Å vente på døden

[Gjest snart over]

Hvordan takler en at en som står deg nær snart kommer til å dø?

Har bare lyst til å gråte, men klarer det ikke. Tenker så mye rart. Gruer meg til begravelsen, selv om personen fortsatt lever. Har dårlig samvittighet for det.

Hvordan skal jeg takle dette?

[Gjest Timari]

Det er ikke noe som du er forventet å takle.Ingen mennesker kan takle noe sånt. Man må leve videre, og leve med det, samme hvor brutalt det er

tenker på...

mvh

[Gjest Minas Tirith]

Vet hvordan du har det. Vi mistet et nært familiemedlem i vår, men først lå han to uker i koma. Det var en utrolig vanskelig og tung situasjon, og jeg også tenkte på begravelsen med en rar følelse - for han var jo ikke død enda.

Selv om det var utrolig tungt - så følte jeg en lettelse når begravelsen var over. Da trengte vi i hvert fall ikke gå å _lure_ lenger, og vi kunne heller prøve. Vi hadde visshet.

Nå har det gått et halvt år, og bare for noen dager siden hadde han blitt 25 år. Da tente vi et lys for han og tenkte på alle gode minner vi har.

Det er egentlig rart at vi mennesker takler døden så dårlig, når den er en så sentral del av livet. Det eneste jeg kan si som trøst, er at man lærer seg å leve med det etterhvert - selv om det er tungt.

Tenker på deg

[Gjest Minas Tirith]

Vet hvordan du har det. Vi mistet et nært familiemedlem i vår, men først lå han to uker i koma. Det var en utrolig vanskelig og tung situasjon, og jeg også tenkte på begravelsen med en rar følelse - for han var jo ikke død enda.

Selv om det var utrolig tungt - så følte jeg en lettelse når begravelsen var over. Da trengte vi i hvert fall ikke gå å _lure_ lenger, og vi kunne heller prøve. Vi hadde visshet.

Nå har det gått et halvt år, og bare for noen dager siden hadde han blitt 25 år. Da tente vi et lys for han og tenkte på alle gode minner vi har.

Det er egentlig rart at vi mennesker takler døden så dårlig, når den er en så sentral del av livet. Det eneste jeg kan si som trøst, er at man lærer seg å leve med det etterhvert - selv om det er tungt.

Tenker på deg

Sånn skulle det ene avsnittet være:

Selv om det var utrolig tungt - så følte jeg en lettelse når begravelsen var over. Da trengte vi i hvert fall ikke gå å _lure_ lenger, og vi kunne heller prøve å takle sorgen. Vi hadde visshet.

[Gjest brown eyed girl]

Tror ikke det er noe fasitsvar på det.

Min erfaring med døden er at det er bedre når de dør brått enn at de pines til døde i flere år - eller holdes kunstig i live for den del.

[Gjest vet akkurat hvordan du har det]

Bruk tiden til å være sammen med den døende. Få sagt alt du ellers vil angre på at du ikke sa. Ta farvel, med eller uten ord. Og for all del - gråt!

[Spirea]

Still de spørsmålene du ikke tror du er istand til å stille - de spørsmålene du har tenkt på lenge - ikke visst hvordan du skal få stilt. Det er ikke så farlig - den som skal avslutte er nok mer fleksibel og forståelsesfull enn du tror.

Vær et menneske, vær deg selv. Skjul, men tenk godt over hva du skjuler og hvorfor. Kanskje kan den døende takle ekte følelser..... kanskje er det du selv som ikke klarer å møte dem. Tid for å være ærlig, liten, i behov av hjelp, ensom.... Sett ord på det og be om den hjelp dere trenger.

[frosken]

Godta din egen måte å reagere på i denne vanskelige perioden.

De fleste av oss forholder oss lite til lidelse og død selv om det så avgjort er en del av livet. Fordi slike prosesser i vår kultur foregår "bak lukkede dører" er hver og en av oss ofte uforberedt mentalt sett på å gjennomgå slike faser.

Håper prosessen ikke blir altfor overveldende for deg.