Jeg er så redd for å legge på meg!

[LillemorX]

Jeg vet ikke helt hvor jeg burde poste dette innlegget, så jeg prøver meg fram.

I litt over ett år nå har jeg vært skikkelig ”dårlig” (les; nådd bunnen). Slitt med null selvtillit, dårlig selvbilde, angst, depresjon og selvmordstanker. Jeg har vært innlagt, og etter mange år fikk jeg endelig en diagnose, alvorlig tilbakevendende depresjon og angst. Jeg har gått ned ca 12 kg i vekt i løpet av denne tiden.

Men så fulgte det med ett annet problem. Noe som det er veldig vanskelig for meg å innrømme. Med vektreduksjonen kom også en stor redsel for å legge på meg igjen. Jeg tenker med forferdelse at jeg kan bli som før, selv om jeg egentlig vet at jeg ikke var direkte overvektig for 12 kg siden heller. Det har slettes ikke noe med noen andre enn meg selv. Jeg kan godt se en ”stor” person, og tenke at jeg skulle ønske jeg følte meg så vel som h*n. Store mennesker kan være flotte og vakre. Men det kan bare ikke være meg.

Jeg slanker meg ikke. Jeg er egentlig veldig glad i alt som er søtt og godt. Glad i all slags mat. Men redselen min for å legge på meg, gir meg et forvrengt bilde av ernæringen min. En ting er å prøve å kutte ut all sjokoladen og snopet, og sukkeret. Jeg får i meg mye mindre enn før. Men jeg får heller ikke så mye mat i meg. Og jeg kan falle for fristelsen av å heller erstatte ett måltid med en sjokolade. Men uansett hva jeg får i meg, så får jeg en grusom skyldfølelse, og angrer så fælt på det jeg har spist, at jeg har mest lyst til å kaste opp. Ofte blir jeg kvalm av å spise også. Det er kanskje psykisk?

Det er vanskelig å gå i butikken for å handle, for man må alltid gå forbi godteriet på vei til kassa. Spesielt er jeg utrolig svak for salg på for eksempel smågodt. Det er sjelden jeg klarer å la være å kjøpe noe, føler at det ligger og skriker etter meg…”Kjøp meg! Kjøp meg!”. Når jeg kommer hjem, lar jeg være å spise mat, for å gjøre plass til godiset, som jeg tvinger i meg, for å så bli kvalm og dårlig få samvittighet. Dette er mest når jeg er alene. Samtidig må jeg late som om jeg nyter av maten når jeg har barna mine, og være et godt eksempel på at man spiser riktig og ofte osv. At det ikke er farlig å legge på seg litt osv. Ønsker at de skal ha et sunt forhold til mat og kropp (selv om jeg tydeligvis ikke har det). Jeg tar alltid veldig lite til meg av mat, for jeg skal jo ikke bli mett.

Det er så slitsomt å plages av dette tankekaoset og av stemmene i hodet som roper ”NEI, NEI, NEI!” for alt jeg tenker på å spise. Selv frukt og grønt får jeg dårlig samvittighet for. Men jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Kan man være anorektiker selv om man ikke er sykelig tynn? Jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg ut av dette. Det er lenge siden jeg kunne spise en god middag, og nyte den, kose meg, og like følelsen av å være mett. Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre det igjen…

Jeg veier meg HVER dag, gjerne flere ganger. Og har jeg gått opp litt i vekt, blir jeg skuffet over meg selv, og grensene jeg setter for meg selv blir litt strengere. Har jeg gått litt ned i vekt, blir jeg glad. Tøylene blir litt slakkere ved nedgang i vekta, og jeg tillater meg en sjokolade. Hjelpes meg. Dette høres ganske sykt ut når det kommer ut. Jeg ønsker egentlig bare å stabilisere vekta mi, bare så lenge jeg ikke legger på meg noe. Men helst ville jeg gått ned noen få kg til.

