Å plutselig dø i senga si....

[Gjest KariKruskakli]

Er det bedre å dø av kreft eller andre sykdommer så man blir pint ihjel når man er 38 år?

Nei, jeg synes ikke det er flax å dø i en alder av 38 år, enten det er på det ene eller andre måten.

[Gjest KariKruskakli]

Vi kan dø når som helst alle sammen.

Nei, sier du det du.

Det har jeg aldri visst. Nå lærte jeg noe nytt i dag også.

[Dorthe]

Nei, jeg synes ikke det er flax å dø i en alder av 38 år, enten det er på det ene eller andre måten.

Å dø er ikke det verste man kan gjøre. Jeg vil heller dø enn å leve et liv med stor lidelse og vært til byrde for ungene mine.

[Gjest KariKruskakli]

Å dø er ikke det verste man kan gjøre. Jeg vil heller dø enn å leve et liv med stor lidelse og vært til byrde for ungene mine.

Jeg vet ikke om ungene dine vil være enig i det. Tror jeg neppe.

Og denne moren var sikkert ikke noen byrde for ungene sine. De har mistet sin mor i alt for ung alder.

[Gjest KariKruskakli]

Jeg vet ikke om ungene dine vil være enig i det. Tror jeg neppe.

Og denne moren var sikkert ikke noen byrde for ungene sine. De har mistet sin mor i alt for ung alder.

Glemte å nevne dette med lidelse. Det er i grunnen en annen diskusjon, og her var det vel ikke snakk om det.

[Dorthe]

Jeg vet ikke om ungene dine vil være enig i det. Tror jeg neppe.

Og denne moren var sikkert ikke noen byrde for ungene sine. De har mistet sin mor i alt for ung alder.

Ungene mine er så realistiske at det hadde de helt klart vært enig i. Ingen ønsker å ligge og dø og råtne langsomt i en alder av 38 år, da er det klart mye bedre å dø over natta.

[tonie]

Du har så rett. Det er bare så lett å glemme i hverdagens mas og kjas.

Jeg mistet en barndomsvenn for et par uker siden. En livsglad fyr som bare sovna inn. Midt på natta, uten forvarsel, 38 år gammel. Livet er rart og urettferdig.

[Gjest KariKruskakli]

Ungene mine er så realistiske at det hadde de helt klart vært enig i. Ingen ønsker å ligge og dø og råtne langsomt i en alder av 38 år, da er det klart mye bedre å dø over natta.

Ja, klart jeg er enig i det.

Men du brukte ordet flaks her. Det var i grunnen bare det jeg reagerte på. Men det var kanskje bare et uheldig valg av ord?

For jeg vil ikke brukt ordet flaks når en person på 38 år dør fra ungene sine, selv om det skjedde på en behagelig måte.

[Dorthe]

Ja, klart jeg er enig i det.

Men du brukte ordet flaks her. Det var i grunnen bare det jeg reagerte på. Men det var kanskje bare et uheldig valg av ord?

For jeg vil ikke brukt ordet flaks når en person på 38 år dør fra ungene sine, selv om det skjedde på en behagelig måte.

Men jeg har sett mye dritt rundt omkring og det er vel derfor jeg bruker ordet men det var kanskje uheldig.

Selvfølgelig er det tragisk når noen på 38 dør men noen ganger er det nesten mer tragisk at de ikke dør fort nok eller ikke dør i det hele tatt.

[Dorthe]

Glemte å nevne dette med lidelse. Det er i grunnen en annen diskusjon, og her var det vel ikke snakk om det.

Det var jo akkurat det som var pointet da ) Hun slapp å lide når hun først var så uheldig at hun døde.

[Gjest KariKruskakli]

Men jeg har sett mye dritt rundt omkring og det er vel derfor jeg bruker ordet men det var kanskje uheldig.

Selvfølgelig er det tragisk når noen på 38 dør men noen ganger er det nesten mer tragisk at de ikke dør fort nok eller ikke dør i det hele tatt.

Ja, det er sant.

Jeg har ikke kommet så langt at jeg greier å forsone meg med at jeg en gang skal dø.

Jeg tror ikke på Gud, men kan jo alltids håpe.

