Bør en "late som" en er en annen når en er i ferd med å bli kjent med noen?

[Gjest scanomi]

La oss si at en person ikke er helt som de andre, på en ikke-negativ måte altså. Eksempelvis er litt akterutseilt på populære tv-serier, fordi hun ikke er særlig interessert i slike ting, har ikke helt de samme interessene som andre jenter rundt henne, som klær eller musikk. Resultatet kan bli at hun ikke identifiserer seg med de andre i det miljøet hun nå har kommet inn i (f.eks nytt skolemiljø?), og trekker seg unna, mens de andre oppfatter henne som "pussig" eller overlegen.

For å å få innpass i dette miljøet, og for ikke å komme skjevt ut med en gang; bør hun "go with the flow" i begynnelsen, slik fjortiser gjør på ungdomsskolen, og eventuelt utvikle et godt vennskap seinere?

Vil gjerne høre andres synspunkter på akkurat dette!

[thinkerbell]

Nei. Hun skal være seg selv. Hun skal tviholde på sine særheter og gi faen i hva andre synes. Ungdomsskolen kan være jævelig nok om man ikke skal fake seg til å være en Britney-wannabe i tillegg. Hva så om hun ikke er klassens mest populære og drar med seg 35 stykker hjem, tenk om hun heller finner et par -virkelig- gode venner.. og tenk -om hun faktisk er en av de få fjortissene med egne meninger, mot og selvtillit nok til å gå utenfor normalen.

[Gjest Anna Belinda]

Vil tro at vennskapet vil dø hen etterhvert uansett, når man ikke egentlig har noe til felles.

[Lillelurven]

Nei. Hun skal være seg selv. Hun skal tviholde på sine særheter og gi faen i hva andre synes. Ungdomsskolen kan være jævelig nok om man ikke skal fake seg til å være en Britney-wannabe i tillegg. Hva så om hun ikke er klassens mest populære og drar med seg 35 stykker hjem, tenk om hun heller finner et par -virkelig- gode venner.. og tenk -om hun faktisk er en av de få fjortissene med egne meninger, mot og selvtillit nok til å gå utenfor normalen.

Støtter Thinkerbell her. Veldig!

Selv om, det ikke er enkelt å holde på intergiteten sin i den alderen, blir je glikeel så imponert over de selvstendige ungdommene som gjør det!

[ShitDiddelyDo]

Man bør selvfølelig være seg selv.

[Gjest Ikke helt gjennomsnittlig]

Jeg er vel som den jenta du beskriver der. hehe... Kjedet meg når jentene pratet klær og gardiner og sminke og slarvet om kjendiser og TV-serier. Men, det ble kjedelig og ensomt da! Så etter at jeg fylte 40 lærte jeg meg å bruke din foreslåtte taktikk ;-) Vil en være sammen med de som ikke er som deg, så må en på en måte integrere seg, ikke sant? Blir litt det samme som vi forlanger at innvandrere må tilpasse seg norske forhold, eller holde seg i hjemlandet. Jeg ville ikke være for meg selv, men det var jeg som var annerledes, ergo kunne ikke alle andre forandre seg, men det måtte jeg. Flertallet 'har rett'. Så nå toner jeg ned min spesielle personlighet inntil folk kjenner meg ganske godt. DA blir de ikke skremt av at jeg er litt 'rar'. Synes heller det er litt søtt og sjarmerende faktisk. Men de må kjenne meg FØRST. Dette er faktisk en veldig god ide! Men en må være spesiell selv for å forstå det!

[Gjest heller ikke gjennomsnittlig]

Jeg ser flere nedenfor her oppfordrer en til å være seg selv, og det tror jeg nok er riktig. Men da kan man jo lett forbli ensom.

Spørsmålet blir da, hvordan skal en person som er annerledes enn flertallet, gå fram for å finne venner som hun eller han har mer til felles med?

[laguna1365380434]

Jeg kan ikke forstå poenget med å skulle bli godvenner med folk en ikke har noe tilfelles med, og som ikke vil akseptere at en ikke har det jeg da..Å lyve opp en personlighet for å tekkes den store majoritet..DETkan da neppe lønne seg, verken for integritet eller selvfølelse,og dessuten tror jeg de fleste vil bli avslørt..;-)

Men selvfølgelig justerer jeg meg NOE sånn helt i begynnelsen av bekjentskap..Mine absolutt særeste sider kan vente litt..Når en sitter sånn og gjensidig føler ut nye bekjentskaper er det jo vanlig å lansere temaer der en kan finne likheter og påfølgende ha noe å diskutere.Men det er jo vanlig omgjengelighet.

