Synes du det er flaut å grine hvis du blir rørt?

[Gjest Timari]

Var og hørte på et foredrag for noen dager siden. Det handlet om funksjonshemning, om folk som da ikke var som alle andre. Teamet i seg selv er jo ganske så oppbrukt. Og det skal jo litt til før jeg blir rørt og beveget

Men jeg merket at jeg ble veldig grepet av hvordan det ble formidlet. jeg satt en stor klump i halsen og tenkte " jeg kan ikke begynne å grine nå". Samtidig hørte jeg litt snufsing rundt omkring uten om jeg visste om noen egentlig gråt eller bare snøt nesen..

Blir dere lett rørt? har det hendt at dere har stortutet over noe som har beveget dere? Jeg har gjort det hjemme hos meg selv, men synes det er litt flaut hvis det er ute blant folk..

[Åsemor]

Jeg griner for ALT, men syns ikke det er flaut å grine for å bli rørt, lei meg, glad og sånn, men syns det er skikkelig flaut når jeg begynner å grine fordi jeg er sint eller får vondt.

[Prozak]

Vi som er menn skal jo ikke grine av slikt, da. Vi skal bare komme med en flåsete kommentar og en litt anstrengt latter for å ta oppmerksomheten bort fra de litt blanke øynene våre :-)

"..........................................."

[Mrs. Wallace]

Jeg er veeeldig lettrørt, og skjuler det som regel ikke. Jeg har overbevist meg selv om at det er en styrke å vise sånt.

Men, litt avhengig av situasjonen, kommer jeg av og til med en litt selvironisk kommentar til tutinga.

Å grine fordi jeg er sint, prøver jeg imidlertid å unngå for enhver pris. Det er helt skrekkelig å oppleve.

[Dorthe]

Jeg griner så snørr og tårer renner jeg. Kan ikke engang gå til byen 17.mai fordi jeg griner av korpsene. Flaut? Ja, innimellom er det det.

[Gjest Shira12]

Jeg blir lett rørt.

Men jeg henter meg ofte fort inn igjen. Kanskje jeg burde slutte med det, det ender jo bare i at jeg blir frustrert.

Stortuter gjør jeg sjelden, men rørt blir jeg for det.

Men jeg reagerer ikke negativt om noen rundt meg gråter/blir rørt, egentlig misunner jeg dem litt for at de tør vise det de føler.

[favn]

Jeg er verre enn verst når det gjelder store følelser over små ting og store ting.

Jeg måtte feks slutte å se 'Cinema Paradiso' på kino da jeg forsto at det ikke ga seg selv om jeg hadde sett filmen sikkert tolv ganger før. Tårene rant i strie strømmer i nærmere to stive timer med det resultat at jeg var totalt opphovnet i ansiktet og, jeg overdriver ikke, søkk våt foran på brystet. Vanskelig å late som om det er rusk på øyet eller den årlige influensaen som er i anmarsj

PS: Ja, det er flaut.

[favn]

Jeg er veeeldig lettrørt, og skjuler det som regel ikke. Jeg har overbevist meg selv om at det er en styrke å vise sånt.

Men, litt avhengig av situasjonen, kommer jeg av og til med en litt selvironisk kommentar til tutinga.

Å grine fordi jeg er sint, prøver jeg imidlertid å unngå for enhver pris. Det er helt skrekkelig å oppleve.

Det gjør jeg, griner hvis jeg blir forbannet nok. Og da blir jeg selvsagt enda mer forbannet over at jeg griner (!) av å bli forbannet.

Osv.

[Mrs. Wallace]

Det gjør jeg, griner hvis jeg blir forbannet nok. Og da blir jeg selvsagt enda mer forbannet over at jeg griner (!) av å bli forbannet.

Osv.

Ja, det er et helvete.

Det verste var engang jeg som tillitsvalgt i et viktig møte for bedriften ble så sinna at tårene sprutet. Det hjalp ikke akkurat overfor gutta i dress og slips.

Nå hjelper strategien å klype meg hardt i hånda når jeg kjenner at det er fare på ferde. Og puste med magen.

[Gjest papirtiger]

Jeg blir lett rørt, men gråter sjeldent.

Om det er flaut kommer an på situasjonen. Annerledes å gråte på jobb enn privat.

[laguna1365380434]

Det er sjelden jeg blir så rørt at jeg griner, men gjør jeg det, og offentlig også, jupp da er det flaut.

:-)

[favn]

Ja, det er et helvete.

Det verste var engang jeg som tillitsvalgt i et viktig møte for bedriften ble så sinna at tårene sprutet. Det hjalp ikke akkurat overfor gutta i dress og slips.

Nå hjelper strategien å klype meg hardt i hånda når jeg kjenner at det er fare på ferde. Og puste med magen.

Oioioi, det var å diskreditere seg før showet begynte. Uff, det måtte være skrekkelig. Kvinner må jo doble innsatsen for å bli tatt på alvor, og tårer er ikke akkurat sikkerstikket...

Leste nettopp et intervju med Ingelin Killengren, som er (var?) politimester i Oslo. På første møte med sine nærmeste medarbeidere, menn, serverte hun kaffe. 'Det var en tabbe', sa hun. Det tror jeg på - ikke helt det samme du snakker om, men likevel...

Og så var det denne svenske bedriftslederen som nettopp kom ut med bok der han beskrev hvordan han konsekvent ignorerte og overså kvinner. Han råd var at kvinner må være som og gjøre menn dersom det skal bli noe av dem i arbeidslivet.

Nå snakket jeg meg bort... beklager.

