order ikke alle kravene!

[gunter]

Skulle gjort så mye, men makter nesten ingenting. Har endel mennesker i min nærhet som stjeler all min energi.

Den som kunne være alene (helt alene) en stund. Tåler ikke andre mennesker akkurat nå. Men man kan jo ikke unngå dem, de er jo overalt.

Vet jeg MÅ gå videre. Jeg må være sterk, fordi så mange trenger meg. Men jeg har en kjempeangst for å treffe mennesker, vet ikke om jeg greier det, fordi ingen gir meg noe, de stjeler.

Men tenker hver dag at jeg må greie denne dagen, imorgen må jeg hjelpe han, så er det et møte jeg må på, kan ikke gi opp, selv om jeg kjenner jeg er helt tom, angst og f... vet hva.¨

Vet ikke hva jeg vil helt med dette innlegget, bare godt å få ut litt frustrasjon, tror jeg.

Tror jeg skal lage meg et tilfluktsrom der jeg kan være helt alene, og være sikker på at ingen kommer seg inn. (ønskedrøm).:-)

[mariex]

Skjønner deg veldig godt.Ønsker og mange ganger å flykte, komme meg vekk, og bare ha meg selv å tenke på.

Vet jo at nissen ville fulgt med på lasset,men det å ha bare seg selv å tenke på frister!

Det er ikke rart man blir sliten,med alle krav og alle "burde gjøre" hele tiden.

Men heldigvis er det slik at noen dager kan være bedre enn andre, og at man kanskje kan si:"Dette har vært en god dag!"

når kvelden kommer.

Ønsker deg mange gode dager.

[Gjest Ikke Mor Teresa]

Skjønner deg veldig godt.Ønsker og mange ganger å flykte, komme meg vekk, og bare ha meg selv å tenke på.

Vet jo at nissen ville fulgt med på lasset,men det å ha bare seg selv å tenke på frister!

Det er ikke rart man blir sliten,med alle krav og alle "burde gjøre" hele tiden.

Men heldigvis er det slik at noen dager kan være bedre enn andre, og at man kanskje kan si:"Dette har vært en god dag!"

når kvelden kommer.

Ønsker deg mange gode dager.

Bli flinkere til å si nei, og ikke få dårlig samvittighet. En kan slite seg helt ut av å skulle stille opp og hjelpe andre hele tiden. Jeg var rene Mor Teresa før, men nå begrenser jeg meg til å hjelpe de nærmeste i familien og bestevennindene mine.

[gunter]

Bli flinkere til å si nei, og ikke få dårlig samvittighet. En kan slite seg helt ut av å skulle stille opp og hjelpe andre hele tiden. Jeg var rene Mor Teresa før, men nå begrenser jeg meg til å hjelpe de nærmeste i familien og bestevennindene mine.

Det er bare det at det er mine nærmeste som sliter. Jeg takler dette for tiden med å gjemme meg.

Men dette er jo ingen langsiktig løsning, skjønner jo det. Det største problemet er vel likevel angsten som sliter hull i meg snart.

Skvetter bare jeg hører en liten lyd, når telefonen ringer, kjører lange turer for å unngå folk.

Men har heldigvis sobril...

[Gjest Ikke Mor Teresa]

Det er bare det at det er mine nærmeste som sliter. Jeg takler dette for tiden med å gjemme meg.

Men dette er jo ingen langsiktig løsning, skjønner jo det. Det største problemet er vel likevel angsten som sliter hull i meg snart.

Skvetter bare jeg hører en liten lyd, når telefonen ringer, kjører lange turer for å unngå folk.

Men har heldigvis sobril...

Hørest ikke bra ut. Det siste du må gjøre når du begynner å få angst, er å mure deg inne. For da blir bare muren større og større. Tving deg selv ut, tenk nytt og bare på deg selv.

[mariex]

Det er bare det at det er mine nærmeste som sliter. Jeg takler dette for tiden med å gjemme meg.

Men dette er jo ingen langsiktig løsning, skjønner jo det. Det største problemet er vel likevel angsten som sliter hull i meg snart.

Skvetter bare jeg hører en liten lyd, når telefonen ringer, kjører lange turer for å unngå folk.

Men har heldigvis sobril...

Det at du gjemmer deg,og tar bilturer for å komme vekk fra folk, gir deg sikkert mer angst.

Du sliter vel med dårlig samvittighet på toppen av alt,pga av dette, og det gjør nok ikke saken bedre.

Vanskelig å komme med råd, men hvis du kunne klare å la vær å flykte,se problemene i øynene, og stå på,kunne du kanskje få det bedre med deg selv.

Vet for lite til å kunne vurdere din situasjon,men føler med deg.

mvh

[willow]

Det er bare det at det er mine nærmeste som sliter. Jeg takler dette for tiden med å gjemme meg.

Men dette er jo ingen langsiktig løsning, skjønner jo det. Det største problemet er vel likevel angsten som sliter hull i meg snart.

Skvetter bare jeg hører en liten lyd, når telefonen ringer, kjører lange turer for å unngå folk.

Men har heldigvis sobril...

høres kjipt ut. kan kjenne meg igjen i den delen med at de i familien din sliter. jeg har valgt å ta litt mer avstand til familien min. det er vanskelig, siden jeg nylig flyttet til samme området som mange av dem. jeg merker det er viktig å ha en viss distanse, men samtidig er det viktig å ta vare på seg selv. når man ikke orker mer, når kravene blir for store... burde man ikke kunne ta seg fri, få en pause, uten å få dårlig samvittighet? det er vanskelig.