16 og mamma

[Zizco]

Ny her

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Min stedatter har klart å skjule et svangerskap for sine foreldre i 8 mnd (den er premature). Hvordan det har latt seg gjøre, er meg et mysterium. Hun har ikke vært hos oss de siste 4 mnd. Stor klær og liten mave har nok hjulpet godt. Gjort er gjort, og lite vi kan gjøre med det nå. Hun har sikkert hatt det vondt nok i denne perioden likevel.

Nå har denne babyen kommet. Tennåringen hadde bestemt seg for å adoptere bort babyen. Hvilket mor og far synes var en god ide og har støttet jenta hele veien. Nå viser det seg at sykehuset har "presset" henne til å se barnet, og har nå nesten ombestemt seg. Hvordan kan de gjøre noe slik? Hvorfor vil de at et barn (for det er det hun er ennå), ta vare på et annet barn. Hvem skal passe på den, når hun er på skolen, hvem skal betale for alt hun trenger, hva med hennes sosiale omgangskrets osv osv. Det står jo mange som ikke kan bli gravide å bare venter på adopsjon.

Skjønner det bare ikke. Om noen kan hjelpe meg med å forstå, så blir jeg veldig glad.

mvh

[fyrlykt]

Jeg synes det er fornuftig av sykehuset å la henne se babyen sånn at hun vet hva hun gjør. Å adoptere bort sitt eget barn er et vanskelig valg, hvordan kan man vite om man valgte riktig når man ikke har sett barnet?

Å være 16 og mor er ingen katastrofe, slett ikke første 16-åring som blir mor. Vi lever i et velferdssamfunn med stønader og tilrettelegging, så dette er ingen katastrofe.

Å adoptere bort sitt eget barn og angre senere må være helt forferdelig.

[favn]

Din stedatter og familien kommer aldri til å angre på at hun beholdt barnet.

Det kan imidlertid angres og angres og angres dersom hun gir barnet fra seg.

Jeg synes sykehuset handler helt rett når de å oppfordre en kvinne som har født til å se sitt barn.

Hvis det skulle så 'lite' til for din stedatter å ombestemme seg, er det tydelig at valget om bortadopsjon ikke var godt nok grunnet uansett.

Har din stedatter familie som bryr seg, vil det ordne seg underveis, selv om det ikke blir bare enkelt antagelig.

[kari71]

Jeg synes det er fornuftig av sykehuset å la henne se babyen sånn at hun vet hva hun gjør. Å adoptere bort sitt eget barn er et vanskelig valg, hvordan kan man vite om man valgte riktig når man ikke har sett barnet?

Å være 16 og mor er ingen katastrofe, slett ikke første 16-åring som blir mor. Vi lever i et velferdssamfunn med stønader og tilrettelegging, så dette er ingen katastrofe.

Å adoptere bort sitt eget barn og angre senere må være helt forferdelig.

helt enig med deg, ingen katastrofe å bli gravid som 16 åring i dagen samfunn.

[Gjest bebba]

Jeg har kjent mange 16 åringer som har blitt mødre og det uten alle de stønadene som finnes i dag, og det har gått på et eller annet vis.

Å gi bort barnet sitt er en nødløsning som jeg ville aldri akseptert at mine døtre gjorde. Gjort er gjort og de ungdomsårene hun skulle hatt får hun aldri tilbake uansett. Det skjer mye under svangerskap og fødsel og en kvinne som føder et barn glemmer ikke det barnet hun satte til verden. Ja hun er ung, men hvis hun har god støtte fra mor, far, stemor og øvrig familie så går det. Om hun blir forsinket et år på skolen så tar hun det igjen. Det finnes dagmammaer og barnehager som tar imot barnet etter endt svangerskapspermisjon. Jeg antar også at det finnes en far et sted og at han har foreldre og familie som kan stille opp.

