Tristhet/depresjon?

[maire]

Etter at jeg begynte med samtaletarapi og cipralex i januar, slapp depresjonen taket. Litt etter litt ble jeg bedre, med unntak av en liten knekk på vårparten har kurven nesten bare gått oppover.

Nå ser det ut til at en hel rekke praktiske ting, som jeg ikke har klart å ta tak i tidligere, faller på plass og ordner seg også.

Det merkelige er, at jeg bare blir mer og mer trist igjen. Det er absolutt ingen grunn til at jeg skal være så trist nå.

Stadig dukker tankene om at jeg ikke hører hjemme her, opp. Jeg tenker IKKE på å ta livet av meg. Likevel er tankene på at jeg ikke hører hjemme, så tilstedeværende.

Og jeg går rundt og klapper og kjenner på ting. Lukter på ting jeg er glad i, prøver å få en følelse av tilhørighet, men kjenner bare sorg. Vet ikke hva jeg sørger over.

Jeg går i gruppeterapi, og er helt sønderknust over at jeg ikke kan gjøre noe for å hjelpe andre. Alle andres skjebner går så hardt innpå meg. Og jeg får dårlig samvittighet for å oppta en plass i gruppa. Det er sikker mange andre som hadde trengt den plassen like mye, så hvorfor er jeg så heldig?

På eget initiativ har jeg bedt om å få begynne i jobb en dag i uka (har vært 100% sykemeldt lenge). Ny jobb, men samme arbeidsgiver. Gamle kollegaer gleder seg til jeg kommer tilbake, men selv føler jeg ikke noe særlig glede, og det får jeg også dårlig samvittighet av.

Jeg er mye alene sammen med småjentene mine på kveldene. Vi tegner, leser, maler, lager trolldeigfigurer, men selv om vi koser oss sammen, så har det skjedd flere ganger i det siste at jeg plutselig begynner å gråte når jeg er sammen med dem.

Må løfte jentene opp på fanget og snuse inn i halsgropene deres, stryke på dem, kjenne at de virkelig er hos meg...eller at jeg er hos dem, for jeg føler meg så fjern.

Har store problemer med å være sammen med andre mennesker mer enn kort tid av gangen, for jeg blir så sliten. Får vondt i hodet og klarer ikke så godt å konsentrere meg om hva de sier og sånn. Det blir liksom som om jeg må forsøke å være to steder på en gang, og det klarer jeg ikke.

I går var jeg på trygdekontoret og møtte en saksbehandler som var veldig bestemt, og jeg beynte å gråte der også. Jeg tåler jo ingenting lenger.

Også denne fryktelige trøttheten døgnet rundt, men alle prøver hos legen er superflotte. Til og med blodtrykket mitt som har vært høyt de siste årene, var helt fint nå.

Jeg bruker 20 mg cipralex pr dag, kan det likevel hende jeg er i ferd med å bli deprimert igjen?

Hvis jeg er på vei ned igjen, hva gjør jeg da? Jeg går jo allerede på AD og i terapi..

[Gjest Sliter også nå]

Kan årstiden ha noe betydning tror du?

[mamma til ni]

Kjenner meg så igjen med å ta ansvar for dei andre i gruppa. Det er mange vonde skjebner.

Ikkje rart om du blir sliten. Det er krevande med gruppeterapi.

Men du har like stor rett til å vere der du også. Vil anbefale deg å sette grenser for deg sjølv - det er ikkje å ta ansvar for andre DU treng trene på. (eg sa til terapeuten: Pass på "ungen" din sjølv)

[frosken]

Når jeg leste innlegget ditt så tenkte jeg mer og mer at "dette ordner seg etterhvert bare du ikke gjør noe annet enn akkurat det du gjør nå". Du kjenner din egen tristhet veldig tydelig akkurat nå, og av en eller annen grunn forestiller jeg meg at du på sikt vil oppleve at denne nærheten til deg selv også vil frigjøre mer energi igjen. Kunsten blir å fortsette å være konstruktiv i et litt langsomt tempo:-)

(Ble visst et litt merkelig svar dette her, men for meg virker det helt logisk...*s*)

[Gjest et forsiktig råd]

Kanskje et råd legene her ikke vil like, men...

Jeg har hørt om flere tilfelle der folk etter lang tid på Cipralex o.l. begynte å føle seg som deprimerte igjen - nærmest som en bivirkning når de ikke lenger trengte den. Du kan jo undersøke om det er det som skjer med deg, ved å trappe forsiktig ned (feks halvere dosen gradvis, deretter prøve en uke eller to uten) og se hva som skjer. Øker depresjonen da, bør du jo fortsette å gå på den. Hvis depresjonen derimot minsker når du er "clean", så kan det være det jeg beskriver ovenfor, at du egentlig er rede for å slutte med den, og at det du kjenner på nå egentlig er en slags bivirkning.

