Tidenes mest oppskrytte album

[Prozak]

Eh, nei, med unntak av David Gilmour er de faktisk ikke spesielt gode musikere. Nick Mason og Rick Wright er høyst middelmådige. Likevel har de dette spesielle udefinerbare "noe". I likhet med Beatles. John Lennon var heller ingen stor musiker, men likevel et oppkomme av musikalitet. I likhet med Roger Waters. Kanskje en må være musiker for å sanse dette;-)

Heldigvis er det ytringsfrihet i landet. Likevel er det et godt prinsipp å ikke ytre seg så mye om ting en ikke har peiling på. E du med meg på den?:-)

Nei, musikeren. Nå blander du sammen det å være en god/brilliant uttøver og det å være en god musiker. Det er få teknikere i Pink Floyd - selv ikke Gilmore er det (men han har en hinsides syk feeling). Men gode musikere er de - det ser man på resultatet av det de gjør.

".........................................."

[Prozak]

Men uten Rogers Waters er jo Pink Floyd redusert til absolutt ingenting.

Roger Waters derimot, og det kan jeg trygt skrive all den tid In The Flesh i skrivende stund ruver ut av fem høytalere rundt meg, er ikke noe dårligere alene enn Pink Floyd med ham. I hvert fall ikke live.

Pink Floyd uten Roger Waters hadde jeg ikke engang giddet å bruke penger på å se.

Roger Waters kan derimot gjerne ta se en tur til Spektrum!

Pink Floyd er fortsatt Pink Floyd uten Waters - men det er noe ganske annet.

Skal jeg være skikkelig sær, så kan jeg jo påstå at Pink Floyd aldri var det samme uten Syd Barret (altså, mesteparten av deres karriere) :-)

".........................................."

[Prozak]

Jeg er enig med deg. The Wall er sikkert teknisk ypperlig på alle hold, men er dessverre blottet for sjel og groove - hvilket gjør albumet heller uinteressant.

"Blottet for sjel"? Ærlig talt, DET går ikke an å argumentere for. At den ikke treffer sjelen din er jo en personlig ting.

".........................................."

[favn]

"Jeg liker reggae =)

Tekstene er vel ikke akkurat mind blowing =)"

Det er de ikke, men det er jo ikke poenget med den musikken heller :-)

Bare å fyre opp pipa og ta en trall :-)

"............................................"

Man kan godt være svoren reggae-fan uten å røre ganja. Men det var vel en spøk?

[Prozak]

Det er slikt som er fascinerende med musikk.

Man har forskjellige oppfatninger av hva som er bra, og hvorfor det er bra eller ikke bra.

"Man har forskjellige oppfatninger av hva som er bra, og hvorfor det er bra eller ikke bra."

Det er derfor jeg mener, og har ment siden jeg drev litt med musikk i yngre dager, at man skal være veldig forsiktig med å bruke begreper som "bra" og "dårlig". Helst unngår jeg de fullstendig - musikk og kunst generellt er ikke målbart, og "kvalitet" blir derfor altfor abstrakt til at man kan bruke det på samme måten som om en god eller dårlig bil.

"........................................"

[Prozak]

Man kan godt være svoren reggae-fan uten å røre ganja. Men det var vel en spøk?

Det var en spøk, ja :-)

Hallo - jeg er over 30 år - jeg er vel litt for gammel til å sitte å patte på en spliff mens jeg hører på marley?

".........................................."

[Prozak]

Nå er vel hardrock-begrepet eldst av disse - men det er nå så sin sak.

Registrerer dog at du også synes det er greit å kjøre på med en del sub-genre; i motsetning til hva du skrev i går ;-)

Og med fare for å være litt nerdete, heter vel genren thrash, ikke trash ;-)

http://www.allmusic.com/cg/amg.dll?p=amg&sql=77:373

"Og med fare for å være litt nerdete, heter vel genren thrash, ikke trash ;-)"

Med elementer av såkalt "speed-thrash" / "speed-metal" :-)

For ikke å snakke om "deth metal", "death metal", "blue metal", "black metal", "white metal". Man kan bli svimmel av mindre (inkludert en del av musikken).

"..........................................."

[favn]

"Blottet for sjel"? Ærlig talt, DET går ikke an å argumentere for. At den ikke treffer sjelen din er jo en personlig ting.

".........................................."

Ah, interessant. Jeg savner estetikk-diskusjoner her.

Jeg sa: The Wall mangler sjel. Du sa: Den treffer ikke din (altså min) sjel.

Dette er faktisk to forskjellige ting og veldig vanlig å blande sammen; en undersøkelse av objektet i seg selv og en undersøkelse av objektets virkning på tilskuer/tilhører.

[Prozak]

Så var det dette med å overdrive da.

Jeg har vel tidligere i tråden her konstatert at rock som begrep gir for lite informasjon, musikk som begrep er enda mer utydelig.

Hard rock som begrep fungerer greit; da det gir en del vesentlig informasjon om hva slags musikk det er snakk om (og hva slags musikk det ikke er snakk om).