[Gjest trallalllalllalallaaaaaaa]

min bestemor tvang min tante til å gi bort barnet sitt da hun var 16. Tanten min har aldri glemt det, og har lidd veldig i ettertid

[Melissa]

Uff stakkar jente. Synes det var flott at de på sykehuset ville at hun skulle se barnet før hun bestemte seg og som andre her sier om det skulle så "lite" til så har hun langt fra vært sikker i utgangspunktet.

Sånn samfunnet i Norge er lagt opp i dag skal det ikke være noen problemer med at en 16 åring for barn. Hvis dere som familie ikke stiller opp, finnes det mødrehjem hun kan bo på til hun har kontrollen på ting selv.

Må bare legge til at om det var min 16 åring som fikk baby så hadde jeg heller tatt over alt ansvaret for babyen selv om hun ikke ville - enn om den skulle bli adoptert bort!

[Åsemor]

Synd å høre at hun følte dette var noe hun ikke kunne fortelle om hjemme.

Men gratulerer som stemormor! Snart elsker du den lille sneipen. Gjør det beste ut av situasjonen, hjelp henne når hun trenger det.

[Gjest Ung mamma engang]

Jeg var 17 år da jeg ble mamma. Det gikk helt fint, jeg måtte klare det. I dag er min sønn 22 år, og jeg fryser på ryggen ved tanke på å ha skullet adoptere han vekk. En 16 åring kan fint ta seg av ett barn med litt hjelp. En må tenke på å ikke undervurdere med å gjøre 16-åringen handlingslammet. Naturen gir både 13-14-15 og 16 åringer mulighet til å få barn, så det må jo være en grunn at det er slik.

Som 17 åring tenkte jeg aldri at jeg ikke var kompentent til å ta meg av et barn, det var en selvfølge for meg. Familien min undervurderte meg heller aldri, og jeg var som ungdommer flest.

[Lora]

Er du virkelig så kynisk?

[Zizco]

Er du virkelig så kynisk?

Hei Lorna

Hadde jeg vært kynisk hadde jeg aldri skrevet inn her for å få perspektiv på saken. Er vel snarere veldig bekymret både for babyen og for min stedatter.

Takker for alle svar og jeg må si at etter at jeg leste om "ung mamma" så er jeg mer rolig. Fam. situasjonen hjemme er heller ustabil, og jeg håper for alt i verden at hun får hjelp, masse hjelp, fra det offentlige! Både for seg selv og til babyen.

Jeg kommer til å støtte henne uannsett hvilket valg hun tar. Det som er sikkert er at hun trenger hjelp, hun må ha hatt det skrekklig i løpet av de mnd hun bar på babyen.

mvh

[Gjest liker ikke unger]

Tja, det skjer kanskje etter en PK-oppfatning av at alle som gjennomfører et svangerskap, gjør det fordi de vil ha ungen? At hun dersom hun ikke ville ha ungen, hadde tatt abort? Sykehuset burde respektert hennes ønsker.

Jeg vet ihvertfall at jeg aldri ville ha beholdt noen unge dersom jeg ikke hadde fått ta abort (feks. etter voldtekt). Er ikke så begeistra for unger at jeg vil ha noen selv. Men det er det jo ikke lov å si, selv om det er sannheten.

[Gjest bebba]

Tja, det skjer kanskje etter en PK-oppfatning av at alle som gjennomfører et svangerskap, gjør det fordi de vil ha ungen? At hun dersom hun ikke ville ha ungen, hadde tatt abort? Sykehuset burde respektert hennes ønsker.

Jeg vet ihvertfall at jeg aldri ville ha beholdt noen unge dersom jeg ikke hadde fått ta abort (feks. etter voldtekt). Er ikke så begeistra for unger at jeg vil ha noen selv. Men det er det jo ikke lov å si, selv om det er sannheten.

Du kan godt si det, men jeg har vanskelig for å tro at hvis du hadde bært frem et barn så hadde du hatt den samme meningen etterpå. Det skjer noe både psykisk og fysisk med en kvinne som føder barn. Kvinner måtte føde barn som var resultat av voldtekt før i tiden.

[DarkPink]

Slenger meg på de andre her. Hvis familien er innstilt på å hjelpe henne, kommer det nok til å gå helt fint.