Har du flere metoder for å unngå konstellasjonen grining-forbannet?

[kaffepiken]

Ja, jeg blir flau. Deretter blir jeg flau over at jeg blir flau, for det å bli rørt og kunne vise følelser er jo egentlig en fin egenskap. Men jeg er ikke særlig komfortabel med å gråte så andre ser det, nei.

[Gjest Mom33]

Å gråte offentlig over min døde datter er IKKE flat.

Å gråte over en romantisk/trist film offentlig er IKKE flaut.

Å gråte når man blir hedret, det er LITT flaut.

Jeg er usannsynlig lettrørt, det vet absolutt alle i min omgangskrets. Ingen forventer at jeg skal ha tørre øyne en hel kveld, noen har også med seg papirlommetørkler til meg hvis de VET at jeg skal bli rørt.

[DarkPink]

Jeg er veeeldig lettrørt, og skjuler det som regel ikke. Jeg har overbevist meg selv om at det er en styrke å vise sånt.

Men, litt avhengig av situasjonen, kommer jeg av og til med en litt selvironisk kommentar til tutinga.

Å grine fordi jeg er sint, prøver jeg imidlertid å unngå for enhver pris. Det er helt skrekkelig å oppleve.

Jeg griner også når jeg blir tilstrekkelig oppgitt og forbanna. Det skulle jeg gitt mye for å bli kvitt.

[favn]

Jeg griner også når jeg blir tilstrekkelig oppgitt og forbanna. Det skulle jeg gitt mye for å bli kvitt.

Enig, det er et røtent nederlag :-(

[DarkPink]

Jeg er utrolig lettrørt, og synes det er flaut i alle andre situasjoner enn sammen med kjæreste eller aller nærmeste venner. Heldigvis har jeg en "stille" måte å gråte på, uten for mye vridninger i ansiktet og hulking.

Synes imidlertid det bare er flott å se andre bli rørt.

[Mrs. Wallace]

Oioioi, det var å diskreditere seg før showet begynte. Uff, det måtte være skrekkelig. Kvinner må jo doble innsatsen for å bli tatt på alvor, og tårer er ikke akkurat sikkerstikket...

Leste nettopp et intervju med Ingelin Killengren, som er (var?) politimester i Oslo. På første møte med sine nærmeste medarbeidere, menn, serverte hun kaffe. 'Det var en tabbe', sa hun. Det tror jeg på - ikke helt det samme du snakker om, men likevel...

Og så var det denne svenske bedriftslederen som nettopp kom ut med bok der han beskrev hvordan han konsekvent ignorerte og overså kvinner. Han råd var at kvinner må være som og gjøre menn dersom det skal bli noe av dem i arbeidslivet.

Nå snakket jeg meg bort... beklager.

Har du flere metoder for å unngå konstellasjonen grining-forbannet?

Ja, det var skrekkelig. Det var etter mange og lange møter med en utrolig arrogant ledelse, og kollegers arbeidsplasser sto på spill. Uansett var det ikke noen taktisk manøver å begynne å tute, men jeg var så inn i granskauen sinna og fortvilet.

Jeg pustet så dypt som mulig og ba dem om å se bort fra tårene mine og heller konsentrere seg om det jeg sa. Men det er selvsagt lettere sagt enn gjort. :o/

Nå har jeg ikke opplevd sinnagråt på lenge, heldigvis. Men jeg har nok ingen bedre metoder enn å klype meg i hånda, puste med magen og si til meg selv at de ikke fortjener tårene mine.

Andre gode forslag mottas med stor takk. ;o)

[favn]

Ja, det var skrekkelig. Det var etter mange og lange møter med en utrolig arrogant ledelse, og kollegers arbeidsplasser sto på spill. Uansett var det ikke noen taktisk manøver å begynne å tute, men jeg var så inn i granskauen sinna og fortvilet.

Jeg pustet så dypt som mulig og ba dem om å se bort fra tårene mine og heller konsentrere seg om det jeg sa. Men det er selvsagt lettere sagt enn gjort. :o/

Nå har jeg ikke opplevd sinnagråt på lenge, heldigvis. Men jeg har nok ingen bedre metoder enn å klype meg i hånda, puste med magen og si til meg selv at de ikke fortjener tårene mine.

Andre gode forslag mottas med stor takk. ;o)

Jeg har nok ingen bedre forslag, men tenker litt om dette at det er omtrent som følger for meg:

Jeg blir nesten aldri sint, og i alle fall ikke høyt, tydelig og/eller lenge. Når det så skjer en utrolig sjelden gang, er det så rystende for meg og så uventet, at tilværelsen vakler, ordene blir borte, alt er omsnudd.

Der noen menn kan finne på å slå fordi avmakten tar overhånd og fornuften tapes, kommer altså et raus med forbannet-tårer istedet.

Cluet måtte være å trene seg i å finne ORDENE, kjenne jording og å holde seg i balanse i kampens hete, tror jeg.

[AAA]

Jeg klarer ikke engang å se barnetoget på 17.mai uten å grine, for ikke å snakke om sånne medaljeutdelinger når de spiller Ja Vi Elsker og sånn. Tårene bare pipler. Jeg har også prestert å grine under en begravelsesscene på Hotell Cæsar. Og ikke nevn vanlige begravelser engang. Jeg var i en engang, svigerfar til søsteren min, der jeg grein mer enn enka. Helt sant.

Om det er flaut? Av og til så er det det ja. Andre ganger kan jeg le det bort, og noen ganger så gjør det ingenting.

Og det er arvelig - på min fars side er alle sånn. Helt håpløse.

MVH