Ekspertsvar Er det galt av meg å ikke tilgi?

[Gjest 25årig jente]

En familiær person som stod meg nær gjorde noe mot meg som opprørte meg meget. Jeg ble lidende av en depresjon som resultat av opplevelsen og gikk til psykologisk behandling for å handtere den traumatiske hendelsen.

Grunnen til at dette ble en langvarig prosess, var at jeg ikke fikk en unskyldning fra vedkommede før jeg etter 7 måneder og mye terapi. Nå står jeg her, har fått den unskyldning jeg har ”krevd” men klarer likevel ikke å tilgi. Det er som jeg ikke klarer å rå over dette selv, som om det er foruten min avgjørelse om jeg kan tilgi en person eller ikke. Kanskje jeg trenger tiden til hjelp, men slik jeg føler det nå, snart ett år etter hendelsen vil dette ikke bli glemt hos meg.

Jeg vil foerøvrig tilføye at jeg er av en tilgivende person generelt, og det er ikke mye jeg ser på som utilgivelig, men denne gangen ser det ut som at jeg ikke klarer å tilgi. Er det galt av meg? Skal jeg la denne personen få vite at jeg ikke klarer å tilgi, eller skal jeg rett og slett late som om ting er greit for at det skal bli lettere stemning i fremtidige familiære sammenkomster? For handlingen er ikke reversibelt så det er lite annet denne personen kan gjøre enn å unskylde seg eller...?

[marlenexxx27]

Hvis du ikke klarer å tilgi, så bør du vel gi deg selv mer tid? Du kan vel si til personen det gjelder at du forsøker å tilgi, men at akkurat nå blir det faktisk helt feil for deg? En tilgivelse bør komme fra hjertet, og det mest redelige du kan gjøre er å være ærlig. Krev aksept fra andre for det, og aksepter deg selv for det.

Men samtidig vil jeg minne deg på at DU sannsynligvis vil få det bedre med deg selv den dagen du klarer å tilgi.

En klok mann (Giles i Buffy, faktisk ;-)) sa at man tilgir ikke andre fordi de fortjener det, men fordi de TRENGER det.

[Gjest ikke hat]

Hvis du ikke klarer å tilgi, så bør du vel gi deg selv mer tid? Du kan vel si til personen det gjelder at du forsøker å tilgi, men at akkurat nå blir det faktisk helt feil for deg? En tilgivelse bør komme fra hjertet, og det mest redelige du kan gjøre er å være ærlig. Krev aksept fra andre for det, og aksepter deg selv for det.

Men samtidig vil jeg minne deg på at DU sannsynligvis vil få det bedre med deg selv den dagen du klarer å tilgi.

En klok mann (Giles i Buffy, faktisk ;-)) sa at man tilgir ikke andre fordi de fortjener det, men fordi de TRENGER det.

Jeg har hatt en lignende opplevelse og har/hadde vanskelig for å tilgi.

Etter lang tid har jeg tenkt som The corrs synger i en sang, "it's forgiven, but not forgotten"...

Om følelsen begynner å gå over i rent hat e.l. så er det vel kanskje du som har det vondest.

Prøv denne, kanskje det kan hjelpe deg.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg kan ikke skjønne at dette spørsmålet kan besvares med galt eller ikke galt.

Tilgivelse er ikke bare noe en bestemmer seg for. Det er også en betydelig følelseskomponent.

En tilgir når en føler at det er riktig. Når denne følelsen ikke er der, vil det være galt å late som om og/eller bestemme seg for å "tilgi".

[favn]

Du skal tilgi for din egen skyld og fordi du genuint vil, ikke for hva du tror andre måtte mene om det og fordi du tror du bør.

Som Dahl sier, en 'falsk' tilgivelse er meningsløs og kan endog være forverrende for deg.

En 'falsk' tilgivelse kommer til å tynge deg enda mer fordi tilgivelse forplikter deg til å ha det bra, til å møte denne andre med åpent sinn, til å være vennlig, til ikke å tenke stygge tanker osv.osv. - og dermed gi deg dårlig samvittighet når du nettopp ikke har det slik.

Vent til du evt er klar. Blir du aldri klar, så er det din soleklare rett. Du skal ta vare på DEG, og har intet ansvar for å lette noe for denne personen.

Lykke til med deg, dine tanker og følelser - og livet videre, framover.

[pablito]

Jeg vet ikke hva den personen gjorde mot deg. Men har du tenkt over at du selv også kan ha opptrådt på liknende måte noen gang overfor andre?

