Sint pappa

[Gjest Anonym akkurat nå]

I dag hadde jeg en svært ubehagelig opplevelse i forbindelse med henting av mine barn på to og fire år. Gutten min på fire år sprang i forveien for å skifte for å gå hjem. Han har en lei uvane med å sparke av skoene sine, og hittil har det gått bra. Denne gangen hadde det tydeligvis ikke gått bra, for både han og en gutt på to år gråt da jeg kom inn. Jeg trodde min gutt hadde slått seg, jeg, for han gråt like sårt som den andre gutten. Da fortalte denne andre pappa`n at gutten min hadde sparket av seg skoen, og traff den andre i ansiktet. Jeg sa da litt strengt navnet til gutten min, før jeg forsøkte å trøste ham med at det var et uhell, og at han måtte si unnskyld til den gutten som hadde fått skoen i ansiktet. Pappa`n var så sin t at han, mens gutten min gråtende sa unnskyld, overså ham og gikk i sinne ut av barnehagen. Jeg ble opprørt over denne oppførselen fra pappa`n. Jeg har ikke tall på alle de gule lappene jeg har fått med beskjed om at denne gutten har bitt min datter på to. En gang til blods. Ikke mye unnskyldning å få i forbindelse med biting av mitt barn. Men når min gutt ved et uhell sparker av skoen, da skal det ikke møtes med neon form for overbærenhet.

Jeg ringte opp denne pappa`n, som jeg forøvrig har et løst arbeidsforhold til, og sa at jeg reagerte på den situasjonen som hadde oppstått. Jeg var rolig og ikke oppjaget eller noe i de baner. Jeg fikk aldri utdypet noe, for da var det en sammenhengende banneremse og hvem som skulle si unnskyld for hva før han slang på røret. Jeg ble ganske satt ut av dette. Jeg innser at jeg med fordel kunne innledet samtalen annerledes, spurt om hvordan det hadde gått med gutten osv. Jeg fikk aldri sagt noe, for han var åpenbart sint over at jeg hørte på min gutt. Han slang på røret, og det danner jo et ypperlig utgangspunkt for møter i gangen i fortsettelsen. Ja, ja, jeg får vente på neste gule lapp om at han biter min datter igjen, og håper han da skjønner at dette går begge veier. Dumt å slenge skoen, javisst, og det tror jeg sønnen min lærte i dag. Men han lærte også noe om at voksne ikke nødvendigvis gidder å bry seg og sette seg inn i hvordan det er å gjøre noe dumt som man ikke skjønner kan få konsekvenser. Og noe med voksne som ikke gidder å høre på en liten gutts unnskyld.

Dere kloke hoder, overreagerer jeg? Sikkert dumt å ringe, men ellers..?

[Gjest M.Angelica]

For en dust!

Det er sånne som kun ser seg selv og så seg selv etc.

Skjønner godt at du ringte!

[Gjest hablabla]

Ta en alvorsprat med vedkommende når han har fått roet seg litt og fått det hele litt på avstand. Så kan du ta opp dette med hans sønns oppførsel mot din datter også. Sørg for at du selv er rolig og behersket og legger frem problemet på en saklig måte.

[Gjest Anonym akkurat nå]

For en dust!

Det er sånne som kun ser seg selv og så seg selv etc.

Skjønner godt at du ringte!

Takk, det er godt med slik støtte. Jeg kan begynne å bebreide meg selv, jeg, for at jeg ringte, når slikt skjer. Selv om jeg innerst inne vet at det var skikkelig tåpelig reaksjon av ham, og at denne pappa`n ikke er et godt forbilde for sønnen dersom dette er et mønster ved hans adferd.

[kakki1365380609]

Skikkelig teit fyr! Ikke bry deg om ham. Du reagerte helt rett.

[Gjest M.Angelica]

Takk, det er godt med slik støtte. Jeg kan begynne å bebreide meg selv, jeg, for at jeg ringte, når slikt skjer. Selv om jeg innerst inne vet at det var skikkelig tåpelig reaksjon av ham, og at denne pappa`n ikke er et godt forbilde for sønnen dersom dette er et mønster ved hans adferd.

