nedfor/ deprimert

[snoufe]

Har det siste året vært en del nedfor, hverdagen har i perioder vært ganske tung, men så lenge jeg har hatt fullt program har jeg kommet meg greit gjennom dagene. Den siste mnd har nedstemt heten tiltatt og jeg føler jeg går rundt med en klump i brystet.

Som 14 åring mistet jeg faren min etter langvarig kreft sykdom, dette ble nok ikke ordentlig bearbeidet. det er først for 4-5 år siden at jeg har lært meg å gråte (takket være iherdig innsats fra min ektemann). Jeg har alltid for kommentarer for at jeg er en svært sterk og positiv person. Men det er utad ja.

For 16mnd fødte jeg en nydelig sønn etter et svært komplisert svangerskap. Han ble til mens vi ventet på å komme igang med hormon beh. før isci forsøk:) Han var prematur, men alt gikk veldig bra, jeg var i skyene men da hverdagen begynte startet også nedstemtheten og periodevis tiltakløshet. Trett har jeg vært konstant siden fødselen. BÅde jeg og fastlegen min har skyldt trettheten på spedbarns tid og nattevåk. Men sønnen min har ikke vært spes krevende og sovet rundt 8-8 fra 3 mnd alder.

Har nå begynt å jobbe igjen, har fått det som jeg alltid har sett for meg som drømme jobben, bygger drømmehuset har en fanatstisk kjekk og forståelses full mann og en liten mirakel gutt som jeg forguder ovealt på jord. Men allikevel føler jeg meg veldig trist og lei. Har nå innsett at den periodevis lammende trettheten og nedstemtheten sitter dypere enn at jeg greier å frem i lyset. Har nå innsett at jeg bør gå til fastlegen min (som jeg forøvrig føler meg trygg på og har en god dialog) for å få hjelp til å komme meg utav dette.

Problemet mitt er bare at jeg er så forbannet blid utad og alltid har en tendens til å bagatellisere problemene mine eneten det er det ene eller andre problemet. Trenger råd for hvordan jeg best mulig kan gå frem.

Lurer også på hva fast legen kan hjelpe med, er det vanlig å ta samtaler med ham eller blir man henvist videre?

evt hvordan foregår slike samtaler hos fastlegen?

Jeg jobber i helsevesenet selv og er skeptisk til å komme ut av spapet med probl da jeg kjenner mange. Ønsker liksom ikke at dette skal komme ut. Jeg vet jo at både jeg andre i bransjen har taushetsplikt men allikevel.

Hadde vært fint med en liten tilbake melding. Virker det patologisk eller er jeg bare en sliten småbarnsmor?

[Bitis Gabonica]

Du har en depresjon, Årsakene kan være mange, men du skal vite at det finnes hjlep et sted i mørket. Jeg kjenner meg igjen i mye av det depressive symptomene du nevner fordi jeg sliter med depresjoner selv.

Fastlegen er som du selv sier det riktige stedet å starte. Han kan være behjelpelig med samtaler, henvise videre til psykolog/psykiater og evt skrive ut antidepressiver. Det virker som du har mye du ønsker å snakke rundt, så en henvisning videre tror jeg hadde vært lurt. Hvis du bor et ikke alt for lite sted, kan du kontakte en privatpraktiserende spesialist med kommunalt driftstilskudd; da kommer kanskje ting mer på avstand fra der du selv jobber? Dessuten koster det ikke mer enn ved en poliklinikk når behandleren har driftstilskudd.

Du har skrevet et godt innlegg her, som jeg anbefaler deg å printe ut og vise fastlegen din. Det er ofte lettere å gå ut i fra skrevne ord enn å måtte fortelle alt.

Jeg må også si at jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du sier om å virke glad og fornøyd utad! Selv kan jeg sitte med svært depressive tanker, men smile ganske så troverdig. Mange jeg kjenner forteller det samme. Depresjonen er noe tilsynelatende mange av oss er eksperter på å skjule. Tror det er nesten mer vanlig enn uvanlig, med de normer som gjelder i samfunnet.