisbruk, pengesløsing, og negative tanker om meg selv).

Psykiateren som har evaluert meg, og tatt opp resyme av min familiehistorie, mener at det er mer sannsynlig at min far var bipolar enn at hans grunnpsykdom var "borderline" og dyssosial. Min farfar var også psykisk syk, med dype depresjoner etterfulgt av perioder med det de kalte "stormannsgalskap".

Jeg tror selv jeg er bipolar 2. Psykdomsbildet stemmer mye bedre med det jeg kjenner til meg selv. Men, har det noe å si for behandlingen jeg får, om jeg blir diagnostisert som emosjonelt ustabil eller bipolar?

Jeg får tett oppfølging fra folloklinikken og er kandidat til en av guppene deres for folk med pf, i tillegg til at jeg får individuell oppfølging.

Jeg går på følgende medisiner: Rivotril ved behov, cipralx 20 mg pr dag og en sjelden gang tolvon (hvis jeg ikke får sove). Syns medisinene fungerer bra for meg. Men de ønsker ved klinikken at jeg trapper ned på medisinbruken.

Jeg er redd for å trappe ned. Syns tvangstankene har blitt betraktelig bedre etter at jeg trappet opp til 20 mg cipralex pr dag.

Har aldri vært manisk, men har perioder innimelom der jeg ikke er særlig plaget med anst, hvor jeg er kreativ, full av tiltakslyst, og fungerer helt normalt.

Om jeg skulle være bipolar, ville behandlingen for meg vært annerledes enn den jeg er forespeilet nå? (gruppeterapi for folk med pf + individuell terapi + nedtrapping av medsisiner?).

Jeg bare lurer. Jeg kan leve med en hvilken som helst diagnose bare jeg får det bedre på sikt...

[Gjest nittinej]

Bare for å nevne en ting, du trenger ikke være i konflikt med folk for å ha ustabil pf. Mine to næreste beste venninner har faktisk diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, men konflikter med folk til daglig har de ikke...

[Gjest Oslo30]

Hei:-)

Hvor viktig er det hva diagnose du har? betyr det mye for deg?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

I dette tilfellet har diagnosen mye å si for behandlingen og forståelsen av sykdommen.

Bipolar II kan i hovedsak forklares biologisk. Første valg i behandlingen er Lamictal. Siden du har tvang, bør du absolutt fortsette med Cipralex 20 mg. Uansett de to diagnoser kan det være en fordel om du greier å bruke minst mulig Rivotril.

Med forbehold om at jeg tar feil: Hvis det er det miljøet jeg tenker på med gruppeterapi flere ganger i uken, nedtrapping av medisiner uansett diagnose osv, mangler de pasienter de fleste steder i landet. Derfor ser de pf over alt for å skaffe seg pasientgrunnlag nok til å forsvare aktiviteten sin.

[maire]

Hei:-)

Hvor viktig er det hva diagnose du har? betyr det mye for deg?

Hei!

Jeg lurer på hvor mye nytte jeg vil ha av å gå i gruppeterapi som f.eks legger hovedvekt på mellommenneskelige relasjoner, frustrasjonstoleranse og følelse av egen identitet, hvis dette ikke er noe problem for meg?

Og hvis medisineringen for bipolare og emosjonelt ustabile er forskjellig, så har vel det også noe og si?

For øvrig tror jeg ikke det spiller noen rolle om jeg er det ene eller det andre. Kanskje med unntak av måten man blir møtt på i og utenfor psykiatrien.

Det hefter mange fordommer ved emosjonelt ustabil pf, og jeg har ved noen anledninger følt meg presset inn i et format som passer ustabil pf, men som jeg ikke kjenner meg selv igjen i. Jeg må liksom motbevise det, og det er ikke det jeg vil bruke kreftene mine på...

[mamma til ni]

Hei!

Jeg lurer på hvor mye nytte jeg vil ha av å gå i gruppeterapi som f.eks legger hovedvekt på mellommenneskelige relasjoner, frustrasjonstoleranse og følelse av egen identitet, hvis dette ikke er noe problem for meg?

Og hvis medisineringen for bipolare og emosjonelt ustabile er forskjellig, så har vel det også noe og si?

For øvrig tror jeg ikke det spiller noen rolle om jeg er det ene eller det andre. Kanskje med unntak av måten man blir møtt på i og utenfor psykiatrien.

Det hefter mange fordommer ved emosjonelt ustabil pf, og jeg har ved noen anledninger følt meg presset inn i et format som passer ustabil pf, men som jeg ikke kjenner meg selv igjen i. Jeg må liksom motbevise det, og det er ikke det jeg vil bruke kreftene mine på...

Eg gjekk i psykoterapigruppe med tanke på emosjonelt ustabil pf. i tre år. Eg synst det var veldig vanskeleg, for dei hengte seg opp i diagnosa og såg mine reaksjoner og ikkje kva som låg bak reaksjonane (problem i ekteskapet), så eg fekk all "skulda", og mannen blei unskylt.

Ikkje fekk eg lære korleis eg skulle takle "problema" i gruppa heller. Det var berre å halde ut til det gjekk opp for meg at eg kom ingen vei der. Eg føler eg sat og gein det meste av tida. Eg grein når eg var sint, lei meg, fortvila og synst synd i dei andre. Eg var mora fortsatt som bar dei andre, og var redd for å såre.

Det er så viktig med terapeuter som kan jobben sin.