Tenk deg at den personen er slik som han er, og at han/hun også har gode sider. Kan du akseptere det?

Det som er viktig i slike saker er å få et nøytralt forhold til personen som har gjort noe vondt mot deg.

Hvis du kan tilgi deg selv for ting du har gjort, kan du også tilgi andre.

Når du i ettertid kan se hva du har lært av hendelsen vil det gjøre deg sterkere og gi deg kontrollen tilbake.

Å ikke tilgi er det samme som å fortsette å la den andre ta kontroll over deg. Tiden kan være til god hjelp, bruk den tiden du trenger.

[meira]

Tilgivelsen fratar aldri den andre fra skyld.Han vil alltid ha skyld ovenfor hva han har påført deg.

Men spørsmålet er vell nærmere om du vil ha vennskap/ forhold tilbake igjen, på tross av skylden har har, og det han har påført deg.

Og si at du tilgir uten egentlig og mene det, tror jeg går på bekostning av deg selv, for og ikke såre den andre.

Da vil du istedet oppnå og såre deg selv...

Dette ble bare noen tanker fra meg. håper du finner en løsning.

Mvh

[Gjest 25årig jente]

Tusen takk for svar allesammen. Jeg prøver å tilgi, men klarer det rett og slett ikke. Jeg har skrevet inn tidligere og de som kjenner meg vet at det jeg har opplevd er langt over streken for hva som er akseptabelt. Om jeg noen gang skulle ha gjort noe lignenede mot en person, og også vite at jeg dermed har påført denne personen en sorg over lengre tid, ville jeg aldri ha tilgitt meg selv for en den handlingen. Men det denne personen sa til meg da jeg fortalte om min reaksjon og sorg var rett og slett at jeg bare skulle glemme det og gå videre i livet, i samme åndedrag som han unskyldte seg for situasjonen. Jeg prøver, Gud Hjelpe, jeg prøver hardt. Men dette forvolder meg sorg ennå, selv om jeg langt på vei har lært meg å takle hendelsen og hverdagen. Men en annen sorg er at det nære forholdet vårt er ødelagt, og jeg savner det. Jeg vet jeg kan oppta kontakten igjen om jeg vil, men noe i meg sier bare stopp, og hver gang jeg tenker på å ta en telefon kommer tårene pressende på.

[Gjest svaksterk]

Tusen takk for svar allesammen. Jeg prøver å tilgi, men klarer det rett og slett ikke. Jeg har skrevet inn tidligere og de som kjenner meg vet at det jeg har opplevd er langt over streken for hva som er akseptabelt. Om jeg noen gang skulle ha gjort noe lignenede mot en person, og også vite at jeg dermed har påført denne personen en sorg over lengre tid, ville jeg aldri ha tilgitt meg selv for en den handlingen. Men det denne personen sa til meg da jeg fortalte om min reaksjon og sorg var rett og slett at jeg bare skulle glemme det og gå videre i livet, i samme åndedrag som han unskyldte seg for situasjonen. Jeg prøver, Gud Hjelpe, jeg prøver hardt. Men dette forvolder meg sorg ennå, selv om jeg langt på vei har lært meg å takle hendelsen og hverdagen. Men en annen sorg er at det nære forholdet vårt er ødelagt, og jeg savner det. Jeg vet jeg kan oppta kontakten igjen om jeg vil, men noe i meg sier bare stopp, og hver gang jeg tenker på å ta en telefon kommer tårene pressende på.

Det er forskjell på å si *unnskyld* for å si det.. og å virkelig mene det... kanskje er det derfor du ikke kan tilgi?

[favn]

Tusen takk for svar allesammen. Jeg prøver å tilgi, men klarer det rett og slett ikke. Jeg har skrevet inn tidligere og de som kjenner meg vet at det jeg har opplevd er langt over streken for hva som er akseptabelt. Om jeg noen gang skulle ha gjort noe lignenede mot en person, og også vite at jeg dermed har påført denne personen en sorg over lengre tid, ville jeg aldri ha tilgitt meg selv for en den handlingen. Men det denne personen sa til meg da jeg fortalte om min reaksjon og sorg var rett og slett at jeg bare skulle glemme det og gå videre i livet, i samme åndedrag som han unskyldte seg for situasjonen. Jeg prøver, Gud Hjelpe, jeg prøver hardt. Men dette forvolder meg sorg ennå, selv om jeg langt på vei har lært meg å takle hendelsen og hverdagen. Men en annen sorg er at det nære forholdet vårt er ødelagt, og jeg savner det. Jeg vet jeg kan oppta kontakten igjen om jeg vil, men noe i meg sier bare stopp, og hver gang jeg tenker på å ta en telefon kommer tårene pressende på.

