Gå til innhold

Hvorfor er det sånn, Nils H. Dahl?


Anbefalte innlegg

Gjest anonym jente21

Jeg er veldig rar, og lurer på om jeg er den eneste i verden som tenker og føler sånn.

Er nemlig sånn at jeg lengter etter å kjøre sykebil, være på sykehuse, hos legen o.l. bare jeg ser en sykebil, en lege, et sykehus. Hvorfor er det sånn.

Sånn som idag, jeg så en sykebil på båten, (kjente han som kjørte). Hele veien til og fra dit vil skulle satt jeg og tenkte på sykebil, sykehus og jeg planlegger overdose. Vet dette hørest helt lost ut, men har hatt det sånn leeeeengeee. Vet ikke helt hvorfor.....eller kanskje jeg vet likevel????

Kan det være jeg savner den omsorgen man får de forskjellige stedene. At f.eks. i sykebilen blir en tatt godt vare på, på sykehuset blir en tatt godt vare på,og hos legen blir en stort sett tatt på alvor. Kan det være behovet mitt etter nærhet, omsorg og litt spenning???

Synes det er veldig frustrerende. Har nemlig fått meg til å ta overdose før. Skammer meg egentlig veldig over å si dette, men jeg må bare høde hva du/andre mener og synes om saken. Hva bør jeg gjøre for å ikke tenke sånn (ikke for å være negativ, men jeg tviler på det går an å komme utav denne tenkningen liksom).

Lenke til kommentar
https://forum.doktoronline.no/topic/203702-hvorfor-er-det-s%C3%A5nn-nils-h-dahl/
Del på andre sider

Fortsetter under...

jeg har det akkurat på samme måten. Og tror nok det er utrykk for at man er veldig sulten på oppmerksomhet og det å bli sett. Det å få behandling for depresjoner og bli sett av behandlingsapparatet hjelper. Og tro meg. Jeg har vært innlagt på sykehuset masse pga psykisk sykdom. Og etterhvert så blir du rett og slett lei av medlidenhet. Du føler at de bare gjør jobben sin. At du egentlig ikke betyr noe for de i det hele tatt.

Så løsningen er vel å få oppmerksomhet andre steder. Om du har noen gode venner kanskje du kan snakke litt med de om hva som plager deg. Jeg hadde ikke det å behandlingsapparatet ble en slags substitutt for det.

Vet ikke helt hva jeg skal si.. Men tror det er mindre uvanlig enn man tenker seg

Gjest fortsatt spiseforstyrret

har også alltid (spesielt da jeg var barn) drømt om å ligge på sykehus. Tror det må være pga omsorgen. Har aldri gjort noe for å bli syk da (untatt spisefortstyrrelsen kanskje.? selv om jeg ikke ville bli syk da det helvetet startet)

fei1365380229

har også alltid (spesielt da jeg var barn) drømt om å ligge på sykehus. Tror det må være pga omsorgen. Har aldri gjort noe for å bli syk da (untatt spisefortstyrrelsen kanskje.? selv om jeg ikke ville bli syk da det helvetet startet)

Jeg skal si deg at å ligge på sykehus er ikke noe å trakte etter. Ikke har sykepleierne tid til å dulle med deg, ikke er det noe å gjøre der, ingen å snakke med, hvis du ikke er så heldig å havne på firemannsrom med noen som promper og snorker om natta da.

Du får riktignok maten servert på senga hvis du er syk nok, og det kan jo være deilig nok, men det er vel ikke akkurat maten du har lyst til å oppleve :)

Gjest anonym jente21

jeg har det akkurat på samme måten. Og tror nok det er utrykk for at man er veldig sulten på oppmerksomhet og det å bli sett. Det å få behandling for depresjoner og bli sett av behandlingsapparatet hjelper. Og tro meg. Jeg har vært innlagt på sykehuset masse pga psykisk sykdom. Og etterhvert så blir du rett og slett lei av medlidenhet. Du føler at de bare gjør jobben sin. At du egentlig ikke betyr noe for de i det hele tatt.

Så løsningen er vel å få oppmerksomhet andre steder. Om du har noen gode venner kanskje du kan snakke litt med de om hva som plager deg. Jeg hadde ikke det å behandlingsapparatet ble en slags substitutt for det.

