Undomsopprør?

[skorpionfisken]

Eh... vet ikke helt hvorfor, men min sønns undomsopprør gjør meg noe usikker.

Alle ungdommer gjør vel noe som gjør foreldrene urolige?

Noen røyker. Noen kommer drita fulle hjem. Noen begynner med narkotika. Noen er småkriminelle og havner i gjenger. Noen dropper ut av skolen. Noen blir tenåringsforeldre og noen vet du ikke helt hva gjør i det hele tatt.

Min pode på snart 17 år har aldri gjort noe av dette. Aldri prøvd røyk, aldri smakt alkohol eller noe av det andre jeg har ramset opp.

Han har gått hen og lever en helt annen ungdomstid enn sine foreldres ville fortid (og nåtid).

Han er blitt kristen. Ordentlig kristen og aktiv i en menighet. Han leser bibelen. Han er så streit at det går nesten ikke an. Han synger i kor. Går i kirken. Fester alkoholfritt. Har masse kristne venner som han har det virkelig gøy med. Men er også mye sammen med sine ikke-kristne venner og er med på deres fester uten selv å drikke. Er blid som en sol og hjelpsom.

Han er heldigvis tålerant overfor alkoholkonsumerende foreldre som lever i synd (er samboer) og synes det er helt greit. Er ikke på noen måte forkynnende eller fanatisk.

Hvorfor uroer det meg da? Burde jeg ikke være glad for at han er i et miljø som beskytter ham mot en vill ungdomstid?

[Gjest jordrotta]

Ærlig talt tror du at kristne folk er farlige å være sammen med?

[skorpionfisken]

Ærlig talt tror du at kristne folk er farlige å være sammen med?

Nei.

Men slik jeg kjenner mange ikke-kristne så blir de kristne sett på som sære og spesielle.

Og så er jeg redd for alle former for fanatisme selv om jeg for så vidt ikke ser mye av det hos ham ennå.

[Gjest var annerledes jeg også]

Kanskje det er hans form for opprør?

Jeg var også en sånn rolig type som aldri gjorde noe galt, rørte aldri verken alkohol, røyk eller annet. Altså ganske så "kjedelig" i andres øyne. Men jeg tør si at jeg har skikket meg jeg også. Har ikke hatt noe behov for å "ta igjen min tapte ungdom" nå som voksen. Folk sier til meg at "du hadde jo aldri noen ungdom, du!". Joda, det hadde jeg! Jeg levde den bare slik _jeg_ ville leve min ungdomstid, og ikke slik alle andre ville den skulle være.

Ta det helt med ro når det gjelder sønnen din. Vær glad for at han har lært å ta sine egne valg og stå for det, og ikke er avhengig av å følge strømmen.

[Gjest var annerledes jeg også]

Kanskje det er hans form for opprør?

Jeg var også en sånn rolig type som aldri gjorde noe galt, rørte aldri verken alkohol, røyk eller annet. Altså ganske så "kjedelig" i andres øyne. Men jeg tør si at jeg har skikket meg jeg også. Har ikke hatt noe behov for å "ta igjen min tapte ungdom" nå som voksen. Folk sier til meg at "du hadde jo aldri noen ungdom, du!". Joda, det hadde jeg! Jeg levde den bare slik _jeg_ ville leve min ungdomstid, og ikke slik alle andre ville den skulle være.

Ta det helt med ro når det gjelder sønnen din. Vær glad for at han har lært å ta sine egne valg og stå for det, og ikke er avhengig av å følge strømmen.

"...hadde jo aldri noen ungdoms_tid_, "skulle det stå.

[Mrs. Wallace]

Såfremt han tilhører et kristent miljø med et relativt åpent syn og har venner fra forskjellige leire, ser jeg ikke noen grunn til at du skal være særlig bekymret, nei.

Men det ligger vel i vår natur å bli engstelige for ting vi ikke kjenner så godt til selv eller kan identifisere oss med, og slik er det åpenbart for deg i forhold til kristne miljøer?

Jeg tilhører mange forskjellige miljøer, deriblant min lokale menighet, og der er det masse flotte, rause og tolerante mennesker det slett ikke er noe farlig å være sammen med. ;o)

Jeg møter ofte flere fordommer den andre veien, altså blant kolleger og venner på byen, når jeg nevner at jeg er aktiv i menigheten. De nekter rett og slett å tro på det, ettersom jeg ikke passer inn i deres stereotypi av kristne. Jeg drikker jo til og med!

