Når vil stemmene slutte å plage meg?

[Gjest Akademiker]

NB jeg snakker ikke om psykotiske stemmer her, men om ting jeg har hørt folk si om meg som stadig kommer tilbake

jeg opplevde å bli mobbet på barne og ungdomskolen. Jeg fikk høre at jeg var et null, jeg kunne ingenting. Var det noen som gjorde feil så var jo det bare typisk meg. jeg opplevde både direkte mobbing, baksnakking og utfrysning

i dag så har jeg det bedre, Jeg studerer hovedfag på universitet, er tillitsvalgt i klassen, er med i en forening hvor jeg har et verv. Er ikke redd for å prate høyt i klassen eller andre steder. Har våget å prøve meg på ting som jeg aldri ville våget før. Og det går som regel bra. Ikke alt men det meste.

Men hver gang det er noe jeg kløner med så hører jeg stemmene " Dette får du ikke til". "Det er jo bare idioti å la henne få den oppgaven for hun klarer det ikke uansett".

Samtidig er jeg redd for at noen av mine gamle klassekamerater skulle bevege seg inn på mitt territorium og konfrontere meg med at jeg er dum. For sammen med dem så var jeg dum. uansett hva jeg gjorde så ble det feil, fordi jeg ble så nervøs.

jeg kjemper hardt med studier, livredd for å mislykkes. Fordi jeg hører stemmene deres i bakhodet. Det er på en måte verre for meg å mislykkes enn andre som ikke har hatt tilsvarende opplevelser i barneskolen. Derfor blir jeg perfeksjonist og får nærmest panikk om noe ikke er bra nok. Om noen har noe å påpeke på det jeg gjør galt.

er det noen her som kjenner seg igjen?

Hvordan skal jeg jobbe med meg selv så stemmene blir borte?

[Gjest Hufsameg]

Jeg har det også sånn.

Om jeg f.eks. går til butikken og kjøper sjokolade, kan jeg høre at folk snakker om meg. De sier ting som "ikke rart han der er feit, se på det der a".

Det er gjenklang fra da jeg ble mobbet i barndommen.

Om jeg feiler i noe, hører jeg også folk snakke om det... "han der har ikke noe på universitetet å gjøre".

Det er seff mine egne tanker, men det oppleves liksom som det kommer ifra andre...

[Gjest Hufsameg]

Jeg har det også sånn.

Om jeg f.eks. går til butikken og kjøper sjokolade, kan jeg høre at folk snakker om meg. De sier ting som "ikke rart han der er feit, se på det der a".

Det er gjenklang fra da jeg ble mobbet i barndommen.

Om jeg feiler i noe, hører jeg også folk snakke om det... "han der har ikke noe på universitetet å gjøre".

Det er seff mine egne tanker, men det oppleves liksom som det kommer ifra andre...

Men. Vet desverre ikke hva en kan gjøre men det. Om det er noe sånt du opplever, da.

Er vel psykolog-rådet, da.

[Gjest LucySky]

Men. Vet desverre ikke hva en kan gjøre men det. Om det er noe sånt du opplever, da.

Er vel psykolog-rådet, da.

Kanskje jeg strekker strikken litt langt nå (for det var vel ikke helt det du mente,) men likvel: "stemmene" fra barneskolen er utrolig iherdige, men de blir borte til slutt.

Jeg ble aldri mobbet, men jeg følte meg nok litt utenfor, overfølsom og skvetten som jeg var bak maska mi. Så gikk årene (mange år!) og jeg trodde jeg helt hadde glemt jentene i klassen og meningene deres. Men så fikk jeg så veldig offentlig suksess en tid, og det sto ting i avisene her osv, og det første jeg innrømmer jeg tenkte på, var: der kan de se! Jentene i den gamle klassen! Det ble noe av meg!

Jeg ble forskrekket over å tenke det. Så lenge etter og så uinteressante jenter!

Men sånn er det for veldig mange, tror jeg. Vi var så små/unge, og det sitter så godt.

Tror det er nokså normalt for alle andre enn kjekkassene (skjønt gud veit, kanskje de husker barneskolen med gru, de også).

[Gjest Mvh S]

Dårlig selvtillit kalles det også med andre ord. Dessverre er det sånn at noen må ødelegge andres selvtillit i ung alder, og noen blir faktisk så dårlige av det at de sliter med plager i senere tid. Ofte da psykiske problemer.

Jeg vil råde deg til å snakke med stemmene dine, ikke høyt selfølgelig, men inni deg. Neste gang stemmen sier: "Dette får hun ikke til!", så skal du kjefte på denne stemmen, sette den på plass å si: "Nå holder du kjeft. Jeg får til dette dersom jeg vil. Bare vent å se!". Det som skjer når du sier negative ting til deg selv er at disse blir oppfylt. Det er det samme som om du sier til deg selv: "Jeg skal ikke tenke på rød, jeg skal ikke tenke på rød, jeg skal ikke tenke på rød...."....Da vil du begynne automatisk å tenke på rød.

