Er det bare jeg som blir frustrert?

[Gjest kalde føtter]

...av andres unger? Jeg mener ikke ukjente, men venner og slekt. Jeg TÅLER ikke å høre ungeskrik, den uendelige duringen i bakgrunnen...Såklart, ikke alle unger er sånn, men de fleste babyer jeg har vært bort i tåler ikke å bli lagt ned uten at de setter igang med å sutre og vræle. Er det sånn det skal være?

Jeg synes jo selvfølgelig det er koselig når noen kommer på besøk og har med seg f.eks en baby. Men ikke for lenge! Merker at jeg er UTROLIG sliten når de går hjem igjen, eller likedan når jeg har vært på besøk med dem.

Føler meg skitten også pga gulp og allslagens..føler jeg må hive alle klærne mine i vask etterpå og dusje.

Jeg har ikke fått barn selv enda, men føler jeg har fått litt skrekken...Hvordan skal jeg liksom tåle å ha med en unge å gjøre 24 timer i døgnet når jeg blir så utmattet bare av å være i nærheten av andres toppen 1 dag?

Er det de fleste barn som rett og slett lager mye bråk, eller er det 50/50?

OG: vil det føler helt annerledes hvis det er MITT barn? Vær helt ærlige dere som har; er det mer en glede enn et ork?

Føler noen andre her dette som meg?

[margerita1365380476]

Det blir noe helt annet når du får egne barn.

Det er mere glede enn mas, det kan jeg love deg. Når man først har fått barn kan man ikke tenke seg et liv uten dem.

[Prozak]

Jeg er også litt slik - jeg har null interesse for unger, og synes som regel de er irriterende i mer enn veldig små doser.

Men det er vel garantert at om man får egne barn, så blir det annerledes overfor disse.

"............................................."

[DarkPink]

Eneste jeg kan bidra med her, er at jeg synes de fleste guttene i klassen til småbrødrene mine er teite, ekle, overvektige og slitsomme, mens brødrene mine er de høfligste, kuleste og mest sjarmerende ungene i gata...

[Aryane]

Ja det er mer glede enn ork....HELT KLART.

Jeg ble også fort lei av andres unger før jeg fikk barn selv. Har alltid vært veldig glad i barn, men andres barn kan ikke måle seg med det å få barn selv.

Da jeg ventet nr 2 var jeg så redd jeg ikke skulle bli like glad i den nye babyen som jeg var i den første gutten min, jeg skjønte ikke hvordan jeg kunne bli like glad i noen som jeg var i ham. Men da jeg fikk nr 2 opp på brystet oppdaget jeg at jeg var akkurat like glad i ham som den første.

Det går ikke an å forestille seg på forhånd hvordan det er å få barn, men du må ikke la de følelsene du har nå hindre deg.

Man tåler også mye mer fra egne barn enn man gjør fra andres. Det er bare sånn det er.

Du er iallefall ikke unormal på noen måte.

[Åsemor]

Det er noe HELT annet med andres unger. Absolutt. Det finnes jo folk som bare liker 2 barn i hele verden, og det er ens egne.

Snørr og gulp fra babyen min er ikke særlig guffent, men fra babyen til venninna mi grøsser jeg langt nedover ryggen. Når babyen min har fått middag og klint den utover hele ansiktet er hun søt, men når andre unger gjør det, eller (skrekk og gru) legger ut bilder av det på mamma-forum, da får jeg frysninger langt utpå neglene. Bæsj er nok litt ekkelt uansett hvem sin unge det er...

Forøvrig drar jeg så og si aldri på besøk til folk når hun er sutrete, for da syns ikke jeg heller at besøket blir koselig. Jeg legger besøk til tider jeg vet hun pleier å være blid og fornøyd, så får de se henne fra hennes beste side.

Det er MYE mer kos enn slit, selv om man av og til i de verste slit-periodene kan tenke at det hadde vært utrolig godt om man bare kunne sette ungene på pause i tre timer så man fikk slappet av litt.

[flisa]

Var som deg jeg også -før jeg fikk mine egen skrikerunger! og ELSKER DEM! rart

[Gjest kalde føtter]

Takker for svarene hittil

Virker som "mine barn - andres unger" er måten man ser på det.