Til opplysning er jeg 165 cm høy og veier nå 54 kg.

[trinski]

Hei

Her kommer noen gode tanker til deg, det gjør vondt å lese om din stillstand. Men det er ikke noe rart at du har fått en kroppslig tilstand etter alt det du har vært igjennom psykisk. Jeg håper du får god hjelp fra profesjonelle og fra nære venner. Fysisk trening vil hjelp både psyken og fysikken. Hvis du ikke har trent så mye før, så bør du få veiledning fra noen som kan det. Trening får deg i bedre humør og du blir så sulten at du må spise og det føles godt. Bestem deg for å spis 4-5 gode og sunne måltider hver dag. Og husk at mat smaker best i selskap med andre. Lykke til!

[Gjest Tussi-jente21]

Hei

Her kommer noen gode tanker til deg, det gjør vondt å lese om din stillstand. Men det er ikke noe rart at du har fått en kroppslig tilstand etter alt det du har vært igjennom psykisk. Jeg håper du får god hjelp fra profesjonelle og fra nære venner. Fysisk trening vil hjelp både psyken og fysikken. Hvis du ikke har trent så mye før, så bør du få veiledning fra noen som kan det. Trening får deg i bedre humør og du blir så sulten at du må spise og det føles godt. Bestem deg for å spis 4-5 gode og sunne måltider hver dag. Og husk at mat smaker best i selskap med andre. Lykke til!

Først og fremst vil jeg si til deg at du er _IKKE_ stor eller feit. Uansett hva du måtte mene om det. Du har faktisk en BMI på akkurat under 20, og da er du helt normal. Hadde du vært som meg f.eks som er 1,62 høy og hele 76 kilo DA hadde du vært feit. Jeg er kjempefeit :-(

Kjenner meg veldig igjen i innlegget du skreiv. Har det på akkurat samme måten selv. Men det går an å bli frisk. Jeg er nesten frisk. Har det iallefall bedre (har hatt bulimi i flere år). Men selv om jeg er bedre så er jeg ikke så veldig glad i meg selv og kroppen min.

Og jeg sliter veldig med det du også sliter med, nemlig å unngår godte-suget til stadighet. Det er neimen ikke lett, men der er vi nok ikke alene. Noen er faktisk avhengig av sukker, og det er kanskje det vi 2 er????

Anbefaler deg, som Trinski sier, å spise 4-5 små måltider pr dag og trimme litt (går en halvtime tur hver dag til å begynne med f.eks.). Det gjør godt for både kropp og psyke.

Lykke til videre med alt sammen.

[Gjest brown eyed girl]

Tvangstanker? Jeg er livredd for å legge på meg selv jeg, så jeg unner meg ALDRI sjokolade eller annet i den kategorien - det fucker opp blodsukkeret, og da, DA blir jeg søtsulten da!!

[LillemorX]

Først og fremst vil jeg si til deg at du er _IKKE_ stor eller feit. Uansett hva du måtte mene om det. Du har faktisk en BMI på akkurat under 20, og da er du helt normal. Hadde du vært som meg f.eks som er 1,62 høy og hele 76 kilo DA hadde du vært feit. Jeg er kjempefeit :-(

Kjenner meg veldig igjen i innlegget du skreiv. Har det på akkurat samme måten selv. Men det går an å bli frisk. Jeg er nesten frisk. Har det iallefall bedre (har hatt bulimi i flere år). Men selv om jeg er bedre så er jeg ikke så veldig glad i meg selv og kroppen min.

Og jeg sliter veldig med det du også sliter med, nemlig å unngår godte-suget til stadighet. Det er neimen ikke lett, men der er vi nok ikke alene. Noen er faktisk avhengig av sukker, og det er kanskje det vi 2 er????

Anbefaler deg, som Trinski sier, å spise 4-5 små måltider pr dag og trimme litt (går en halvtime tur hver dag til å begynne med f.eks.). Det gjør godt for både kropp og psyke.

