Er det meningen at man skal fortelle terapeuten ALT?

[Gjest når man føler at man selger sjela si..]

ser av noen innlegg at noen forteller terapeuten, psykologen , psykiateren whatever absolutt ALT av følelser og tanker de har

jeg har også mye jeg ville hatt svar på, blant annet for å finne ut hvorfor jeg tenker og føler som jeg gjør, men å utlevere meg med å fortelle om mine egoistiske tanker, spesielle seksuelle fantasier, tanker jeg har om terapeuten etc klarer jeg bare ikke. Forteller jeg om noe sånt føler jeg at jeg nærmest selger sjela mi

Er dette en barriere jeg må over? Eller er det snakk om personlige grenser her, som jeg bør akseptere er der?

Kan jeg klare å finne frem til problemene mine uten at jeg forteller terapeuten absolutt ALT? Kan man heller snakke rundt ting hvis det hjelper?

Hva tenker dere om dette?

[Cilien]

Terapeuten trenger ikke vite alt om deg for å hjelpe deg,men mest mulig om det du tror du trenger hjelp til bør hun jo vite. Alle mennesker har vel rett til, og ikke minst behov for, å holde noe for seg selv.

[frosken]

Dette kommer an på hvilken type terapi man går i. De som går i psykoanalyse (men det er jo ikke mange) eller psykoanalytisk orientert terapi vil ha alt å vinne på å fortelle alt - og særlig det de ikke ønsker å fortelle. Liten vits å gå i denne type terapi uten å være så åpen man overhodet klarer å være - man må tørre mye for å vinne noe :-)

I andre terapiformer kan det være andre ting som er viktigere enn denne totale åpenheten.

[thinkerbell]

Nødvendig å fortelle aboslutt alt? Absolutt ikke.

[Orio]

Tror det kommer veldig an på hvilken form for terapi det er snakk om. Skal en "vrenge sjelen" for terapeuten forutsetter nok det et langvarig behandlingsforhold. Hvordan skal du ellers opparbeide tillit til terapeuten? Og er det virkelig noen som vil brette ut absolutt alt for en person de bare skal treffe noen få ganger? En annen sak er at en kortvarig terapi neppe gir rom for å gå så dypt inn i mer bakenforliggende ting.