Det er klart man kunne sagt noe om Metallicas vandring i ymse sub-genre i tiden fra de første demo-tapene, via de første platene og frem til dagens musikk - men er det egentlig interessant når man diskuterer musikk på mer generell basis?

For et menneske som har hørt om Metallica, og lurer på hva slags musikk de spiller, tror jeg nok svaret "hard rock" gir dem langt mer informasjon enn detaljert informasjon om hvilken og hvilke subgenre de har blitt klassifisert under på den enkelte utgivelse ;-)

"Så var det dette med å overdrive da."

Selvfølgelig. Hele dette temaet er jo generalisering, og lite annet :-)

".........................................."

[morsan]

Det var en spøk, ja :-)

Hallo - jeg er over 30 år - jeg er vel litt for gammel til å sitte å patte på en spliff mens jeg hører på marley?

".........................................."

"Hallo - jeg er over 30 år - jeg er vel litt for gammel til å sitte å patte på en spliff mens jeg hører på marley?"

Eventuelt litt for ung????

[Prozak]

Ah, interessant. Jeg savner estetikk-diskusjoner her.

Jeg sa: The Wall mangler sjel. Du sa: Den treffer ikke din (altså min) sjel.

Dette er faktisk to forskjellige ting og veldig vanlig å blande sammen; en undersøkelse av objektet i seg selv og en undersøkelse av objektets virkning på tilskuer/tilhører.

Det er håpøløst å diskutere med vitenskap. Men at noe ikke har "sjel" er en ganske drøy uttalelse, og krever argumentasjon. Musikk som er helt unik for akkurat _den_ utøveren, som er preget av god feeling og (minst) adekvat fremførelse, kan man vanskelig argumentere for at mangler "sjel".

Helt kunstig musikk (ren synth-musikk etc.) vil jeg påstå er lettere å definére som "sjelløs". Ikke mistforstå - det er ikke verdiløst, og kan ha masse stemning. Men gjerne lite menneskelig sjel. Mesteparten av musikk som utføres av menneskekroppen har "sjel" i en eller annen grad.

".........................................."

[favn]

Det er slikt som er fascinerende med musikk.

Man har forskjellige oppfatninger av hva som er bra, og hvorfor det er bra eller ikke bra.

Langt de fleste kunstteorier sier faktisk motsatt, nemlig at verdien på et kunstverk er bortimot allmenngyldig og ikke et rent subjektivt foretagende.

Nå kalte jeg altså pop/rockmusikk for kunst, hvilket igjen kan diskuteres. Pop/rock er kanskje underholdning?

[Prozak]

"Hallo - jeg er over 30 år - jeg er vel litt for gammel til å sitte å patte på en spliff mens jeg hører på marley?"

Eventuelt litt for ung????

Jeg går for "litt for gammel". Sånt hører ungdomsårene til :-)

"..........................................."

[ShitDiddelyDo]

Nå er vel hardrock-begrepet eldst av disse - men det er nå så sin sak.

Registrerer dog at du også synes det er greit å kjøre på med en del sub-genre; i motsetning til hva du skrev i går ;-)

Og med fare for å være litt nerdete, heter vel genren thrash, ikke trash ;-)

http://www.allmusic.com/cg/amg.dll?p=amg&sql=77:373

Jo, men Thrash (med den tidligere glemte h-en), er også et nyere begrep, men den kom ettersom musikken fornyet seg. Det fantes f.eks. ikke mange Thrash-band før Metallica ga ut Kill'em All - et album langt unna Heavy Metal (Maiden, Judas Priest), og milevis unna den tradisjonelle Hardrock-en (AC/DC, Led Zeppelin, Sabbath, som alle slo gjennom for alvor på begynnelsen av 70-tallet).

Typisk for Thrash-en er kanskje at den forener Hardrock (som like godt kunne vært kalt "tungrock") med den langt mer gitarbaserte og skrikende Heavy Metal-genren.

Jeg husker ikke når Thrash-begrepet kom først, men det var vel rundt midten av 80-tallet, om jeg ikke tar helt feil, og begrepet dukket opp fordi man måtte kategorisere en mer og mer populær genre, som ikke passet innunder verken tradisjonell Heavy eller Hardrock.

Så disse undergruppene av Metal er greie nok, og det var først på 90-tallet at subgenrer umulig å skille fra hverandre dukket opp. Det var Death (den kom muligens sent på 80-tallet), Black, Goth, Viking, og etter hvert Black Synth, symponisk Death og Gud veit hvor mange like genre som nå finnes, og som ofte skilles fra hverandre på grunn av tekstenes innhold.

Men Heavy (Maiden og den slags), Hardrock (Black Sabbath og den slags.), Thrash (Metallica, Slayer, osv) er nødvendige genre hvor man veldig enkelt vet hva man får hvis man kjøper f.eks. et Thrash-album.

[Prozak]

Langt de fleste kunstteorier sier faktisk motsatt, nemlig at verdien på et kunstverk er bortimot allmenngyldig og ikke et rent subjektivt foretagende.

Nå kalte jeg altså pop/rockmusikk for kunst, hvilket igjen kan diskuteres. Pop/rock er kanskje underholdning?

