Til NHD..om siste tid forut for selvmord

[Gjest nattergal22]

Hei!

Dette med at personer som begår selvmord "forandrer seg" i tiden forut - hva går det ut på egentlig ? Hvordan arter det seg? Virker de mer fjerne - eller hvordan vil du beskrive det? Har hørt de kan virke muntre? Og ikke minst: hva skyldes dette ?? Er det en form for psykose ?

Kan den det gjelder selv være klar over at denne har gått inn i denne fasen ("nå tror jeg at jeg har gått inn i den fasen jeg har hørt om"....)("men det bryr meg dog ikke")

Jeg lurer nemlig på om en jeg kjenner har gått inn i den fasen...

Tusen takk for svar!

[DarkPink]

Det jeg har hørt, er at det virker som om de har blitt "friske" igjen nærmest. De har kommet på en løsning for alle sine problemer: døden. De har noe å sysle med og bruke tiden sin på som de liker: planlegge selvmordet. Dermed kan de nærmeste bli lurt til å tro at "ah, hun er faktisk veldig på bedringens vei nå", hun smiler og er glad for første gang på lenge.

[Gjest psykojenta]

Jeg kan ikke svare deg på hvordan det er egentlig.. men hvis du leser noen av innleggene mine i tråden min om hvordan jeg følte det før valget.. og hadde det ikke vært for at DPS ringte...

Mange går inn i en slags psykosetilstand forutfor et selvmord.

Jeg følte en glede- "noe" sa meg at jeg kunne få gi slipp på alt det vonde nå.Dette "noe" sa at alt var i orden, det var bare å gjøre det slutt.. Jeg følte en ubeskrivelig deilig ro inni meg..alt slapp taket- depresjonen, angsten...jeg var så glad for at jeg skulle få slippe mer at jeg felte noen tårer...det var en meget deilig stund...helt til den telefonen fra DPS fikk meg til "live" igjen og alt det elendige kom tilbake!

Jeg var nok "heldig" sånn sett..jeg kunne falt lengre bort.. De fleste er nok så "langt borte" at du ikke får særlig kontakt.

Jeg fikk kontakt med akuttpsykiater idag...hvis jeg ikke lovte å komme til avtale på mandag, ville hun tvangsinnlegge meg idag!

Bare noen tanker fra ei som ikke hadde behøvd å være her...

[christof]

Jeg kan ikke svare deg på hvordan det er egentlig.. men hvis du leser noen av innleggene mine i tråden min om hvordan jeg følte det før valget.. og hadde det ikke vært for at DPS ringte...

Mange går inn i en slags psykosetilstand forutfor et selvmord.

Jeg følte en glede- "noe" sa meg at jeg kunne få gi slipp på alt det vonde nå.Dette "noe" sa at alt var i orden, det var bare å gjøre det slutt.. Jeg følte en ubeskrivelig deilig ro inni meg..alt slapp taket- depresjonen, angsten...jeg var så glad for at jeg skulle få slippe mer at jeg felte noen tårer...det var en meget deilig stund...helt til den telefonen fra DPS fikk meg til "live" igjen og alt det elendige kom tilbake!

Jeg var nok "heldig" sånn sett..jeg kunne falt lengre bort.. De fleste er nok så "langt borte" at du ikke får særlig kontakt.

Jeg fikk kontakt med akuttpsykiater idag...hvis jeg ikke lovte å komme til avtale på mandag, ville hun tvangsinnlegge meg idag!

Bare noen tanker fra ei som ikke hadde behøvd å være her...

Når jeg har vært så langt nede at jeg har sittet med pi**l i munnen så har jeg før dette vær munter med venner. Men når jeg sitter der med våpnet i hånden og fingren på avtrekkeren så har det vært en invendig krangel om å gjøre det eller ikke gjøre det.

Det føles så vondt at man bare vil slippe alt, samtidig har jeg unger og tenker på hvordan dette vil påvirke dem. Og det er det som har fått meg til å lavære å gjøre det.