Bra at det finnes folk som har vett til å sørge for å bare ta med barna på besøk når de oppfører seg. Gid alle tenkte slik!

Jeg bare TÅÅÅÅLER ikke å høre hyling fra babyer, lyden skjærer så langt inn i margen på meg....!!

Men kan noen svare på om HVORDAN man skal oppdra barn til å bli rolige og ikke grine når man legger dem fra seg? Altså slike barn som klarer å underholde seg selv uten full oppmerksomhet hele tiden? Virker som det er færre av den sorten, utifra de som jeg har sett.. og HØRT :/

[flisa]

Takker for svarene hittil

Virker som "mine barn - andres unger" er måten man ser på det.

Bra at det finnes folk som har vett til å sørge for å bare ta med barna på besøk når de oppfører seg. Gid alle tenkte slik!

Jeg bare TÅÅÅÅLER ikke å høre hyling fra babyer, lyden skjærer så langt inn i margen på meg....!!

Men kan noen svare på om HVORDAN man skal oppdra barn til å bli rolige og ikke grine når man legger dem fra seg? Altså slike barn som klarer å underholde seg selv uten full oppmerksomhet hele tiden? Virker som det er færre av den sorten, utifra de som jeg har sett.. og HØRT :/

Man må ikke begynne å vugge dem i søvn - da har man jobben sånn en 18 års tid frem.....

[Gjest kalde føtter]

Må bare få understreke en ting; er barna veloppdragne..da simpelthen ELSKER jeg dem! Så det er bare selve griningen jeg føler avsky fra.

[Gjest kalde føtter]

Man må ikke begynne å vugge dem i søvn - da har man jobben sånn en 18 års tid frem.....

Ok, så når de skal sove, da bare legger man dem ned i sengen sin, og stikker? Kanskje synger èn godnattsang, også til helsikke ut fra soverommet?

Tar alle tips med stor takk! JA til snille unger!

[flisa]

Ok, så når de skal sove, da bare legger man dem ned i sengen sin, og stikker? Kanskje synger èn godnattsang, også til helsikke ut fra soverommet?

Tar alle tips med stor takk! JA til snille unger!

Ja, det funker det - som regel er det den voksne som tror man må dulle, og rugge - om ikke barnet har plager da selvsagt -som luft i magen etc.

[laban]

Takker for svarene hittil

Virker som "mine barn - andres unger" er måten man ser på det.

Bra at det finnes folk som har vett til å sørge for å bare ta med barna på besøk når de oppfører seg. Gid alle tenkte slik!

Jeg bare TÅÅÅÅLER ikke å høre hyling fra babyer, lyden skjærer så langt inn i margen på meg....!!

Men kan noen svare på om HVORDAN man skal oppdra barn til å bli rolige og ikke grine når man legger dem fra seg? Altså slike barn som klarer å underholde seg selv uten full oppmerksomhet hele tiden? Virker som det er færre av den sorten, utifra de som jeg har sett.. og HØRT :/

Man kan ikke VITE at en baby kommer til å være rolig og fornøyd, men man kan (som Åsemor skriver) planlegge dagen ut fra hva man har erfart er de bedre og dårlige periodene i løpet av en normal dag.

Man kan heller ikke "oppdra" en baby til å la være å skrike. Man kan selvsagt forsøke å la den ligge litt for seg selv uten å bli dillet med, fra dag 1, men det er ingen garanti. Og en unge som vanligvis liker å ligge i bærebagen sin og se i taket, kan blånekte det akkurat når h*n er på besøk hos deg.

På "spesielle" dager, f.eks. hvis man skal på besøk, kan spise- eller sovemønsteret bli forstyrret. Noen babyer reagerer på dette med hyling selv ved små variasjoner. Det er derfor det virker som om mange nybakte mammaenr har blitt ute av stand til å tenke på noe annet enn rutinene til babyen. De vet nemlig at det kan straffe seg.

[Gjest kalde føtter]

Ja, det funker det - som regel er det den voksne som tror man må dulle, og rugge - om ikke barnet har plager da selvsagt -som luft i magen etc.