"Langt de fleste kunstteorier sier faktisk motsatt, nemlig at verdien på et kunstverk er bortimot allmenngyldig og ikke et rent subjektivt foretagende."

Og derfor tryner de fleste kunssteorier, og blir sjelden annet enn noe som folk som vil innbille andre at de har "peiling" kan pugge og sitere.

".........................................."

[morsan]

Jeg går for "litt for gammel". Sånt hører ungdomsårene til :-)

"..........................................."

Jo, men dem som kan kalles ungdommer i dag var jo ikke født engang da Marley la på røret! ;-)

[Prozak]

Jo, men Thrash (med den tidligere glemte h-en), er også et nyere begrep, men den kom ettersom musikken fornyet seg. Det fantes f.eks. ikke mange Thrash-band før Metallica ga ut Kill'em All - et album langt unna Heavy Metal (Maiden, Judas Priest), og milevis unna den tradisjonelle Hardrock-en (AC/DC, Led Zeppelin, Sabbath, som alle slo gjennom for alvor på begynnelsen av 70-tallet).

Typisk for Thrash-en er kanskje at den forener Hardrock (som like godt kunne vært kalt "tungrock") med den langt mer gitarbaserte og skrikende Heavy Metal-genren.

Jeg husker ikke når Thrash-begrepet kom først, men det var vel rundt midten av 80-tallet, om jeg ikke tar helt feil, og begrepet dukket opp fordi man måtte kategorisere en mer og mer populær genre, som ikke passet innunder verken tradisjonell Heavy eller Hardrock.

Så disse undergruppene av Metal er greie nok, og det var først på 90-tallet at subgenrer umulig å skille fra hverandre dukket opp. Det var Death (den kom muligens sent på 80-tallet), Black, Goth, Viking, og etter hvert Black Synth, symponisk Death og Gud veit hvor mange like genre som nå finnes, og som ofte skilles fra hverandre på grunn av tekstenes innhold.

Men Heavy (Maiden og den slags), Hardrock (Black Sabbath og den slags.), Thrash (Metallica, Slayer, osv) er nødvendige genre hvor man veldig enkelt vet hva man får hvis man kjøper f.eks. et Thrash-album.

Nøyaktig hva som skiller disse (ofte meningsløst konstruerte) genrene kan være vanskelig å definére, ja.

Jeg husker en fjott (god musiker) jeg gikk på skole sammen med, som kom med en lang harrang etter at et band på skolen hadde spilt et cover av "Diving Duck Blues". Dette var ikke blues, mente han, fordi det ikke tilfredsstilte tradisjonell taktoppdeling etc. for det som definéres som "blues". Det er vel få i dag som i det hele tatt tenker på at kategorien "blues" egentlig, opprinnelig sett, ikke sier annet enn at det er musikk/sang som forsøker å beskrive en trist tilværelse/sinnsstemning.

"........................................."

[Prozak]

Jo, men dem som kan kalles ungdommer i dag var jo ikke født engang da Marley la på røret! ;-)

Nei, men det er da maaaaaaange gode reggae artister i tillegg til Marley :-)

(Dessuten tror jeg ikke ungdom flest i dag engang vet hva reggae er)

".........................................."

[morsan]

Nei, men det er da maaaaaaange gode reggae artister i tillegg til Marley :-)

(Dessuten tror jeg ikke ungdom flest i dag engang vet hva reggae er)

".........................................."

;-)

[favn]

Det er håpøløst å diskutere med vitenskap. Men at noe ikke har "sjel" er en ganske drøy uttalelse, og krever argumentasjon. Musikk som er helt unik for akkurat _den_ utøveren, som er preget av god feeling og (minst) adekvat fremførelse, kan man vanskelig argumentere for at mangler "sjel".

Helt kunstig musikk (ren synth-musikk etc.) vil jeg påstå er lettere å definére som "sjelløs". Ikke mistforstå - det er ikke verdiløst, og kan ha masse stemning. Men gjerne lite menneskelig sjel. Mesteparten av musikk som utføres av menneskekroppen har "sjel" i en eller annen grad.

".........................................."

Sjel må ikke forstås bokstavelig, da det kun er mennesket som (så langt) evt har sjel. Du sier også selv 'menneskelig sjel' i og utenfor musikken. Det er vanlig å besjele verden, dvs tillegge saker&ting menneskelige egenskaper. Men det er jo selvsagt en sprø feilkobling av oss og bunner antagelig i at vi higer etter oss selv på et absurd-narsissistisk plan...

Nok om det.

Med sjel mener jeg altså det udefinerbare, det som svinger, 'it'. Vanskelig å begrepsliggjøre.

Eksempler på musikk med 'sjel', er Bob Dylans låter, Neil Youngs låter. Musikk uten 'sjel'? Vikingarna, kanskje. For å sette på spissen såklart - men eksempler er fint og nødvendig for å vise hva man snakker om på et uutsigelig, generelt plan.

Det faller mange veldig lett å henvise all persepsjon av musikk, kunst osv til subjektive sanse- og verdiopplevelser. Men det er ikke så enkelt, synes jeg.