Men stemningen min forut for noe slikt har ikke vært på noen spesiell måte. Det er aldri noen som har kunnet se noe på meg, og det er vel derfor alle ble sjokkert når jeg havnet på psyk.avd. Grunnen til at jeg la meg inn var at jeg var på vei til å ta livet mitt og jeg følte at dette var den enste måten å redde meg selv på. Men jeg tok mer skade av oppholde selv om jeg tror mange andre kan ha god nytte av det.

[Gjest psykojenta]

Når jeg har vært så langt nede at jeg har sittet med pi**l i munnen så har jeg før dette vær munter med venner. Men når jeg sitter der med våpnet i hånden og fingren på avtrekkeren så har det vært en invendig krangel om å gjøre det eller ikke gjøre det.

Det føles så vondt at man bare vil slippe alt, samtidig har jeg unger og tenker på hvordan dette vil påvirke dem. Og det er det som har fått meg til å lavære å gjøre det.

Men stemningen min forut for noe slikt har ikke vært på noen spesiell måte. Det er aldri noen som har kunnet se noe på meg, og det er vel derfor alle ble sjokkert når jeg havnet på psyk.avd. Grunnen til at jeg la meg inn var at jeg var på vei til å ta livet mitt og jeg følte at dette var den enste måten å redde meg selv på. Men jeg tok mer skade av oppholde selv om jeg tror mange andre kan ha god nytte av det.

Jeg skjønner hva du mener- med kampen mot seg selv og følelsene.. Jeg var der først. Det var etter vurderingen av hvordan samboer og barnet mitt ville ta det. Jeg klarte ikke se at det var noe jeg kunne gjøre fra aller til likevel.

Det var etter kampen jeg plutselig fikk den indre roen, gleden, og overhodet ikke tenkte på andre lenger.

I tiden forut for bestemmelsen min var det vel ingen som hadde sett noe annerledes ved meg heller. Litt fordi det bare var samboer og barnet som hadde noe med meg å gjøre- jeg isolerte meg, var ikke utenfor leiligheta på nesten 2 uker- men det var ikke uvanlig til meg å være.

Men jeg skjønner hva du mener med å sitte med pi**l i munnen, Jeg har ikke en tilgjengelig, men skjønner deg.

Jeg var forbi hele det med å "klamre" seg fast i at en har barn å tenke på. Det er det jeg klamrer meg fast i hver dag- og har gjort det siste året. Det holdt bare ikke de to-tre dagene.

Jeg hadde ikke lyst til å legge meg inn i helga pga. omstendigheter her. Ikke kan jeg egentlig love noe jeg ikke vet om jeg kan holde, og jeg skulle absolutt ikke tvangsinnlegges. Så en lovnad passa meg best. Det har gått greit idag(våkna med tungsinnet, men la meg fort ned for å "sove" det bort, jeg våkna litt seinere og var ikke like ille, så jeg satsa på at jeg kunne stå opp). Nå har jeg bare morgendagen og de timene på mandag igjen, så jeg skal vel klare det og...

Lykke til videre Christof!

[christof]

Jeg skjønner hva du mener- med kampen mot seg selv og følelsene.. Jeg var der først. Det var etter vurderingen av hvordan samboer og barnet mitt ville ta det. Jeg klarte ikke se at det var noe jeg kunne gjøre fra aller til likevel.

Det var etter kampen jeg plutselig fikk den indre roen, gleden, og overhodet ikke tenkte på andre lenger.

I tiden forut for bestemmelsen min var det vel ingen som hadde sett noe annerledes ved meg heller. Litt fordi det bare var samboer og barnet som hadde noe med meg å gjøre- jeg isolerte meg, var ikke utenfor leiligheta på nesten 2 uker- men det var ikke uvanlig til meg å være.

Men jeg skjønner hva du mener med å sitte med pi**l i munnen, Jeg har ikke en tilgjengelig, men skjønner deg.

Jeg var forbi hele det med å "klamre" seg fast i at en har barn å tenke på. Det er det jeg klamrer meg fast i hver dag- og har gjort det siste året. Det holdt bare ikke de to-tre dagene.