Vet ikke helt hva jeg skal si.. Men tror det er mindre uvanlig enn man tenker seg

Ja det er vel kanskje pga omsorgs-behovet og at man er "sulten" på det. Er ikke det at jeg drømmer om å ta sykebil og havne på sykehus (tror jeg) for det har jeg gjort mange ganger, men likevel får jeg ikke nok. Vil bli tatt vare på. Trenger spenning. Trenger omsorg og å bli sett.

Men jeg får jo hjelp da, er nemlig innlagt på psyk. De ser jo meg......tror jeg. Men likevel er liksom ikke det nok. Jeg er plaget med disse "savn-tankene" (for å kalle dem det) etter å følge sykebil og havne på sykehus, at jeg føler jeg må ta overdose for å få vekk tankene. Men jeg tar aldri noen livstruende overdose. Har styringen.....tror jeg. Har lest på felleskatalogen fra før av at de tabl jeg tar ikke er livstruende og at de omtrent ikke gir skader. Selv om man aldri kan være sikker da.

Men dessuten, i det siste har jeg innimellom (ikke så mye, men litt) tenkt dødstanker. At jeg vil/vil ikke dø. Savner på en måte tiden da jeg var inn og ut fra sykehus (da mener jeg IKKE psyk). Savner å følge ambulanse. Savner å ligge i en seng på sykehuset å få den omsorgen og den støtten og den pleien (selv om det kan være nokså pinlig til tider synes jeg. F.eks å bruke bekken, at de kler en naken for å ha på andre klær osv osv.)

Jaja, får se hva som skjer....ikke annet å gjøre.

Det høres ut som at du har stort behov for omsorg. Ikke den typen omsorg man vanligvis får når man har blitt voksen, men den typen omsorg man trenger når man er barn.

Jeg tror ikke det finnes noen måter å få slik barne-omsorg på når man nå engang har blitt voksen. Det vil liksom aldri bli nok uansett hva du gjør.

Jeg tror at det beste å gjøre er å SELV gi seg den omsorgen en føler at en trenger. Kjenn etter når du er sliten eller trist eller skuffa, og dull litt med deg selv. Kjenn etter på hva som er dine behov, og prøv å gjøre noe med dem.

Annonse

Gjest caiza22

Ja det er vel kanskje pga omsorgs-behovet og at man er "sulten" på det. Er ikke det at jeg drømmer om å ta sykebil og havne på sykehus (tror jeg) for det har jeg gjort mange ganger, men likevel får jeg ikke nok. Vil bli tatt vare på. Trenger spenning. Trenger omsorg og å bli sett.

Men jeg får jo hjelp da, er nemlig innlagt på psyk. De ser jo meg......tror jeg. Men likevel er liksom ikke det nok. Jeg er plaget med disse "savn-tankene" (for å kalle dem det) etter å følge sykebil og havne på sykehus, at jeg føler jeg må ta overdose for å få vekk tankene. Men jeg tar aldri noen livstruende overdose. Har styringen.....tror jeg. Har lest på felleskatalogen fra før av at de tabl jeg tar ikke er livstruende og at de omtrent ikke gir skader. Selv om man aldri kan være sikker da.

Men dessuten, i det siste har jeg innimellom (ikke så mye, men litt) tenkt dødstanker. At jeg vil/vil ikke dø. Savner på en måte tiden da jeg var inn og ut fra sykehus (da mener jeg IKKE psyk). Savner å følge ambulanse. Savner å ligge i en seng på sykehuset å få den omsorgen og den støtten og den pleien (selv om det kan være nokså pinlig til tider synes jeg. F.eks å bruke bekken, at de kler en naken for å ha på andre klær osv osv.)

Jaja, får se hva som skjer....ikke annet å gjøre.

Jeg har det på samme måte.. (det du beskrev i det første innlegget). Jeg trodde jeg var den eneste i verden som hadde slike tanker! Synes det er flaut, og har ikke turt å fortelle det til behandlerne mine - selv om jeg sikkert burde det, for dette er noe som opptar meg MYE. = stort behov for omsorg, antagelig.. Det er vel det som ligger bak, som du selv sier.