Når det ikke er rett for deg, skal du selvfølgelig heller ikke tvinge deg til verken å tilgi eller liksom-tilgi. Det er din soleklare rett og plikt overfor deg selv å gjøre det som er riktig for DEG. Hvis noen prøver å si noe annet til deg, er de ikke opptatt av at du skal ha det bra. Husk det!

Lykke til videre, kjære 25årig jente.

[Gjest 25årig jente]

Det er forskjell på å si *unnskyld* for å si det.. og å virkelig mene det... kanskje er det derfor du ikke kan tilgi?

Ja, det er nok ikke umulig at det er grunnen til at jeg ikke klarer å tilgi. At jeg ikke føler at peronen faktisk mente det, eller forstår hvor mye sorg jeg har hatt. Denne personen vil kanskje aldri forstå, om han ikke har gjort det til nå, vil han nok aldri gjøre det.

[favn]

Tusen takk for svar allesammen. Jeg prøver å tilgi, men klarer det rett og slett ikke. Jeg har skrevet inn tidligere og de som kjenner meg vet at det jeg har opplevd er langt over streken for hva som er akseptabelt. Om jeg noen gang skulle ha gjort noe lignenede mot en person, og også vite at jeg dermed har påført denne personen en sorg over lengre tid, ville jeg aldri ha tilgitt meg selv for en den handlingen. Men det denne personen sa til meg da jeg fortalte om min reaksjon og sorg var rett og slett at jeg bare skulle glemme det og gå videre i livet, i samme åndedrag som han unskyldte seg for situasjonen. Jeg prøver, Gud Hjelpe, jeg prøver hardt. Men dette forvolder meg sorg ennå, selv om jeg langt på vei har lært meg å takle hendelsen og hverdagen. Men en annen sorg er at det nære forholdet vårt er ødelagt, og jeg savner det. Jeg vet jeg kan oppta kontakten igjen om jeg vil, men noe i meg sier bare stopp, og hver gang jeg tenker på å ta en telefon kommer tårene pressende på.

Jeg ville bare føye til at det er galt av noen, enten denne personen eller andre, å prøve å påføre deg skyld og dårlig samvittighet for at du ikke tilgir.

Jeg gjentar: Det er galt av dem.

[Gjest du og dine følelser bestemmer]

Ja, det er nok ikke umulig at det er grunnen til at jeg ikke klarer å tilgi. At jeg ikke føler at peronen faktisk mente det, eller forstår hvor mye sorg jeg har hatt. Denne personen vil kanskje aldri forstå, om han ikke har gjort det til nå, vil han nok aldri gjøre det.

Er helt enig med dem som sier at du bare skal tilgi om du selv føler for det.

[Gjest svaksterk]

Ja, det er nok ikke umulig at det er grunnen til at jeg ikke klarer å tilgi. At jeg ikke føler at peronen faktisk mente det, eller forstår hvor mye sorg jeg har hatt. Denne personen vil kanskje aldri forstå, om han ikke har gjort det til nå, vil han nok aldri gjøre det.

Jeg tror at man kan komme seg videre uten å tilgi noen. Noe fortjener ikke å tilgis.

Det som er viktig her, tror jeg, er at du tar dine følelser på alvor, og kjenner på dem, heller enn å måtte *tvinge* frem en tilgivelse. Man kan ikke styre sånne ting.

Poenget for deg er jo ikke at han skal få det godt med seg selv, poenget er at -du- skal få det godt med deg. Og det gjør du ikke ved å trosse frem en tilgivelse som du ikke kan stå for :-)

[frosken]

Jeg tror man ødelegger for seg selv ved å velge å holde fast ved opplevelsen av krenkelse.

Hvorvidt din reaksjon er rimelig i forhold til den personen du har opplevd å bli krenket av, er umulig å mene noe om når man ikke vet hva som har foregått.

[Gjest Timari]

kanskje du ikke skulle fokusere så mye på dette med å tilgi men heller akseptere. Du kan akseptere at det har skjedd, men å tilgi kan du ikke gjøre før eller hvis du føler tiden er inne for det.