Jeg kan også snakke om helt forskjellige ting i forskjellige selskaper, ikke fordi jeg føler at jeg MÅ bli likt eller noe,men fordi jeg stort settønskerå fremstå som vennlig og interessert og kan snakke om mange helt forskjellige ting og på den måten kunne opprettholde en allright tone med folk jeg ikke egentlig har særlig mye til felles med.

Men jeg faker aldri personlighet,meninger og interesser..Men jeg kan selvsagt omprioritere hvs jeg helst vil snakke om allikevel.

[Ugga Bugga]

Jeg er den jenta du beskriver. Jeg er akterutseilt på populære TV-serier, og er heller ikke så opptatt av klær eller pop-musikk. Hører helst på klassisk eller opera. Da jeg gikk på skolen, gikk jeg i gamle klær jeg hadde arvet, foreldrene mine hadde dårlig råd, og jeg brydde meg uansett ikke om moteklær.

Vel, jeg hadde kanskje ikke så mange venner på skolen på den tiden, følte meg litt utafor, men hadde et par gode venner. I tillegg var jeg skoleflink, litt sjenert, og ble sikkert oppfattet som overlegen.

Jeg synes det er bedre med få og gode venner, enn å skulle prøve å tekkes en masse mennesker man ikke har noe felles med, og være den "kule" som alltid er midtpunktet.

[sugarpop]

Jeg støtter forslaget til "ikke gjennomsnittlig".

De rareste særegenhetene er det ikke noe poeng i å bringe rett opp i ansiktet på dem man vil bli kjent med. Man trenger ikke å utbrodere alle sider ved seg selv i en bli-kjentprosess.

Vedkommende trenger ikke viske ut seg selv, men dilte litt med når det gjelder såpass uviktige ting som interessen for klær etc.

Når man blir bedre kjent, er det naturlig å slippe andre tettere inn på seg og vise mer av hvem man "er".

Spesielt sårbare mennesker må få lov å holde litt igjen i begynnelsen.

[hare1365380455]

Nei.

[Gjest kusine i eksil]

Nei, være seg selv og få gode venner på et ekte grunnlag.

[Gjest å lytte og lære]

Det går jo an å smile og lytte (og faktisk synes det er gøy å høre om noe annet enn det en engasjerer seg i til vanlig), uten at man er falsk av den grunn.

jeg har bodd en del i utlandet, og har blitt kjent i nye grupper på denne måten. Hadde jeg måttet vise hvem jeg var på alle områder med en gang, tror jeg at jeg hadde slitt ut bekjentskapskretsen før jeg hadde fått noen venner der.

Så jeg synes ikke du skal spille en person du ikke er, men det er en mellomting mellom det, og det å gi uttrykk for at det de andre diskuterer eller er opptatt av, ikke interesserer deg i det hele tatt.

Så lenge andre mennesker interesserer deg, og du ønsker å bli kjent, er oppriktig lytting og interesse for personene viktig, selv om du ikke deler deres smak og oppfatninger om mye.

[Mrs. Wallace]

Jeg har både venner som er veldig "med" på trender og kommersielle bevegelser, og venner som driter i moter og ikke aner noe om kjendiser og popmusikk.

Selv er jeg vel litt sånn minste felles multiplum - jeg liker å vite hva som rører seg, men jeg følger bare opp det jeg liker selv og som passer meg som type. Listepop har jeg aldri likt, selv ikke da jeg var ungdom.

I tenåra var det viktig å ha venner med samme smak og interesser, men så fort jeg begynte å studere ble jeg kjent med massevis av spennende mennesker som var vidt forskjellige fra meg selv.

Da fant jeg ut at det ikke er de overfladiske interessene eller stilen som skaper venner - så lenge man er på nett med feks litt humor og kan snakke sammen på en skikkelig måte, er de forskjellene tvert i mot veldig berikende.

Så mitt råd er at man bør være seg selv, men være åpen, interessert og respektfull overfor andre. Da bør ikke noen særegenheter være noe problem i det hele tatt.

[musikeren]

Nja... Jeg trur det eneste riktige er å være seg sjøl. Men det går jo an å holde litt igjen i begynnelsen, la det være litt rom rundt, både av hensyn til seg sjøl og til de andre. Altså på en måte å la de andre få tid til å venne seg til hvem en er:-)

Men aldri late som, og være uærlig!

[Gjest ChiengMai]

At noen er akterutseilt på populære TV-serier ville jeg se på som et pluss. Blir helt svett av alle som skal følge med på alt mulig og diskuterer personene i seriene som om de er gamle kjente.