Har du snakket med noen om dette ?

Er du innlagt for depresjon, eller hva?

Vit i hvert fall at du kan føle deg rar sammen med meg;)

Vennlig hilsen

Gjest anonym jente21

Jeg har det på samme måte.. (det du beskrev i det første innlegget). Jeg trodde jeg var den eneste i verden som hadde slike tanker! Synes det er flaut, og har ikke turt å fortelle det til behandlerne mine - selv om jeg sikkert burde det, for dette er noe som opptar meg MYE. = stort behov for omsorg, antagelig.. Det er vel det som ligger bak, som du selv sier.

Har du snakket med noen om dette ?

Er du innlagt for depresjon, eller hva?

Vit i hvert fall at du kan føle deg rar sammen med meg;)

Vennlig hilsen

Jeg har snakka med miljøkontakta mi om det, men hun sa ikke noe særlig. Lo litt av det og sa "ja nei du får bli sykebilpersjonell da eller noe". Litt sårende, men hun ikke mente å såre meg.

Føler meg drittflau og helt teit. Har planen klar over hva jeg skal gjøre, men blir sikkert ikke sånn jeg hadde tenkt likevel. Men får se da vettu. Ikke noe lur plan jeg har uansett.Men får se hva som skjer. Disse tankene plager meg sånn at jeg må gjøre noe dumt for å få tankene til å "komme i oppfyllelse". Men det jeg tror vil skje er vel bare at jeg blir pumpa og sendt hjem, og det er ikke noe godt.

Nils Håvard Dahl, psykiater

Du har fått mange gode svar. Jeg summerer opp.

Dette skyldes nok noen av følgende faktorer, alene eller i kombinasjoner:

a. Ønske om omsorg. Slik barn får omsorg, ikke på den voksne måten.

b. Ønske om å bli fratatt ansvar. Å bli ansvarsløs som et lite barn. Slippe å møte de krav som stilles til voksne.

c. Ønske om å være i sentrum for andres oppmerksomhet. Ønske om "å bli sett" som det så vakkert heter nå til dags.

d. Ønske om å være viktig (henger sammen med c).

Du vil stoppe opp i din personlige modning om du lever ut disse tankene i handling. Når en stopper opp i sin personlige modning på vei mot voksenhet, kalles det for en personlighetsforstyrrelse. (Det burde hett psykisk utviklingshemmet, men det begrepet var allerede opptatt av andre tilstander).

Gjest Sara Salamander

Du har fått mange gode svar. Jeg summerer opp.

Dette skyldes nok noen av følgende faktorer, alene eller i kombinasjoner:

a. Ønske om omsorg. Slik barn får omsorg, ikke på den voksne måten.

b. Ønske om å bli fratatt ansvar. Å bli ansvarsløs som et lite barn. Slippe å møte de krav som stilles til voksne.

c. Ønske om å være i sentrum for andres oppmerksomhet. Ønske om "å bli sett" som det så vakkert heter nå til dags.

d. Ønske om å være viktig (henger sammen med c).

Du vil stoppe opp i din personlige modning om du lever ut disse tankene i handling. Når en stopper opp i sin personlige modning på vei mot voksenhet, kalles det for en personlighetsforstyrrelse. (Det burde hett psykisk utviklingshemmet, men det begrepet var allerede opptatt av andre tilstander).

Jeg opplever på en måte samme følelser, selv om det ikke dreier seg om ønske om å havne på sykehus. Jeg drømmer om barndommens frihet, omsorg fra foreldre, trygghet osv. Jeg unngår vanskeligheter voksne må takle, og samboeren min synes jeg er som et barn. Er dette personlighetsforstyrrelse? Hva skal jeg gjøre med det? Bør jeg ta det opp med legen?

Gjest også anonym doler i dag

jeg vil bare si takk for at du delte disse tankene med oss andre. Jeg føler det også på samme måte, og akkurat de samme følelsene.

Det er nok et ønske om bekreftelse.

her om dagen var det en jente i koret som fikk et eptileptisk anfall og alle stormet til for å hjelpe henne., jeg skammer meg over å si det men jeg skulle ønske at jeg var i fokus for oppmerksomhetene selv om jeg vet at anfall av denne typen ikke er noe å trakte etter.