Om hun _virkelig_ var innstilt på å adoptere det bort, hadde hun nok greid det til tross for at hun så barnet. Dette er vel en slags test, for å forhindre at man angrer i ettertid.

Men hvor er barnefaren?

[hjertebarnet]

Jeg syns hun skulle kontakte kommunene for å høre om hun kan få plass på mødrehjem. Da får hun bo i egen leilighet/hybel men med noe tilsyn og opplæring.

Jeg kan på en måte forstå at hun ikke turte å fortelle det til sin familie, ihvertfall hvis de har slike holdninger som deg.

[hjertebarnet]

Hei Lorna

Hadde jeg vært kynisk hadde jeg aldri skrevet inn her for å få perspektiv på saken. Er vel snarere veldig bekymret både for babyen og for min stedatter.

Takker for alle svar og jeg må si at etter at jeg leste om "ung mamma" så er jeg mer rolig. Fam. situasjonen hjemme er heller ustabil, og jeg håper for alt i verden at hun får hjelp, masse hjelp, fra det offentlige! Både for seg selv og til babyen.

Jeg kommer til å støtte henne uannsett hvilket valg hun tar. Det som er sikkert er at hun trenger hjelp, hun må ha hatt det skrekklig i løpet av de mnd hun bar på babyen.

mvh

Fint at du skriver dette. Jeg var litt krass i svaret mitt over, det var før jeg hadde lest det du skrev nå.

Ønsker hele familien lykke til!

Tror nok, som andre her sier, at hun vil kunne komme til å angre veldig dersom hun adopterer bort barnet. Den sorgen bør hun ikke påføres hvis det er mulig å unngå. Noe annet er dersom hun skulle være en psykisk forstyrret ung jente, slik at barnet vil lide ved å vokse opp med henne som mor.

Er hun derimot en rimelig normal ung jente, og får støtte fra sin familie og det offentlige, vil hun nok vokse og modnes med oppgaven.

[Glimtipper]

Jeg kjenner ei som ble mor som femtenåring og ei som ble mor som syttenåring. Begge to har verdens flotteste barn nå! Den ene er 4 år og en trygg, fin gutt. Dette på tross av at moren var ganske ustabil før hun ble gravid. Som mor er hun veldig flink og omsorgsfull

Den andre er en tretten år gammel jente og hun er veslevoksen (fordi hun har vokst opp med mange eldre rundt seg), men veldig klok og trygg. Moren klarte seg fint med hjelp og faren er også inne i bildet. Hun ser han annenhver helg og noen uker ellers i året, som skilsmissebarn flest. Går så bra, så

Uansett hvilket valg jenta tar, støtt henne fullt og helt. Ikke betvil hennes evner som mor. Sykehuset ville nok bare at hun skulle ta et veloverveid valg.

Lykke til

[Gjest tidligere '!-o-!']

Synd å høre at hun følte dette var noe hun ikke kunne fortelle om hjemme.

Men gratulerer som stemormor! Snart elsker du den lille sneipen. Gjør det beste ut av situasjonen, hjelp henne når hun trenger det.

Av en eller annen grunn syns jeg ordet "sneipen" brukt om barn er så grusom. Jeg blir like opprørt hver gang. :-)

[hjertebarnet]

Glemte å si, at det at sykehuset ønsker sterkt at mor skal se barnet sitt, er rutine. Å ha sett barnet sitt er viktig både for å ta avgjørelsen på reelt grunnlag, og for (eventuelt) sorgbearbeidelsen hvis man velger å gi barnet til adopsjon.

[Zizco]

Glemte å si, at det at sykehuset ønsker sterkt at mor skal se barnet sitt, er rutine. Å ha sett barnet sitt er viktig både for å ta avgjørelsen på reelt grunnlag, og for (eventuelt) sorgbearbeidelsen hvis man velger å gi barnet til adopsjon.

Det var det jeg mistenkte ja Takk for svaret på mitt spørsmål.

mvh