Er liksom ikke med

[Gjest Er jeg verdt....]

Som sagt tidligere går det veldig greit, men som flere skriver så blir jeg fort sliten. Ønsker bare og sove, og få være alene. Har flere barn, men vil helst få være i fred. Prøver og ha litt kontakt med andre, men i samtalen detter jeg liksom ut. Klarer ikke konsentrere meg fult ut. Går med en konstant redsel for og få tilbakefall.

Går også med unormale tanker om selvmord og om at jeg ikke burde være her. Leser alt jeg kommer over. Hva betyr dette?

Jeg er ingen hypokonder men noe rart er det.Jeg har jo aldri vært slik før. Har det jo bra. Hvorfor denne stadige tilbakevennelsen av tanken om selvmord, om og forsvinne, komme vekk, straffe andre og meg selv.

Forstår dere at jeg er fortvilet og at jeg håper jeg ikke er i ferd med og bli gal.

[akba]

Selvsagt er du verdt noe,

for mange!!!

Kjenner meg igjen i mye

av det du skriver.

Når du er så sliten kommer det mange negative tanker.

Har selv 3 barn, og slekt som vil ha litt av meg, men har for tiden meldt pass.

Bare måtte gjøre det for min egen del, så får de tenke hva de vil.

Jeg må få være alene

nå, jeg detter ut under samtaler, dårlig konsentrasjon/hukommelse

og blir fort sliten,

av "ingenting".

Det er viktig å søke hjelp.

Det letter når en får delt tanker med andre.

Det være seg kyndig hjelp eller en god venn.

Jeg har time til samtale på psykehuset i morgen.

Må innrømme at jeg gruer meg, MEN hjelp er på gang, er mine tanker nå.

Ønsker deg lykke til

og en varm

hilsen

[thinkerbell]

Høres ut som et klassisk eksempel på depresjon. Redd for tilbakefall skriver du, har du vært psykisk syk tidligere? Får du hjelp? Det er fryktelig vondt å ha det slik du har det nå, deler du dette med noen? Har du noen rundt deg?

(Ps. Nei, -du er ikke gal. Og ja, -du er verdt.)