[maire]

Når jeg leste innlegget ditt så tenkte jeg mer og mer at "dette ordner seg etterhvert bare du ikke gjør noe annet enn akkurat det du gjør nå". Du kjenner din egen tristhet veldig tydelig akkurat nå, og av en eller annen grunn forestiller jeg meg at du på sikt vil oppleve at denne nærheten til deg selv også vil frigjøre mer energi igjen. Kunsten blir å fortsette å være konstruktiv i et litt langsomt tempo:-)

(Ble visst et litt merkelig svar dette her, men for meg virker det helt logisk...*s*)

Frosken, jeg tror du har rett. Jeg føler meg veldig nær meg selv om dagen.

Nesten som å bli kjent med noen man kjente en gang, men ikke har sett på veldig, veldig lenge.

[maire]

Kanskje et råd legene her ikke vil like, men...

Jeg har hørt om flere tilfelle der folk etter lang tid på Cipralex o.l. begynte å føle seg som deprimerte igjen - nærmest som en bivirkning når de ikke lenger trengte den. Du kan jo undersøke om det er det som skjer med deg, ved å trappe forsiktig ned (feks halvere dosen gradvis, deretter prøve en uke eller to uten) og se hva som skjer. Øker depresjonen da, bør du jo fortsette å gå på den. Hvis depresjonen derimot minsker når du er "clean", så kan det være det jeg beskriver ovenfor, at du egentlig er rede for å slutte med den, og at det du kjenner på nå egentlig er en slags bivirkning.

Tusen takk, jeg skjønner det er et velmenende råd, men jeg har så god hjelp av cipralex mot bl.a tvangstanker, at jeg tror det er lurt å fortsette med dem.

Men takk for omtanken

[maire]

Kjenner meg så igjen med å ta ansvar for dei andre i gruppa. Det er mange vonde skjebner.

Ikkje rart om du blir sliten. Det er krevande med gruppeterapi.

Men du har like stor rett til å vere der du også. Vil anbefale deg å sette grenser for deg sjølv - det er ikkje å ta ansvar for andre DU treng trene på. (eg sa til terapeuten: Pass på "ungen" din sjølv)

Jeg vet at mitt ansvar ikke er å ivareta de andre i gruppa. Det var egentlig litt sånn "aha-opplevelse" for meg, da jeg så mine egne mekanismer på dette området. Jeg har stort behov for å ta vare på andre. Som om jeg trøster, støtter og tar vare på meg selv gjennom andre.

[maire]

Kan årstiden ha noe betydning tror du?

Jeg vet ikke? Har ikke lagt merke til om jeg er mer trist på høsten.

Sliter du med høstdepresjoner?

[mamma til ni]

Jeg vet at mitt ansvar ikke er å ivareta de andre i gruppa. Det var egentlig litt sånn "aha-opplevelse" for meg, da jeg så mine egne mekanismer på dette området. Jeg har stort behov for å ta vare på andre. Som om jeg trøster, støtter og tar vare på meg selv gjennom andre.

Kjenner meg så igjen. Eg kan gå rundt å leite etter nokon eg kan "hjelpe", når eg sjølv har behov for støtte og hjelp.

Føler at verda er så kald om eg ikkje er der og hjelper. Kan ikkje stole på at andre vil vere der for meg. At eg er verdt noko for kun den eg er.

Eg har mange gode venner som er glad i meg. Men no har eg hatt ei tøff periode, og kjenner eg må sette grenser for desse tankane om at eg må redde heile verda. Trur det er litt angst som gjer det.

I dag hadde eg kosedag i byen (men kunne ikkje ta meg heilt fri. Eg "måtte" invitere med gutane på 16 og 18 på restaurant. Måtte gjere noko bra for dei også. Dei har hybel i byen.)

[Hønemoren]

Jeg vet ikke? Har ikke lagt merke til om jeg er mer trist på høsten.

Sliter du med høstdepresjoner?

Ikke akkurat høstdepresjon kanskje, men jeg er i dårlig form hver høst synes jeg.

Sliter med fibromyalgi og muskelsmertene er mye verre om høsten, er den verst årstiden.

Det fysiske og psykiske har jo mye med hverandre å gjøre så er nok ikke så lys til sinns i denne perioden. Blir sliten og dessuten sover jeg dårlig og angsten er verre.

[maire]

Ikke akkurat høstdepresjon kanskje, men jeg er i dårlig form hver høst synes jeg.

Sliter med fibromyalgi og muskelsmertene er mye verre om høsten, er den verst årstiden.

Det fysiske og psykiske har jo mye med hverandre å gjøre så er nok ikke så lys til sinns i denne perioden. Blir sliten og dessuten sover jeg dårlig og angsten er verre.