Du har iallfall ingen grunn til å ha dårlig samvittighet! =)

I mine øyne gjorde du det rette.. Tror nesten jeg hadde tatt en prat med han når ting har roet seg. Dette er en uakseptabel oppførsel!

[Gjest Anonym akkurat nå]

Ta en alvorsprat med vedkommende når han har fått roet seg litt og fått det hele litt på avstand. Så kan du ta opp dette med hans sønns oppførsel mot din datter også. Sørg for at du selv er rolig og behersket og legger frem problemet på en saklig måte.

Takk, jeg tror jeg skal komme tilbake til det når det har roet seg. Og som du sier, så tror jeg også at jeg skal nevne noe om biting. Jeg skal tygge på det, for å finne en inngang som er saklig, grei, og viser at det å ha barn går to veier. Og det å være rolig er viktig. Det skal jeg nok klare, bare jeg gir det et par dager. Nå er jeg også _sint_. Makan, hive på røret til en nesten fremmed. *sjokkert*

[Gjest Anonym akkurat nå]

Skikkelig teit fyr! Ikke bry deg om ham. Du reagerte helt rett.

Takk, jammen godt med litt moralsk støtte. Trodde jeg skulle få slakt som hysterisk mor, jeg.

[org]

Uff, så leit for deg og sønnen din, da!

I en barnehage må man ta høyde for at uhell kan skje (sånn som med skoen). Det å bli så forbanna for noe så bagatellmessig, vitner om dårlig selvkontroll og navlebeskuelse.

[Gjest Anonym akkurat nå]

Uff, så leit for deg og sønnen din, da!

I en barnehage må man ta høyde for at uhell kan skje (sånn som med skoen). Det å bli så forbanna for noe så bagatellmessig, vitner om dårlig selvkontroll og navlebeskuelse.

Det tenker jo jeg også. Men det er liksom litt typisk meg å ringe ham etterpå, da. (Det slo meg ikke som et mulig utfall av samtalen at han skulle banne og slenge på røret. Og om jeg tok en dum innledning, hva med å høre, og så forklare hva han reagerte på? Hvordan skal jeg ellers vite hvorfor han ble så sint?) De fleste ville ikke ringt, og det er typisk meg. *bestemmer meg for aldri å følge opp slike ting igjen* Men jeg følte meg så forvirret og overrumplet der jeg satt igjen mens pappa`n travet sint av gårde. Og da boblet det opp i meg, alle de gule lappene med biteepisoder. Og min såre, lille gutt, som ikke mente å gjøre noe vondt. Som sa unnskyld til ryggen til en gutt og pappa`n hans. Men jeg kan jo ikke oppdra verden, det holder å holde meg selv i ørene. Stønn.

[Gjest Anonym akkurat nå]

Du har iallfall ingen grunn til å ha dårlig samvittighet! =)

I mine øyne gjorde du det rette.. Tror nesten jeg hadde tatt en prat med han når ting har roet seg. Dette er en uakseptabel oppførsel!

Jeg tror jeg skal gjøre det. Jeg håper han tar initiativ til en samtale, jeg, men det er sikkert å være litt vel optimistisk.

[org]

Det tenker jo jeg også. Men det er liksom litt typisk meg å ringe ham etterpå, da. (Det slo meg ikke som et mulig utfall av samtalen at han skulle banne og slenge på røret. Og om jeg tok en dum innledning, hva med å høre, og så forklare hva han reagerte på? Hvordan skal jeg ellers vite hvorfor han ble så sint?) De fleste ville ikke ringt, og det er typisk meg. *bestemmer meg for aldri å følge opp slike ting igjen* Men jeg følte meg så forvirret og overrumplet der jeg satt igjen mens pappa`n travet sint av gårde. Og da boblet det opp i meg, alle de gule lappene med biteepisoder. Og min såre, lille gutt, som ikke mente å gjøre noe vondt. Som sa unnskyld til ryggen til en gutt og pappa`n hans. Men jeg kan jo ikke oppdra verden, det holder å holde meg selv i ørene. Stønn.

