NHD - andre, normale ettervirkninger?

[Gjest Er jeg bare en feig 38-åring?]

Jeg har ikke satt noen som helst rekord i lidelse eller traumer, verken i min barndom eller som ungdom og voksen. Men det har kanskje vært mange ting.

Barndom: Langvarig livstruende sykdom blant mine nærmeste flere ganger. Hard mobbing over 5-6 år. Kompliserte familieforhold, men ikke noe som kvalifiserer for bekymringsmelding til barneværnet. Dysleksi.

Ungdom: Mobbing og utfrysing. Enda mer kompliserte familieforhold.

Voksen: Traumatiske dødsfall, ulykker. Egen sykdom som ikke alltid ble like fornuftig behandlet i helsevesnet. Tidvis svært utrivelige arbeidsforhold.

Jeg har tatt høyere utdanning, er fornøyd med mitt yrke, har en flott mann og friske barn. Har noen virkelig gode venner. Har fått det til å gå rundt økonomisk, selv om det i perioder har holdt hardt. Men det har holdt. Har alltid klart å reise meg igjen etter tøffe tak.

Men etter den siste runden gikk det et år og så raknet jeg psykisk. For første gang måttet jeg be om prof. hjelp for å takle tilværelsen. Synes jeg fikk god hjelp. Medisin funket ikke.

Nå etter flere år klarer jeg fortsatt så vidt 50% arbeid. Trenger mye tid til å hente meg inn. Blir lett sliten. Plages mye av en ulmene uro som vel egentlig er angst. Tåler lite stress og påkjenninger. Tidvis er jeg helt satt ut. Synes jeg er bare en skygge av meg selv.

Skammer meg over at jeg ikke jobber fullt for på en måte føler jeg meg ikke syk. Tenker på alle som har opplevd så mye verre ting og ser ut til å klare seg fint.

Er min kolaps innenfor normalområdet i forhold til påkjenninger?

Burde jeg bare ta meg sammen, erklære meg for frisk og jobbe på?

Hvilke muligheter har jeg for å bli bedre? Har vært slik i 5-6 år nå.

Takknemlig for svar.

[Gjest Lykke til videre]

Vil bare si at du må jo hatt mye større følelsesmessige påkjenninger enn det som er normalt! Ikke rart du er 'skutt'.

De fleste har det jo i perioder, men du har jo knapt hatt pause. Noen lever jo et rolig familieliv uten store konflikter både som barn og voksen, og mange opplever ikke livstruende sykdom eller dødsfall i nær familie før de er 50 år eller mer.

Så du har god grunn til å stelle godt med deg selv, bruke tid til å hente deg inn. IKKE ha dårlig samvittighet for det!

[Gjest pekka]

Jeg skulle ønske for deg at du fant frem til en støttegruppe. Mange får god hjelp i å se og høre andre snakke om liknende problemer. Over tid vil det kanskje hjelpe deg ??

Jeg synes ikke det er måte på så mye du har måtte oppleve, helt grusomt.

Hvis du ikke vil snakke om dette til andre, kan du forsøke å samtale med deg selv. Altså skriv ned spørsmål, og svar det første som slår deg. da kan det dukke opp mye rart, som kan hjelpe deg fremover.

Ikke begynn å jobb mere før du virkelig føler deg klar!

[marlenexxx27]

Hvis du ikke makter å jobbe mer enn 50%, så hjelper det jo ikke hvor store traumene objektivt sett kan sies å ha vært.

Noen mennesker er sårbare og blir ufør av noe som andre kan oppleve som bagateller. Skal de da tvinges ut i jobb eller nektes trygd fordi man ikke synes at de har hatt det fælt nok?

Andre mennesker er sterke og stabile, ting preller mer av på de. De kan være arbeidsfør selv om de har opplevd svære belastninger. Skal de trappe ned arbeidet bare fordi andre synes at de på et vis "bør" eller "fortjener" det siden det de har opplevd er så traumatisk?

Man er den man er, med det sårbarhetsnivået man nå engang har (uansett om årsaken er mer biologisk eller sosialt/psykologisk betinga). Man må anstrenge seg for å yte sitt beste, men samtidig ta hensyn til når ens kropp eller sinn signaliserer at en ikke makter mer.