En lang psykehistorie historie...Jeg gir opp

12. september 2005

Jeg er 25 år, har en datter på 1. Har vært i "gamet" i 10 år snart og innenfor psykiatrien

i 5. Det siste året har vært ganske bra. Faktisk så bra at jeg kuttet kontakten med psykologen

og DPS. Brente alle journalene og epikrisene. Ville bli og tenkte at "nå er jeg ferdig med

dritten"... Begynte i ny jobb i juli. Nå er jeg sykmelt og deprimert... igjen.

Jeg har flere diagnoser og egentlig ikke EN helt klar diagnose. Har vel vært innom det meste,

fra scchizo affektiv bl. manisk dep. type, depresjon og angst, bipolar, og siste tilskudd var

psykologen som mente en form for pf uten å si noe mer om hva slags... Det må da være lov å være anderledes og fargerik som person

uten å få en pf diagnose.

Medisiner jeg har fått (de jeg husker) er tolvon, orfiril, risperdal, zyprexa, lamictal og div sovepiller og anti bivirkningspiller. De vil ikke gi meg antidepressive pga at det kan forverre tankekjøret... Men jeg må si jeg ikke er så glad i medisiner.

Det jeg selv mener er mine hovedproblemer er først og fremst konsentrasjonsvansker og problemer

med hukommelsen. Jeg har konsentrasjonsvansker stort sett hele tiden. Men jeg har perioder

som er værre enn andre. Før jeg begynte i jobb gikk jeg på attføring (etter å ha gjennomgått

100% rehab og utvidet rehab uten egentlig å ha blitt noe bedre). Attføringen min bestod hovedsakelig

av et hjemmestudium. Jeg klarte ikke å levere inn noen av oppgavene pga konsentrasjonen. Dette

turde jeg rett og slett ikke å fortelle Aetat i redsel for at de ville drive inn pengene igjen.

Så gikk jeg ut i jobb og de sjekket ikke noe mer om hva jeg hadde gjort eller ikke.

Jeg har veldig tankekaos. Føler at jeg ikke klarer å holde følge med tankene. Har mange mange

prosjekter på en gang. JEg har en lang rekke påbegynte utdanninger som varierer veldig i

fagfelt (og mye gjeld.. uten noe å vise til) og det samme med jobber. Store vansker med å avslutte det jeg har begynt fordi

tankene alltid er ett skritt foran kroppen på en måte.

Dette tankekjøret føles helt invalidiserende for meg. Det er kanskje ikke så lett å se fysisk,

eller legge merke til for andre i hverdagen. Men for meg er det utrolig stressende og vanskelig.

Jeg klarer ikke å holde følge med hjernen min...

Tankerekkene mine hopper fra det ene til det andre på sekunder og jeg husker ikke hva jeg egentlig

tenkte på eller skulle gjøre.

Jeg blir veldig deprimert av at jeg feiler gang på gang. Har tidligere hatt veldig destruktive

perioder med noe selvskading og bruk av sovepiller. JEg snur døgnet totalt og er oppe om natten.

Føler meg mye bedre da. Mindre angst. Jeg er en flaggermus. Men jeg vet at å snu døgnet bare

gjør meg værre. Jeg bare har perioder der jeg ikke fungerer på dagtid. Da er jeg deppa. Om natta

er jeg kreativ og visjonær og og...

En annen side av dette er at jeg ofte svinger i humør. Særlig nå om høsten har jeg en periode

der jeg starter opp nye ting, tar på meg ansvar og jobber MYE. Føler meg fantastisk. Men det

er ikke sånn at jeg oppfattes som manisk... tror jeg da. Inne i hodet bygger det seg opp ideer

tanker og visjoner. Jeg har planlagt å starte to veledighets organisasjoner denne høsten,

it tillegg til å revolusjonere eldreomsorgen og starte en ny pedagogisk retning... Men dette

er ikke noe jeg går og forteller til alle. Mannen min hører noen av disse ideene, men han er

vant til at jeg er "rar" som familien sier. Jeg kan se selv at jeg har behov for oppmerksomhet,

men jeg har faktisk mange bra ideer, og ønsker bare å hjelpe mennesker og samfunn til et bedre sted.

Jeg føler veldig at jeg må gjøre nytte for meg og at det jeg skal gjøre må være av verdi. Å sitte på rema regner jeg ikke som verdifullt. JEg vil "leave my mark"..

Jeg tenker mye på store spørsmål, og ser meg selv som dypt religiøs. Jeg ser det guddommelige

i naturen. Jeg tror alle ting har en bevissthet på ett visst nivå. For øyeblikket har jeg egentlig

lyst til å gå i tempel og tjene det guddommelige eller flytte langt ut i skogen i en hytte uten vann og

strøm og bare være med dyrene, naturen og vesnene der....

Men dette blir bare tull.. For jeg klarer ikke å tenke klart. JEg prøver.

Går til smatale hos en turnuslege på det lokale legekontoret. Vi har nettopp flyttet og jeg

har ingen fastlege og ingen som kjenner meg... Hva gjør jeg!???? Jeg har ikke selvmordstanker, men

dette sliter meg ut. Jeg er småbarnsmamma også... Føler at jeg svikter alle. Jeg er ikke

laget for å leve som alle andre. Hvor og til hvem skal jeg? Jeg MÅ snakke med en spesialist.

Hvordan får jeg til det?

Har også tenkt at jeg skal søke delvis uføretrygd.. Men det er sikkert inegen som tror meg. Problemer blir bare bagatellisert..

................

12. september 2005

Det første jeg tenkte på når jeg begynte å lese innlegget ditt var AD/HD.

Men etterhvert som jeg leste videre nedover, ble jeg mer i tvil. Bipolar er jo ikke utenkelig når du forteller om

" Særlig nå om høsten har jeg en periode der jeg starter opp nye ting, tar på meg ansvar og jobber MYE. Føler meg fantastisk... Inne i hodet bygger det seg opp ideer tanker og visjoner. Jeg har planlagt å starte to veledighets organisasjoner denne høsten, it tillegg til å revolusjonere eldreomsorgen og starte en ny pedagogisk retning..." osv. utover i innlegget.

Kanskje noen andre kan gi deg bedre svar

12. september 2005

man får forferdelige konsentrasjonsvansker under en hypomani eller mani. Kanskje er du hypoman, trolig. Dvs bipolar lidelse. Har du også hatt dype depresjoner?

Det er INGEN grunn til å gi opp :-) Stemningsstabiliserende medisiner kan gjøre underverker...gjor nå det hos meg og mora mi og.