[Retz]

Ungdomsopprøret består jo gjerne i å løsrive seg fra foreldrene og markere sin selvstendighet. Å velge et livssyn, politisk standpunkt eller holdninger i enkeltsaker som er helt motsatt av opphavets, er jo en jævlig effektiv måte å formidle dette på.

Det er ikke så enkelt for disse ungene som har foreldre med en fortid (eller nåtid for den saks skyld) som rebeller. Vi hadde jo blitt rørt til tårer hvis avkommet hadde blitt bltzer, deltatt i ulovlige demonstrasjoner, dratt på arbeidsleir til Cuba eller entusiastisk dosert om forskjellen på rød lib og grønn tyrker. See?

De stakkars jævlene må altså finne en annen måte å markere selvstendigheten sin på. Din sønn har funnet Gud, min sønn fant en forpult Unge Høyre-verver. Han tok heldigvis til vett etter tre år uten julegaver. *ond*

[jubalong70]

JEg vokste selv opp i et kristent ungdomsmiljø, og er kjempeglad for det nå. Selv om jeg i ettertid ser at det var endel selvmotsigelser der også - så var det et trygt sted å bli voksen.

Vi var et kor som også var sammen i helgene. Det var aldri noe alkohol, og sex før ekteskapet gjorde man bare ikke. Men, sex var likt med samleie - så det var mye klining i krokene!!!

Noen var VELDIG strenge, og likte ikke at vi andre spilte kort eller danset, men det brydde vi oss ikke om. Vi som ville danse eller spille kort gjorde det uten at det førte til noe annet en smådiskusjoner.

Tror nok at mor var veldig glad for at jeg havnet i en gjeng man kunne stole på. Vi som ikke kjørte bil ble alltid kjørt hjem når festene var ferdige (det kunne bli kjempesent, men det gjorde ingenting).

Det var også trygt å ha kjærester som du visste ikke ville gå over den magiske grensen!

Jeg synes du skal være kjempeglad jeg. Som du beskriver det, så har han ikke blitt med i noen mystisk sekt som fjerner seg fra virkeligheten. Heldige dere!

[skorpionfisken]

Ungdomsopprøret består jo gjerne i å løsrive seg fra foreldrene og markere sin selvstendighet. Å velge et livssyn, politisk standpunkt eller holdninger i enkeltsaker som er helt motsatt av opphavets, er jo en jævlig effektiv måte å formidle dette på.

Det er ikke så enkelt for disse ungene som har foreldre med en fortid (eller nåtid for den saks skyld) som rebeller. Vi hadde jo blitt rørt til tårer hvis avkommet hadde blitt bltzer, deltatt i ulovlige demonstrasjoner, dratt på arbeidsleir til Cuba eller entusiastisk dosert om forskjellen på rød lib og grønn tyrker. See?

De stakkars jævlene må altså finne en annen måte å markere selvstendigheten sin på. Din sønn har funnet Gud, min sønn fant en forpult Unge Høyre-verver. Han tok heldigvis til vett etter tre år uten julegaver. *ond*

*ler så jeg rister*

Ja det kunne jo vært verre.

Jeg har et søskenbarn som nå sitter på stortinget for FRP. Han gjorde virkelig sin AP-far fortvilet og flau i mange år. Nå er han stolt av poden sin...

[skorpionfisken]

JEg vokste selv opp i et kristent ungdomsmiljø, og er kjempeglad for det nå. Selv om jeg i ettertid ser at det var endel selvmotsigelser der også - så var det et trygt sted å bli voksen.

Vi var et kor som også var sammen i helgene. Det var aldri noe alkohol, og sex før ekteskapet gjorde man bare ikke. Men, sex var likt med samleie - så det var mye klining i krokene!!!

Noen var VELDIG strenge, og likte ikke at vi andre spilte kort eller danset, men det brydde vi oss ikke om. Vi som ville danse eller spille kort gjorde det uten at det førte til noe annet en smådiskusjoner.

Tror nok at mor var veldig glad for at jeg havnet i en gjeng man kunne stole på. Vi som ikke kjørte bil ble alltid kjørt hjem når festene var ferdige (det kunne bli kjempesent, men det gjorde ingenting).

Det var også trygt å ha kjærester som du visste ikke ville gå over den magiske grensen!

Jeg synes du skal være kjempeglad jeg. Som du beskriver det, så har han ikke blitt med i noen mystisk sekt som fjerner seg fra virkeligheten. Heldige dere!

