Ekspertsvar HVA har jeg glemt????

[Gjest BakFram]

Kjapp info: incest da jeg var barn og en mildt sagt ”slitsom” mor som ikke akkurat er god på å bygge andres selvtillit.

Føler jeg har ”arbeidet” bra med ting. Ble sammen med en flott fyr da jeg var 18 som på mange måter har hjulpet veldig, og samtidig fikk jeg hjelp (familiær) til å forstå mine egne reaksjoner og følelser, og leste veldig mye fagstoff osv for å forstå meg selv bedre. Har forandret livet mitt mye på den måten, der jeg fx har lært meg i stor grad å unngå/overse situasjoner og ting som kan gjøre meg depressiv og/eller forårsake selvskading. Har enda noen ”issues”, men har redusert slitet mitt veldig mye de siste årene.

Dette er jo helt flott! MEN NOE ER GALT LIKEVEL! Enda så mye jeg har funnet ut om meg selv, enda så mye bedre jeg har det, enda så mye jeg har lært meg å unngå og unnslippe. Vanskelig å forklare for jeg vet liksom ikke hva det er som er galt! Føler kanskje det er ting jeg har fått innlemmet i personligheten min av dette som plager meg og som jeg ikke greier å bli kvitt eller styre. Føler meg av og til tom ( arbeidet så bra med meg selv, men hva nå?? –Alt- fungerer jo ikke likevel..), klaustrofobisk av ikkeno! Passelig stressa av at jeg sitter alene og typen ikke kommer før i morgen. Ikke det at noe er galt, han må bare være SAMMEN med meg.. HVA har jeg gått glipp av??? HVA har jeg glemt???

[Gjest bare noen tanker]

Tja...du sier ikke noe om din alder.

Uansett vet jeg ikke svaret til deg. Men:

Tror det er viktig å huske at livet er en livslang prosess, og at ingen av oss blir helt "ferdig utviklet" noen gang. Vi er alltid underveis, det er alltid nye mål.

"Visst är det mål och mening i vår ferd. Men det er VÄGEN som gør mødan värd" (Karin Boye)

Også er det viktig å huske at smerte, vanskelige følelser, og perioder med tomhet, hører med til et "normalt" liv. Ikke vær for perfeksjonistisk i forhold til hvordan livet bør være.

Kanskje du i din iver etter å jobbe med deg selv, glemmer å akseptere deg selv som den du er?

[Gjest bare noen tanker]

Tja...du sier ikke noe om din alder.

Uansett vet jeg ikke svaret til deg. Men:

Tror det er viktig å huske at livet er en livslang prosess, og at ingen av oss blir helt "ferdig utviklet" noen gang. Vi er alltid underveis, det er alltid nye mål.

"Visst är det mål och mening i vår ferd. Men det er VÄGEN som gør mødan värd" (Karin Boye)

Også er det viktig å huske at smerte, vanskelige følelser, og perioder med tomhet, hører med til et "normalt" liv. Ikke vær for perfeksjonistisk i forhold til hvordan livet bør være.

Kanskje du i din iver etter å jobbe med deg selv, glemmer å akseptere deg selv som den du er?

Dessuten så syns jeg innlegget nedenfor "Slutte med terapi" av hu' er veldig bra!

[Gjest BakFram]

Dessuten så syns jeg innlegget nedenfor "Slutte med terapi" av hu' er veldig bra!

Er 22 forresten..

Den vakke dum nei. Men føler meg ikke helt sånn da. Og det er 3-4 år siden jeg "jobba" med meg selv og satte en "standard" å leve etter. Driver ikke å "graver" i meg selv, bare lever etter "standarden" og har aldri gått i terapi.

Føler kanskje at jeg med tiden har fått endel uønskede egenskaper innbakt i personligheten min. Ting som jeg da skulle til livs dengang jeg grov i meg selv, og som ikke GÅR BORT! Ett eller annet stemmer ikke, og jeg føler meg skikkelig sær! Fx er det så forbanna naturlig å "freake" helt ut av å være alene en kveld? HVER gang? Jobba med å være alene, men det hjelper ikke!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du har kanskje glemt at du ved en vellykket "selvbehandling" blir "like frisk som de friske", og at også de har sine tunge stunder og vanskeligheter fra tid til annen?

[Gjest Ingen ekspert]

Er 22 forresten..

Den vakke dum nei. Men føler meg ikke helt sånn da. Og det er 3-4 år siden jeg "jobba" med meg selv og satte en "standard" å leve etter. Driver ikke å "graver" i meg selv, bare lever etter "standarden" og har aldri gått i terapi.

Føler kanskje at jeg med tiden har fått endel uønskede egenskaper innbakt i personligheten min. Ting som jeg da skulle til livs dengang jeg grov i meg selv, og som ikke GÅR BORT! Ett eller annet stemmer ikke, og jeg føler meg skikkelig sær! Fx er det så forbanna naturlig å "freake" helt ut av å være alene en kveld? HVER gang? Jobba med å være alene, men det hjelper ikke!

Kan det være at du grunnet det du har vært igjennom i oppveksten har utviklet en sykelig frykt for å være alene? Føler du deg mer avhengig av kjæresten din enn det som er vanlig? Du kunne jo bestille en time hos psykolog bare for å finne ut om du kunne trengt behandling eller om alt er helt normalt