Jeg er redd for dette intet, Det å være ingeting, og redd for alt jeg går glipp av. Se hva som skjer med ungene mine, og ellers utviklingen i verden.

Skulle gjerne ha vært til stede om 500 år og sett hvordan verden ser ut da, og hvordan menneskene lever.

[Gjest KariKruskakli]

Det var jo akkurat det som var pointet da ) Hun slapp å lide når hun først var så uheldig at hun døde.

Ok da;)

Jeg hengte meg opp i ordet flaks som sagt. Det tragiske overskygger det postive, synes jeg.

Men det er nå positivt at du greier å se det positive i det tragiske da;)

Jeg greide ikke det jeg.

[Dorthe]

Ja, det er sant.

Jeg har ikke kommet så langt at jeg greier å forsone meg med at jeg en gang skal dø.

Jeg tror ikke på Gud, men kan jo alltids håpe.

Jeg er redd for dette intet, Det å være ingeting, og redd for alt jeg går glipp av. Se hva som skjer med ungene mine, og ellers utviklingen i verden.

Skulle gjerne ha vært til stede om 500 år og sett hvordan verden ser ut da, og hvordan menneskene lever.

Jeg tenker nok litt annerledes enn deg. Jeg tror heller ikke på gud og regner med at å være død er som å ikke være født. Altså er man helt uvitende. Man lever nå og morgendagen vet man ingenting om. Og ungene er store og klarer seg sjøl og klarer nok å ta vare på minstemann også.

Men jeg har ikke lyst å dø altså så du ikke tror det.

[Dorthe]

Ok da;)

Jeg hengte meg opp i ordet flaks som sagt. Det tragiske overskygger det postive, synes jeg.

Men det er nå positivt at du greier å se det positive i det tragiske da;)

Jeg greide ikke det jeg.

Det er litt opp og ned om jeg klarer det da ;o)

[Gjest KariKruskakli]

Jeg tenker nok litt annerledes enn deg. Jeg tror heller ikke på gud og regner med at å være død er som å ikke være født. Altså er man helt uvitende. Man lever nå og morgendagen vet man ingenting om. Og ungene er store og klarer seg sjøl og klarer nok å ta vare på minstemann også.

Men jeg har ikke lyst å dø altså så du ikke tror det.

"Men jeg har ikke lyst å dø altså så du ikke tror det"

Nei, jeg trodde ikke det;o)

Ja, å være død er som å ikke være født, men det er da det som er ille.

Jeg vil vite hva som skjer.Jeg behøver ikke å delta bare jeg kan følge med fra ett eller annet sted.

Jeg trenger ikke å se at folk har sex eller sitter på do eller piller seg i nesa da...

Men nå sporer jeg visst fullstendig av;)

[snø]

Nei, det er ikke greit å dø når man er 38 år men tenk på alle de andre måtene man kan dø i den alderen.

Kreft, slag, en nevrologisk syksom som piner en ihjel, altzheimer osv osv. Uansett alder er det best og dø fort og gæli, ikke langsomt og pinefullt. Mye større belastning på familien også.

Min far døde i en alder av 43 år, en langsom, pinefull kreftdød som tok 6 mnd. Men jeg er fryktelig glad for at jeg fikk den tiden til å ta farvel med ham, til å begynne å innstille meg på et liv uten ham.

Å miste noen "over natten", uten å kunne ta farvel, å kunne risikere å skilles som uvenner, står for meg som Det Største Marerittet.

Å se sin far visne bort og dø er ikke lett, men jeg var i det minste så forberedt som man kan bli (noe sånn aksepterer man aldri helt...), og vi hadde mye fint sammen den siste tiden, på tross av lidelsen. Min fars siste dager var ingen belastning på familien, og på tross av smertene tror jeg han satt pris på hvert sekund han fikk sammen med oss.

Beste hilsen fra

[Gjest blomsterløk]

Min far døde i en alder av 43 år, en langsom, pinefull kreftdød som tok 6 mnd. Men jeg er fryktelig glad for at jeg fikk den tiden til å ta farvel med ham, til å begynne å innstille meg på et liv uten ham.

Å miste noen "over natten", uten å kunne ta farvel, å kunne risikere å skilles som uvenner, står for meg som Det Største Marerittet.

