depresjon

[blåstrupe]

Jeg er en kvinne på 3o år med to små barn. Jobber fullt i en jobb jeg stortrives med og har hus og hage å ta meg av. Er gift og har det bra med mannen min. Men jeg mangler energi og humør. Det går i bølgedager, men nå er det fryktelig tungt å komme seg opp igjen. Jeg er urolig, tung i sinnet, aggresiv...Jeg går i lange perioder hvor jeg kan sove døgnet rundt, men det er jo sjelden dette er praktisk mulig. Så har jeg, som nå, vanskeligheter med å sove og klarer meg fint på noen få timer.

Jeg har hatt flere panikkanfall, spesielt når jeg skal ut på sosiale ting, hvor jeg hyperventilerer og da får panikk. Men jeg gir ikke opp og deltar. Jeg vegrer meg for å møte andre eller ta telefonen, men fungerer prefekt på jobb og har ingen av disse problemene, foruten lav selvtillit.

Jeg har en barndom med omsorgssvikt, alkoholmisbruk i hjemmet og alt som hører med i det. Det ble ikke tatt affære fra mennesker rundt meg og jeg er bitter den dag i dag på grunn av dette. Har svært lite kontakt med nærmeste famillie.

Mitt spørsmål er om jeg er deprimert...Og er det på tide å gjøre noe med det...Jeg er lei av å ha det slik for etter min mening burde jeg være lykkelig med en flott familie som jeg elsker over alt på jord...Jeg hadde tunge svangerskap som slett ikke ble slik jeg forventet, tungsinnet var svært markant gjennom månedene selv om jeg var lykkelg for barnet som skulle komme og jeg slet fysisk. Jeg var overvelmet over ansvaret da førstemann kom og var slett ikke meg selv. Med andremann gikk det bedre, men noe av tungsinnet var der og jeg var svært bekymret da han ikke var frisk og vi ikke ble hørt i helsevesenet. Nå er panikken for at det er noe alvorlig feil borte, for vi har heldigvis fått en diagnose på han som er allmenn og lett å leve med.

Men det er et stort skritt å ta å innrømme noe slikt, for jeg er alltid den sterkeste og vil ikke vise nederlag...Dessuten er jeg redd for å ta tabletter, i den frykt at jeg skal bli avhengig. Hva skal jeg ta tak i og hvor?

[lillabilla]

KJære blåstrupe!

Det er på tide at du søker hjelp! Jeg syns det høres ut som en depresjon. Nå som du har fått barn, kommer kanskje vonde tanker og følelser fra din egen barndom. Om ikke annet så i underbevisstheten. Jeg syns du bør ta kontakt med fastlegen din, så hjelper han/hun deg videre. Jeg tror det for deg i første omgang er aktuelt med terapi og ikke medisiner. Men dette finner du ut! Det første steget er å gå til fastlegen! Du trenger hjelp, og klarer deg ikke gjennom en så vanskelig periode alene!!

Lykke til kjære deg=)