Aha...*tar notater*

[flisa]

Aha...*tar notater*

"Mørkt, trygt og kjedelig" er stikkordet for barns netter må de skiftes på etc. - så ikke slå på særlig lys, og ikke koseprat - bare vær trygg i bevegelser - så legger abrnet seg rolig ned igjen.

Men å følge det - men attpåklatten f.eks -det er ikke alltid lett - - hehe

[frosken]

Takker for svarene hittil

Virker som "mine barn - andres unger" er måten man ser på det.

Bra at det finnes folk som har vett til å sørge for å bare ta med barna på besøk når de oppfører seg. Gid alle tenkte slik!

Jeg bare TÅÅÅÅLER ikke å høre hyling fra babyer, lyden skjærer så langt inn i margen på meg....!!

Men kan noen svare på om HVORDAN man skal oppdra barn til å bli rolige og ikke grine når man legger dem fra seg? Altså slike barn som klarer å underholde seg selv uten full oppmerksomhet hele tiden? Virker som det er færre av den sorten, utifra de som jeg har sett.. og HØRT :/

Hvis du ikke tror du kommer til å tåle hyling fra ditt eget barn, så bør du ikke få barn. Du har ingen garanti for at du får et barn med et enkelt temperament.

[Velouria]

Må bare få understreke en ting; er barna veloppdragne..da simpelthen ELSKER jeg dem! Så det er bare selve griningen jeg føler avsky fra.

Skaff deg en dukke i stedet, den gjør akkurat som du vil og skriker ikke.

[Gjest lykke til videre]

Babyer kan ikke "oppdras" slik som større barn kan, men selvfølgelig tillegger de seg vaner ut fra hvordan alle reagerer på deres lyder osv.

En ganske stor del av babyer fødes uten at fordøyelse osv fungerer smertefritt, og dette gir seg utslag i kollikksmerter. Barn som gråter av smerte skal trøstes, både for å lindre smertene (ved bæring og byssing), men også for å lære de føste formene for kommunikasjon. Viktige ting kan avlæres og gi store skader siden, ved at man aldri gir baby noe respons på smerte, redsel, ubehag osv.

Problemet blir ofte at barn som av en grunn må bysses og bæres og ikke kan ligge alene, ikke lærer seg å ligge / sovne alene også etter at kolikk etc (ørebetennelse eller hva det er) er over. Mange uvaner mht mat, søvn osv oppstår etter en sykdomsperiode, at man ikke kommer tilbake til normalen etter en stund med unntakstilstand pga sykdom.

Noe av det å glede seg over barbyer og barn, er nettopp uforutsigbarheten, og at det er så altoppslukende. Samtidig er dette mye av det som gjør det så slitsomt også.

Man takler mer av egne barn, men uansett ville jeg ventet med å få egne til jeg hadde en generelt mer positiv innstilling til "forstyrrelsen" andres barn gjør i livet ditt når de er på besøk osv.

Det er også viktig å rette irritasjonen dit den hører hjemme, (kjefte på hudeeiere og ikke hunder pga manglende posebruk, og på foreldrene for manglende læring av empati og riktig oppførsel osv).

Barn er forskjellige, og det er ikke sikkert de egenskapene du liker at et barn har, er det som legger grunnlag for å bli en voksen person du synes er spennende.

[Gjest KariKruskakli]

"OG: vil det føler helt annerledes hvis det er MITT barn? Vær helt ærlige dere som har; er det mer en glede enn et ork?"

Ja, det tror jeg.

Det er mer glede enn et ork.

Men jeg lyver hvis jeg ikke innrømmer at det kan være et ork noen ganger.

Slik som her i sta, da den mellomste og den minste lagde et lurveleven uten like.

Men det er en vanesak dette.

Da jeg hadde et barn, synes jeg det var slitsomt noen ganger.

Nå har jeg tre, og skjønner ikke hvordan man kan bli sliten av bare ett barn;)

Terskelen for hva man tåler stiger for hvert barn.

[Lillemus]

Det blir HELT annerledes når det er ditt eget lille kryp som skriker, hyler og gulper utover halve skuldra di - da er det bare nusselig! ;o)