Å se sin far visne bort og dø er ikke lett, men jeg var i det minste så forberedt som man kan bli (noe sånn aksepterer man aldri helt...), og vi hadde mye fint sammen den siste tiden, på tross av lidelsen. Min fars siste dager var ingen belastning på familien, og på tross av smertene tror jeg han satt pris på hvert sekund han fikk sammen med oss.

Beste hilsen fra

Jeg mistet min mor over natten, og det var virkelig forferdelig. Kom som et sjokk på oss alle.

Snakket med henne i telefonen den ene kvelden, og tidlig morgenen etter fikk jeg beskjed om at hun var død.

Tok nok litt tid før det virkelig gikk opp for meg.

Men på en annen måte er det godt å tenke på at hun ikke hadde noe vondt.

Men for oss som ble igjen var det virkelg forferdelig.

Moren min var i 50-årene, frisk og sprek som aldri tidligere.

[snø]

Jeg mistet min mor over natten, og det var virkelig forferdelig. Kom som et sjokk på oss alle.

Snakket med henne i telefonen den ene kvelden, og tidlig morgenen etter fikk jeg beskjed om at hun var død.

Tok nok litt tid før det virkelig gikk opp for meg.

Men på en annen måte er det godt å tenke på at hun ikke hadde noe vondt.

Men for oss som ble igjen var det virkelg forferdelig.

Moren min var i 50-årene, frisk og sprek som aldri tidligere.

Ja, jeg skulle selvsagt håpet at faren min slapp den grusomme lidelsen det er å dø av kreft.... Ingen liker å se dem man er glad i pines :-(

Å få dø uten angst og smerter må være flott, samtidig ville jeg heller valgt smertene, om det ga meg mer tid sammen med dem jeg er glad i. Å bare forsvinne, uten å kunne ta farvel med dem jeg er glad i, orker jeg ikke tanken på.

Ikke det at jeg orker tanken på å dø det hele tatt...

Uansett - konklusjonen må vel være at for dem som sitter igjen er det grusomt å miste sin kjære uansett :-(

Beste hilsen fra

[Dorthe]

Min far døde i en alder av 43 år, en langsom, pinefull kreftdød som tok 6 mnd. Men jeg er fryktelig glad for at jeg fikk den tiden til å ta farvel med ham, til å begynne å innstille meg på et liv uten ham.

Å miste noen "over natten", uten å kunne ta farvel, å kunne risikere å skilles som uvenner, står for meg som Det Største Marerittet.

Å se sin far visne bort og dø er ikke lett, men jeg var i det minste så forberedt som man kan bli (noe sånn aksepterer man aldri helt...), og vi hadde mye fint sammen den siste tiden, på tross av lidelsen. Min fars siste dager var ingen belastning på familien, og på tross av smertene tror jeg han satt pris på hvert sekund han fikk sammen med oss.

Beste hilsen fra

Vi har nok litt forskjellig erfaringer, Jeg har sett mora mi forsvinne mer og mer av Altzheimer de siste 20 årene. De første årene var verst før vi forsto hva som skjedde og hun beskylte oss for å lyve og stjele. Etterhvert mistet hun mer og mer impulskontroll og ble mer og mer glemsk. Nå er hun som et spøkelse på gamlehjemmet, snakker ikke, kan ikke kle på seg selv, vet ikke lenger hvem ungene er.

Faren min griner av fortvilelse fordi han ikke orket å ha henne hjemme lenger. Han hadde henne hjemme helt til i sommer men da orket han ikke mer.

Jeg innrømmer at jeg synes det kan være kjempeslitsomt og til og med faren min synes det hadde vært bedre om vi hadde sluppet dette.

Nå er mora mi godt oppi årene da men jeg vet at Altzheimer også kan ramme fra midt i tredveårene. Jeg unner ingen å oppleve det og jeg håper virkelig ikke at jeg har arvet det. Mormora mi ble slik, tanta mi også og jeg nærmer meg stygt alderen da mora mi ble dårlig.

Jeg vil mye heller dø fort og raskt og slippe den prosessen.

[Gjest bebba]

Nei, sier du det du.

Det har jeg aldri visst. Nå lærte jeg noe nytt i dag også.

Skulle jeg oppfatte svaret ditt som morsomt?