Det er vanlig å være nervøs når man skal legge fram noe. Og når man putter andre sine stemmer inn i den posisjonen at det er de som sier det stygge om en, er fordi hjernen har det i hukommelsen sin at det er som regel ukjente folk som ikke kjenner deg godt nok, som har sagt dette til deg før. Vær snill med deg selv!

Stemmene vil "slutte" å plage deg når du opparbeider deg mer tro på deg selv. Det som skjedde før er fortid. Prøv å tenk at nå har du kommet videre, du har blitt erfaringsmessig sterkere pga. mobbingen (noe du selfølgelig skulle ha vært foruten) og at NÅ skal du begynne å støtte deg selv bedre.

Se på deg selv som en venninne. Hva ville du ha sagt til henne dersom hun hadde kommet til deg med den samme problemstillingen? Oppmuntre deg selv på samme måte, som at du er venninne med deg selv, og kom med oppmuntring istedenfor nedmuntring.

Jeg sier ikke at det er lett. Men, prøv. Det er sånne ting man lærer når man er innlagt, schjø. Og det hjelper! Man,må bare komme igang først. Oftest det som er vanskligest.

LYKKE TIL!

[Gjest rota]

Jeg kjenner meg igjen ja, og vil derfor komme med en advarsel. Jeg antar nemlig at jeg er en god del år eldre enn deg, og har derfor erfart ettervirkningene av mobbing over lengre tid.

De 'stemmene' du opplever er en normal reaksjon, et slags ekko av fortiden. Det jeg vil advare mot er den perfeksjonismen som du selv nevner. Det løpet kjørte jeg også. Måtte gjøre alt riktig for liksom å bevise at jeg dugde. Til slutt sa det stopp og jeg ble sykmeldt over en lengre periode, noe som i seg selv var et nederlag.

Prøv og se på denne mobbingen som en ressurs idag. Det høres sikkert dumt ut, men jeg lurer søren meg på om jeg hadde vært såpass tøff psykisk som jeg er idag uten den opplevelsen som mobbeoffer. Når man reiser seg etter en slik hard medfart så må man ta i bruk sin indre styrke, og det skaper noe med en.

Jeg tåler generelt mer enn mange andre, nettopp fordi jeg har en tidligere opplevelse som var tøff, og ikke mye idag kan måle seg med det. Når andre går ned for telling, så tenker jeg bare at dette var da ikke noe, i forhold til mobbingen på barneskolen. Idag kan jeg forsvare meg, det kunne jeg ikke den gangen.

Tenk at du fikk en tidlig psykisk god trening, og bestem deg for å bruke resultatet. Vit at du er tøff og kan tåle mye i livet fremover. Du har jo allerede kommet godt i gang, bare du ikke går for langt inn i perfeksjonistfella. Ja pass deg for den, så går det bra.

Til slutt vil jeg be deg om å akseptere at det lille barnet som en gang ble mobbet, kanskje alltid vil bo inni deg, og komme frem i ny og ne. Når barnet stikker hodet frem og kreerer negative 'stemmer' så ikke ta det så alvorlig. Det er ikke lenger deg, bare som sagt et ekko fra fortiden.

[Gjest Akademiker]

Jeg kjenner meg igjen ja, og vil derfor komme med en advarsel. Jeg antar nemlig at jeg er en god del år eldre enn deg, og har derfor erfart ettervirkningene av mobbing over lengre tid.

De 'stemmene' du opplever er en normal reaksjon, et slags ekko av fortiden. Det jeg vil advare mot er den perfeksjonismen som du selv nevner. Det løpet kjørte jeg også. Måtte gjøre alt riktig for liksom å bevise at jeg dugde. Til slutt sa det stopp og jeg ble sykmeldt over en lengre periode, noe som i seg selv var et nederlag.

Prøv og se på denne mobbingen som en ressurs idag. Det høres sikkert dumt ut, men jeg lurer søren meg på om jeg hadde vært såpass tøff psykisk som jeg er idag uten den opplevelsen som mobbeoffer. Når man reiser seg etter en slik hard medfart så må man ta i bruk sin indre styrke, og det skaper noe med en.

Jeg tåler generelt mer enn mange andre, nettopp fordi jeg har en tidligere opplevelse som var tøff, og ikke mye idag kan måle seg med det. Når andre går ned for telling, så tenker jeg bare at dette var da ikke noe, i forhold til mobbingen på barneskolen. Idag kan jeg forsvare meg, det kunne jeg ikke den gangen.

Tenk at du fikk en tidlig psykisk god trening, og bestem deg for å bruke resultatet. Vit at du er tøff og kan tåle mye i livet fremover. Du har jo allerede kommet godt i gang, bare du ikke går for langt inn i perfeksjonistfella. Ja pass deg for den, så går det bra.

Til slutt vil jeg be deg om å akseptere at det lille barnet som en gang ble mobbet, kanskje alltid vil bo inni deg, og komme frem i ny og ne. Når barnet stikker hodet frem og kreerer negative 'stemmer' så ikke ta det så alvorlig. Det er ikke lenger deg, bare som sagt et ekko fra fortiden.

Tusen takk til deg Rota, og dere andre som har gitt meg svar og lest innlegget mitt:)