Du skulle hatt reiser til "syden" på blå resept :-)

Jeg har aldri tenkt over om jeg er tyngre til sinns i høstmånedene enn ellers. Jeg tror jeg har gått rundt middels deprimert i så mange år, at når jeg nå våkner igjen, så blir det bare overveldende.

Men, sol og varme hjelper jo på humøret sånn generelt, deprimert eller ikke. Så jeg kunne godt ha tenkt meg en tur sørover og gjort som musa Fredrik (en herlig barnebok) og hamstret gode minner og tanker til å varme meg på i kalde måneder

[akba]

Du skulle hatt reiser til "syden" på blå resept :-)

Jeg har aldri tenkt over om jeg er tyngre til sinns i høstmånedene enn ellers. Jeg tror jeg har gått rundt middels deprimert i så mange år, at når jeg nå våkner igjen, så blir det bare overveldende.

Men, sol og varme hjelper jo på humøret sånn generelt, deprimert eller ikke. Så jeg kunne godt ha tenkt meg en tur sørover og gjort som musa Fredrik (en herlig barnebok) og hamstret gode minner og tanker til å varme meg på i kalde måneder

HEI

Forstår ingenting,

sto opp gla.

Var hos psyk sykepl,

så kaffebesøk, til

slutt gikk jeg å sulla,

kikket å koste meg på en butikk.

Kom hjem, begyndte å skjelve noe veldig og ble så trist?????

har aldri før opplevd

sånn tristhet!

Hva skjer?

[maire]

Kjenner meg så igjen. Eg kan gå rundt å leite etter nokon eg kan "hjelpe", når eg sjølv har behov for støtte og hjelp.

Føler at verda er så kald om eg ikkje er der og hjelper. Kan ikkje stole på at andre vil vere der for meg. At eg er verdt noko for kun den eg er.

Eg har mange gode venner som er glad i meg. Men no har eg hatt ei tøff periode, og kjenner eg må sette grenser for desse tankane om at eg må redde heile verda. Trur det er litt angst som gjer det.

I dag hadde eg kosedag i byen (men kunne ikkje ta meg heilt fri. Eg "måtte" invitere med gutane på 16 og 18 på restaurant. Måtte gjere noko bra for dei også. Dei har hybel i byen.)

"Føler at verda er så kald om eg ikkje er der og hjelper. Kan ikkje stole på at andre vil vere der for meg. At eg er verdt noko for kun den eg er."

Verden blir jo et kaldere sted om vi ikke bryr oss om hverandre og er der for hverandre. Kunsten blir vel kanskje å balansere "hjelpetrangen" slik at man ikke tråkker over andres grenser, eller tapper seg selv for krefter. Og at man er bevisst egne ønsker og hvorfor man gjør som man gjør..(dette ble veldig rotete..)

[maire]

HEI

Forstår ingenting,

sto opp gla.

Var hos psyk sykepl,

så kaffebesøk, til

slutt gikk jeg å sulla,

kikket å koste meg på en butikk.

Kom hjem, begyndte å skjelve noe veldig og ble så trist?????

har aldri før opplevd

sånn tristhet!

Hva skjer?

Vet ikke hva som skjer?

Hvor var tankene dine da du begynte å skjelve så fælt?

[Hønemoren]

Du skulle hatt reiser til "syden" på blå resept :-)

Jeg har aldri tenkt over om jeg er tyngre til sinns i høstmånedene enn ellers. Jeg tror jeg har gått rundt middels deprimert i så mange år, at når jeg nå våkner igjen, så blir det bare overveldende.

Men, sol og varme hjelper jo på humøret sånn generelt, deprimert eller ikke. Så jeg kunne godt ha tenkt meg en tur sørover og gjort som musa Fredrik (en herlig barnebok) og hamstret gode minner og tanker til å varme meg på i kalde måneder

Ja, vi reiser til varmere strøk, blir med jeg...!

Liker ikke å fly, men jeg SKAL klare det. God helg!

[akba]

Vet ikke hva som skjer?

Hvor var tankene dine da du begynte å skjelve så fælt?

Faktisk er det så gale nå at tanker stryker jeg ut.

Høres kanskje enkelt ut, men jeg er så møkka lei når jeg tror det går framover

så "detter jeg tilbake."

Enda mer enn før, for nå sees plagene som jeg har skjult i 25 år.

Er begynt på lithium, kanskje det er det som utgjør skjelving/rykkningene.

[maire]

Faktisk er det så gale nå at tanker stryker jeg ut.

Høres kanskje enkelt ut, men jeg er så møkka lei når jeg tror det går framover

så "detter jeg tilbake."

Enda mer enn før, for nå sees plagene som jeg har skjult i 25 år.

Er begynt på lithium, kanskje det er det som utgjør skjelving/rykkningene.

Uansett. Jeg håper du får det bedre. Kanskje lithium er det du trenger!