Fortell oss gjerne hvordan det går. *nysgjerrig*

[Gjest Anonym akkurat nå]

Fortell oss gjerne hvordan det går. *nysgjerrig*

Takk, det skal jeg gjøre. Jeg vet ikke helt om eller hvordan akkurat nå.

[frosken]

Dumt å ringe, synes jeg. Det er noe med å ikke lage mere ut av slike episoder enn nødvendig, selv om den andre faren så avgjort kunne reagert annerledes i situasjonen.

En annen ting er at gutten din vel ikke trengte trøst fullt så fort som det høres ut som om du ga det. Siden du sier han har en uvane med å sparke av skoene på den måten, så har han vel fått en del påminnelser om å ikke gjøre det?

Prøv å glemme hele episoden og lat som ingenting neste gang du møter faren til gutten.

[Gjest svaksterk]

Dumt å ringe, synes jeg. Det er noe med å ikke lage mere ut av slike episoder enn nødvendig, selv om den andre faren så avgjort kunne reagert annerledes i situasjonen.

En annen ting er at gutten din vel ikke trengte trøst fullt så fort som det høres ut som om du ga det. Siden du sier han har en uvane med å sparke av skoene på den måten, så har han vel fått en del påminnelser om å ikke gjøre det?

Prøv å glemme hele episoden og lat som ingenting neste gang du møter faren til gutten.

Unnskyld at jeg blander meg her, men du har fått en etterlysning på meldinger:-)

Blander meg jeg, men tenkte at du kanskje ikke har sett det.

Ha en riktig god natt.

[frosken]

Unnskyld at jeg blander meg her, men du har fått en etterlysning på meldinger:-)

Blander meg jeg, men tenkte at du kanskje ikke har sett det.

Ha en riktig god natt.

Takk skal du ha :-)

[Gjest svaksterk]

Takk skal du ha :-)

:-)

[Gjest Nei, nei, gutt!]

Det virker på meg som om Deres sønn er meget uoppdragen. Lurer litt på hvor han har sine uvaner fra?

[Gjest sandex]

Den dusten av en far skal du ikke bry deg med!! - du bør heller synes synd i den gutten som har en slik far For et uheldig temperament har han nok ja!

[Gjest Anonym akkurat nå]

Dumt å ringe, synes jeg. Det er noe med å ikke lage mere ut av slike episoder enn nødvendig, selv om den andre faren så avgjort kunne reagert annerledes i situasjonen.

En annen ting er at gutten din vel ikke trengte trøst fullt så fort som det høres ut som om du ga det. Siden du sier han har en uvane med å sparke av skoene på den måten, så har han vel fått en del påminnelser om å ikke gjøre det?

Prøv å glemme hele episoden og lat som ingenting neste gang du møter faren til gutten.

Jeg innser at det var fryktelig dumt å ringe. Jeg trodde kanskje det gikk an å formidle noe begge veier, men det var dumt, Jeg nagrer som en hund på det nå!

Jeg har forklart gutten min noen ganger at han ikke skal sparke av seg skoene. Han har ikke gjort det så mange ganger. Jeg mener likevel at en fireåring ikke klarer å forstå konsekvensen av å sparke av seg skoen mht at det kan treffe andre. Når det skjedde, mener jeg det var et uhell at skoen traff i ansiktet.

Hadde gutten ikke vært dypt fortvilet, også på bakgrunn av mannens reaksjon overfor gutten min, ville jeg ikke trøstet ham umiddelbart. Jeg oppfattet jo med en gang at guttens far var sint, og at min gutt også oppfattet det. Dette var ingen trygg læringssituasjon for gutten min. Da var det naturlig å trøste ham først, deretter lære/forkalre etterpå. Det var i alle fall mine instinkter, men det er mulig det kunne vært gjort annerledes.