:-) Takk, det beroliget.

Han er jo ikke ekstrem da. Spiller gjerne krigerske rollespill på nettet (World of wargames). Går på de skumleste kinofilmer, spiller dyster heavyrockmusikk og punkmusikk, og annet som vi andre dødelige gjør.

Det er kanskje greit at han frivillig og helt ute press hjemmefra holder seg unna de mest ekstreme delene av ungdomskulturen. Jeg er i allefall trygg for at han ikke blir narkoman.

[Gjest vær stolt]

Du har da ingenting å bekymre deg over. Respekter hans valg.

[Gjest vær stolt]

Såfremt han tilhører et kristent miljø med et relativt åpent syn og har venner fra forskjellige leire, ser jeg ikke noen grunn til at du skal være særlig bekymret, nei.

Men det ligger vel i vår natur å bli engstelige for ting vi ikke kjenner så godt til selv eller kan identifisere oss med, og slik er det åpenbart for deg i forhold til kristne miljøer?

Jeg tilhører mange forskjellige miljøer, deriblant min lokale menighet, og der er det masse flotte, rause og tolerante mennesker det slett ikke er noe farlig å være sammen med. ;o)

Jeg møter ofte flere fordommer den andre veien, altså blant kolleger og venner på byen, når jeg nevner at jeg er aktiv i menigheten. De nekter rett og slett å tro på det, ettersom jeg ikke passer inn i deres stereotypi av kristne. Jeg drikker jo til og med!

Da har jeg det litt på samme måten som deg.

[mamma til ni]

Nei.

Men slik jeg kjenner mange ikke-kristne så blir de kristne sett på som sære og spesielle.

Og så er jeg redd for alle former for fanatisme selv om jeg for så vidt ikke ser mye av det hos ham ennå.

Eg trur at så lenge han har kontakt med forskjellige mennesker og miljø er det ingen fare. Då vil han sjølv finne ut kva som er godt for han.

Eg er sjølv med og hjelper til i kristne sammenhenger - og der er mykje bra, og ting som kan bli bedre.

[Retz]

*ler så jeg rister*

Ja det kunne jo vært verre.

Jeg har et søskenbarn som nå sitter på stortinget for FRP. Han gjorde virkelig sin AP-far fortvilet og flau i mange år. Nå er han stolt av poden sin...

Hvor mange år gikk det før faren resignert innså at sønnen aldri kom til å bære fana for Jern- og Metall i 1. maitoget? *knis*

[Gjest skraldepande]

Skjønner godt at du er urolig.

Religiøse er sterkt overrepresentert med mange psykisk forstyrrede/depressive. Du kan ikke alltid se eller oppfatte problemene, selv om det er ditt barn.

Det er etter min mening et dårlig tegn, selv om det ikke er avgjørende.

Et annet moment er at mange gutter har funnet ut at det er mange fine damer i slike miljøer :-)

Enda et er at homofile og lesbiske trekkes dit.

Verre er det at folk med "kuratorbehov", ofte med usunne personlighetsforstyrrelser i ulike varianter og kombinasjoner får spillerom i slike miljøer. Selv om de kanskje ikke utgjør en direkte fare, så er de usunne for andre, særlig for de som er mottagelige for påvirkning og er sårbare.

Noen blir sikkert grinete for slike påstander, men jeg vet at det også finnes normale der, og at mange gjør mye positivt. Men jeg tror ikke vi skal være naive og tro det beste om alle, alltid. Litt skepsis er sunt.

[Gjest sandex]

Skjønner godt at du er urolig.

Religiøse er sterkt overrepresentert med mange psykisk forstyrrede/depressive. Du kan ikke alltid se eller oppfatte problemene, selv om det er ditt barn.

Det er etter min mening et dårlig tegn, selv om det ikke er avgjørende.

Et annet moment er at mange gutter har funnet ut at det er mange fine damer i slike miljøer :-)

Enda et er at homofile og lesbiske trekkes dit.

Verre er det at folk med "kuratorbehov", ofte med usunne personlighetsforstyrrelser i ulike varianter og kombinasjoner får spillerom i slike miljøer. Selv om de kanskje ikke utgjør en direkte fare, så er de usunne for andre, særlig for de som er mottagelige for påvirkning og er sårbare.

Noen blir sikkert grinete for slike påstander, men jeg vet at det også finnes normale der, og at mange gjør mye positivt. Men jeg tror ikke vi skal være naive og tro det beste om alle, alltid. Litt skepsis er sunt.