Lykke til videre med alt sammen.

Tusen takk for svar

Ja, det er nesten godtesuget som er verst. Jeg har prøvet å ta krom en periode, og det hjalp faktisk litt på søtbehovet. Men det kan dessverre ikke styre tankene mine. Ellers så sykler jeg ganske mye. Ofte med sykkelhenger med barn i, og tro meg, det kaller jeg trim. Eneste er at jeg blir mer sulten, og det liker jeg ikke helt

[LillemorX]

Hei

Her kommer noen gode tanker til deg, det gjør vondt å lese om din stillstand. Men det er ikke noe rart at du har fått en kroppslig tilstand etter alt det du har vært igjennom psykisk. Jeg håper du får god hjelp fra profesjonelle og fra nære venner. Fysisk trening vil hjelp både psyken og fysikken. Hvis du ikke har trent så mye før, så bør du få veiledning fra noen som kan det. Trening får deg i bedre humør og du blir så sulten at du må spise og det føles godt. Bestem deg for å spis 4-5 gode og sunne måltider hver dag. Og husk at mat smaker best i selskap med andre. Lykke til!

Takk for gode ord

Det er nok sant det du sier at man blir mer sulten av å trimme. Jeg sykler ganske mye, og ofte med tungt påheng. Men liker ikke at jeg blir så sulten egentlig, for da får jeg lyst på mer å spise, selv om hodet sier nei. Jeg vet så godt at jeg burde kutte ut søtsaker, men jeg klarer liksom ikke å la være. Klart det går i korte perioder å være avholden, men så er det på'n igjen. Jeg er oppvokst med en mor som har vært jo-jo slanker i flere år, og det er helt klart at jeg er litt påvirket av det. Vet godt at man helst bør spise 4-5 måltider om gangen, lite men ofte, sant. Masse frukt og grønt osv... Men jeg klarer det ikke. Blir skuffet over meg selv, og mangelen på egen viljestyrke. Er så redd for at hvis jeg først klarer å la være å tenke på inntaket, og la være å få dårlig samvittighet, er sjansen større for å gå opp i vekt.

[LillemorX]

Tvangstanker? Jeg er livredd for å legge på meg selv jeg, så jeg unner meg ALDRI sjokolade eller annet i den kategorien - det fucker opp blodsukkeret, og da, DA blir jeg søtsulten da!!

Godt mulig at det er en form for tvangstanker. Jeg har aldri turt å fortelle noen om dette tidligere (lege, psykolog, behandler eller andre), for da kan de jo gå inn å "ødelegge" opplegget mitt. Få meg til å legge på meg feks. Er nesten som om det er en slags straff at jeg gjør dette mot meg selv. Likevel er jeg glad for at jeg ikke har gått opp noe særlig siden jeg gikk ned i vekt. Skjønner egentlig ikke meg selv

[cathlin]

Godt mulig at det er en form for tvangstanker. Jeg har aldri turt å fortelle noen om dette tidligere (lege, psykolog, behandler eller andre), for da kan de jo gå inn å "ødelegge" opplegget mitt. Få meg til å legge på meg feks. Er nesten som om det er en slags straff at jeg gjør dette mot meg selv. Likevel er jeg glad for at jeg ikke har gått opp noe særlig siden jeg gikk ned i vekt. Skjønner egentlig ikke meg selv

Når man går i behandling er det ofte sånn at det er en del ting som er vanskelig, flaut, dumt, "umulig", skremmede, man er redd for å innrømme.

Jeg vil utfordre deg til å gjør det likevel. For at terapeuten, behandleren, legen eller hvem det er, -skal kunne hjelpe deg! De er der for å hjelpe deg med problemene, ikke ødelegge for deg,,! Du bestemmer og har kontroll over deg.

Hvis du ønsker det?

Du har innrømmet og forklart det fint her, og det er en bra begynnelse.

Go for it!