Jeg hadde ikke lyst til å legge meg inn i helga pga. omstendigheter her. Ikke kan jeg egentlig love noe jeg ikke vet om jeg kan holde, og jeg skulle absolutt ikke tvangsinnlegges. Så en lovnad passa meg best. Det har gått greit idag(våkna med tungsinnet, men la meg fort ned for å "sove" det bort, jeg våkna litt seinere og var ikke like ille, så jeg satsa på at jeg kunne stå opp). Nå har jeg bare morgendagen og de timene på mandag igjen, så jeg skal vel klare det og...

Lykke til videre Christof!

Hei psykojenta!

Jeg har merket at den beste medisinen for meg er trening og da utholdenhetstrening som gjør at jeg får endorfin rusen.

Jeg kan løpe i skogen i 3 timer eller mer, eller ta meg en dobbelt så lang sykkeltur eller skitur. Og etter det så føler jeg meg så utrolig likegyldig til alle problemene som jeg ellers måtte føle og så har jeg en deilig følelse og er stolt av meg selv for hva jeg har klart.

Det blir liksom en mestrings greie for meg, hvor jeg drar ut på turer som jeg egentlig vet er for lange men jeg gjennomfører det likevel og det føles godt. Og det er som om jeg krangler med meg selv på de lengste turene mine. Jeg hadde en sykkel tur i løpet av et halvt år og plutselig fant jeg ut at jeg skulle sykle en runde som er på 13 mil, og det utrent.

Den ene delen av meg sier at hei nå er du ganske sliten og du har kunn syklet 3 mil, ikke finn på å sykle lenger, men da kommer det en liten jævel i meg som kaller meg selv en jæ**a kylling, og dermed så blir den en ganske lang sykel tur...hehe

Men jeg har aldri vært så fornøy som da jeg var ferdig med den turen. Jeg tømte alt av krefter som jeg hadde i kroppen. Hadde ikke spist før jeg dro ut på den turen og hadde bare med meg 1/2 liter vann. Gikk ganske fort tom på veien, og måte innom en kirkegård for påfyll av vann.

Men det merkelige med meg er at jeg nesten altid har masse mennesker rundt meg og altid har vært ganske aktiv men livet er liksom ikke værdt å leve uansett for min del.

Men jeg har insett at jeg må ikke tenke på hva jeg vill men hva ungene mine vill.

Når jeg først har fått unger så får jeg gjøre det beste ut av det og prøve å ikke la mine tanker påvirke dem på noen som helst måte. Men enda så synes jeg eldste gutten min er skummelt lik meg på mange måter og jeg liker det ikke. Selv om jeg er snill og har lett for å la andre utnytte meg fordi jeg ikke har så lett for å si ifra. Slik er også sønnen min, desverre. Men som meg tørr han også ta en konfrontasjon og virker ikke å være redd for noe.

Har selv tråkket enkelte på tærne fordi de har solutgt narkotika til ungdommer her hvor jeg bor, og jeg har barn som holder til i det nabolaget så jeg gir litt faen i og med at jeg ikke har noen reddsel for å dø. Så det har endt med en konfrontasjon med en kjent torpedo, men det er en annen historie.

Men mitt beste råd er regelmessig trening for det hjelper på psyken.

Håper det går bedre med deg etter hvert psykojenta!

Mvh

[Gjest nattergal22]

Takk for svarene.

Psykojenta og christof - dere forteller at dere selv har opplevd å gjennomgå denne "forandringen" jeg er interessert i.

Men jeg lurer på om det er den "klassiske" forandringen dere gjennomgikk - eller om den kun gjelder de som faktisk endte med å begå selvmord. For at dere ikke gjorde det (gudskjelov!!) betyr vel at dere innerst inne ikke ønsket det. Så om dette utelukker denne "forandringen"? At det kun er de som er så fast bestemt på å fullføre som blir "forandret"?

- Og det er hva denne forandringen handler om jeg lurer på. Årsak, symptomer osv. Hva skal jeg se etter ?

Ellers så må jeg si at det var helt forferdelig å lese innleggene deres. Jeg leste også dine tidligere innlegg, psykojenta. Og christof - jeg synes du skal gå for islandshest-drømmen!!! Den som intet våger, intet vinner!

Håper dere får adekvat hjelp og at dere vil få det bedre med tiden Det er aldri for sent !

Hilsen