Det der var pisspreik men ingen regel uten unntak selvfølgelig

[Gjest skraldepande]

Det der var pisspreik men ingen regel uten unntak selvfølgelig

GPP?

Da er jeg i godt selskap.

Min statistikklærer kaller det "synsegugge" dvs noe som ikke kan kvantifiseres eller måles.

Jeg har møtt mange forstyrra mennesker som har brukt religion til ganske spesielle aktiviteter:

Type A: oppsøker for å skaffe seg penger, makt, tilgang til mindreårige av ulike årsaker, tilgang til "svake sjeler" for ulike usunne behov og formål.

Type B: de som er unge, og eller følsomme og kontaktsøkende, ensomme og deprimerte, lette å lede (altruistiske), naive, usikre. De som føler seg tryggere i religiøse miljøer fordi de er engstelige og mistroiske av natur. Altså en litt ynkelig gjeng.

Å føre type A og B sammen er en katastrofe.

Så har vi type C, de som kun er sosiale og åpne, og finner lett venner i slike miljøer, liker å synge og pjatte uten krav til kompetanse eller konkurranse, og stort sett passer sine egne saker. Disse forhindrer at noe galt skjer, da de er "vokterne" og de som sier i fra og yter motstand når grenser tråkkes over. Viktige personer, men hvem er de? Det er ikke lett å skille.

Det jeg syns er uhyggelig er den nye formen for radkalisme: islam, med sin mystiske stemning, utskjelte retoriske formaninger og kvinnesyn som etter min mening virkelig stinker 1000 år gammelt piss.

[Dorthe]

Beklager å si det men da hadde jeg daua. Knis, det hadde vært mye verre enn røyking og drikking. '

Det hadde jeg faktisk ikke visst hvordan jeg skulle taklet. Tror jeg hadde taklet det dårlig.

[jubalong70]

:-) Takk, det beroliget.

Han er jo ikke ekstrem da. Spiller gjerne krigerske rollespill på nettet (World of wargames). Går på de skumleste kinofilmer, spiller dyster heavyrockmusikk og punkmusikk, og annet som vi andre dødelige gjør.

Det er kanskje greit at han frivillig og helt ute press hjemmefra holder seg unna de mest ekstreme delene av ungdomskulturen. Jeg er i allefall trygg for at han ikke blir narkoman.

Du er trygg for mye som er veldig skummelt. Og som jeg skrev, det høres ut som om han forholder seg til den virkelige verden, men får en ekstra dimensjon i det kristne.

Vi "vanlige" kristne er ikke så veldig farlige. Av de beste vennene jeg fikk i ungdomskoret jeg gikk i har alle hatt sex før ekteskapet, flere av oss var gravide før ekteskapet, alle har vært samboere, alle drikker (men med måte), mange røyker. Og vi har alle venner som ikke kaller seg kristne - uten at det har noe å si for vennskapet.

[skorpionfisken]

GPP?

Da er jeg i godt selskap.

Min statistikklærer kaller det "synsegugge" dvs noe som ikke kan kvantifiseres eller måles.

Jeg har møtt mange forstyrra mennesker som har brukt religion til ganske spesielle aktiviteter:

Type A: oppsøker for å skaffe seg penger, makt, tilgang til mindreårige av ulike årsaker, tilgang til "svake sjeler" for ulike usunne behov og formål.

Type B: de som er unge, og eller følsomme og kontaktsøkende, ensomme og deprimerte, lette å lede (altruistiske), naive, usikre. De som føler seg tryggere i religiøse miljøer fordi de er engstelige og mistroiske av natur. Altså en litt ynkelig gjeng.

Å føre type A og B sammen er en katastrofe.

Så har vi type C, de som kun er sosiale og åpne, og finner lett venner i slike miljøer, liker å synge og pjatte uten krav til kompetanse eller konkurranse, og stort sett passer sine egne saker. Disse forhindrer at noe galt skjer, da de er "vokterne" og de som sier i fra og yter motstand når grenser tråkkes over. Viktige personer, men hvem er de? Det er ikke lett å skille.

Det jeg syns er uhyggelig er den nye formen for radkalisme: islam, med sin mystiske stemning, utskjelte retoriske formaninger og kvinnesyn som etter min mening virkelig stinker 1000 år gammelt piss.

Ja nå snakker vi ikke Islam her da.

Der hadde jeg også satt ned foten ganske så tydelig.