Men jeg har ikke gjort noe i praksis, feks tatt overdoser, kuttet meg opp for å få oppmerksomhet, men det er noe jeg drømmer og tenker om. Får liksom ikke nok av oppmerksomhet føler meg. Selv om jeg har ligget på sykehus mange ganger.

Men jeg tror det er klokt å være bevisst sitt eget tankemønster her og prøve å finne ut hva som gjør at man får disse tankene

Gjest anni.para

jeg vil bare si takk for at du delte disse tankene med oss andre. Jeg føler det også på samme måte, og akkurat de samme følelsene.

Det er nok et ønske om bekreftelse.

her om dagen var det en jente i koret som fikk et eptileptisk anfall og alle stormet til for å hjelpe henne., jeg skammer meg over å si det men jeg skulle ønske at jeg var i fokus for oppmerksomhetene selv om jeg vet at anfall av denne typen ikke er noe å trakte etter.

Men jeg har ikke gjort noe i praksis, feks tatt overdoser, kuttet meg opp for å få oppmerksomhet, men det er noe jeg drømmer og tenker om. Får liksom ikke nok av oppmerksomhet føler meg. Selv om jeg har ligget på sykehus mange ganger.

Men jeg tror det er klokt å være bevisst sitt eget tankemønster her og prøve å finne ut hva som gjør at man får disse tankene

Bra du ikke har tatt overdoser for å bli pumpet, eller kuttet deg opp for å vise det, for da vil du ikke få den type oppmerksomhet du ønsker deg. Til slutt blir du bare sett på som en som er gal etter oppmerksomhet og som tar overdoser for å få oppmerksomhet. Det blir gjennomskuet... når det blir så ekstremt altså. De fleste har vel forståelse for at en kan ta en overdose et par ganger om man er kjempedeprimert eller kutte seg opp. Men når en gjør det igjen og igjen eller viser fram kuttene sine hele tiden, blir det noe annet. En vil nok bli nærmest latterliggjort og hånet bak ryggen sin. Samt at det må være en enorm belastning psykisk for evt pårørende.

mvh meg

Gjest også anonym doler i dag

Bra du ikke har tatt overdoser for å bli pumpet, eller kuttet deg opp for å vise det, for da vil du ikke få den type oppmerksomhet du ønsker deg. Til slutt blir du bare sett på som en som er gal etter oppmerksomhet og som tar overdoser for å få oppmerksomhet. Det blir gjennomskuet... når det blir så ekstremt altså. De fleste har vel forståelse for at en kan ta en overdose et par ganger om man er kjempedeprimert eller kutte seg opp. Men når en gjør det igjen og igjen eller viser fram kuttene sine hele tiden, blir det noe annet. En vil nok bli nærmest latterliggjort og hånet bak ryggen sin. Samt at det må være en enorm belastning psykisk for evt pårørende.

mvh meg

nei jeg ønsker ikke denne type oppmerksomhet, spesielt ikke i forhold til min familie. Og hadde det skjedd meg så hadde jeg nok blitt rimelig flau.

Men er det også tegn på personlighetsforstyrrelse å bare fantasere om å være syk? eller å få omsorg? Når man ikke gjør noe fysisk for å få det men det bare fungerer på tankenivå?

Annonse

Gjest anni.para

nei jeg ønsker ikke denne type oppmerksomhet, spesielt ikke i forhold til min familie. Og hadde det skjedd meg så hadde jeg nok blitt rimelig flau.

Men er det også tegn på personlighetsforstyrrelse å bare fantasere om å være syk? eller å få omsorg? Når man ikke gjør noe fysisk for å få det men det bare fungerer på tankenivå?

nei, det tror jeg ikke er tegn på personlighetsforstyrrelse. de som har det mangler vel heller den sperren vi andre har, når det gjelder å utføre?

Gjest også anonym doler i dag

nei, det tror jeg ikke er tegn på personlighetsforstyrrelse. de som har det mangler vel heller den sperren vi andre har, når det gjelder å utføre?

det er vel det jeg ønsker å tro også. Kanskje slike tanker er mer vanlig en hva folk ønsker å innrømme?

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...