Er det JEG som er GAL???

28. januar 2006

Det rabler snart for meg om dagen. For fire/fem år siden traff jeg en "hyggelig" fyr... Vi fikk raskt et forhold som ble veldig turbulent etter hvert.Men vi flyttet sammen og han flyttet ut igjen etter kort tid..da han hadde truffet en annen, og mente jeg hadde så mange uløste problemer...uten å definere hvilke. Jeg hadde dessverre forelsket meg, og fått ubeskrivlig mange følelser for denne mannen. Han hadde rett og slett taket på meg følelsemessig. Så gikk det litt tid , han ba om en ny sjanse og flyttet inn igjen.Fra dag en har forholdet hvert himmel og helvete på samme tid. Han var verdens beste kjæreste men også verdens værste. Etter en stund flyttet han ut igjen...dette er nå snart to år siden. Han hadde da også truffet en ny... Fra dag en har han som sagt hatt en "makt" over meg...til å frigjøre meg fra han på sett å vis. Fra han flyttet ut siste gangen... har vi tross hans nye forhold hatt ett seksueltforhold sammen. Dette har hvert en belasting...for jeg har hele tiden håpet at det skulle bli oss to igjen..(vet det høres ille ut) Fra i fjor sommer har det hvert MYE kontakt...men jeg har bakket ut med gjevne mellomrom fordi jeg skjønner at dette nærmest tar livet av meg. Han har da lovet å ikke ta kontakt med meg...noe han ikke har holdt. Plutselig har han bare dukket opp, hjemme, fulgt etter meg, sent meg meld, snakket med mine venninner om hvor høyt han elsker meg osv... Så har jeg ikke greid å stå i mot. Jeg vet det er feil, for etter vi har hatt sex blir jeg jo knust over skuffelsen, både at jeg selv ikke greide å stå i mot og over at han utnytter meg og mine følelser. For noen dager siden sa jeg atter en gang at NÅ MÅTTE det være slutt... ellers ringte jeg kjæresten hans og fortalte hva han holdt på med. Tror og håper at skjønte det denne gangen. Det virket i alle fall slik. For han virket nærmest desperat over at han skulle bli avslørt..og stå "alene". Jeg sa jeg ikke skulle sende meld eller ringe...om han holdt det han lovet. Men...jeg plages så med alt det følelsemessige. Det har pågått i så lang tid, og jeg føler meg deprimert og sliten. Jeg vakler mellom hat, sinne og til å fortsatt håpe at han bryter løfte og ringer meg. Jeg vet at han ikke er noe bra...men jeg trenger virkelig hjelp for å komme meg ut av dette. Føler at jeg på sett og vis har blitt manupilert i alle disse årene, til å tro at om jeg bare gjør de riktige tingene blir han min. For ellers er jeg bare en dritt. Jeg har det bra ellers. Jobb, går på skole, har barn og leil. De rundt meg beskriver meg som ressurssterk og viljesterk, possitiv og en problemløser. Men det er jo ikke sant...jeg holder på å bli gal..jeg vil ut av dette..og bli "normal" igjen.Det rare er at jeg ikke har mangel på mannlige beundrere...også velger jeg ham. Kan noen gi meg råd over hvordan jeg skal komme meg på beina igjen.????

Hver så snill å hjelp meg... jeg sover lite, spiser dårlig, er irritabel hjemme, er sykemeldt pga høytblotrykk,..tiltaksløs.. Jeg er rett og slett slikkelig på tur, og er rett redd dette kommer til å få for store konsikvenser om jeg ikke gjør noe snart.

28. januar 2006

OI!!! Det der var som å lese en biografi om meg selv!! Ekkelt. Bare bytte ut et par tall... Varte ikke over så lang tid, bare 1/2 år. Trodde nesten det var jeg som hadde skrevet inn dette for en stund siden.

Min ex var i tillegg utro under hele forholdet, og han sluttet å komme til meg etterhvert. Jeg var skikkelig deprimert, og spiste ikke, gikk ned 10kg..... Mne det som hjalp meg var at en dag fikk jeg nok. Jeg orket ikke leve sånn lenger, så jeg kontaktet legen min, for å få hjelp!! Jeg har jo snakket med veninner å sånn, men det er noe helt annet å snakke med en person som lar deg snakke om akkurat det du vil, uten å kjenne den andre personen, og egentlig uten å kjenne meg og. Hun var veldig forståelsesfull, og sendte meg til psykolog, men mens jeg venta på time (er ikke så mange psykologer i mitt nærmiljø) gikk jeg til legen min hver uke å pratet med hun, og da jeg først fikk time, så trengte jeg den ikke! Etter 1,5mnd var jeg helt fin. Føltes som jeg hadde fått et helt nytt liv.

Anbefales! Det er bedre å snakke med en utenforstående, selv om jeg ser nå i ettertid at alt venninnene mine sa til meg, skulle jeg hørt på med en gang.... Venninner har gode råd, selv om de sier ting du ikke vil høre akkurat der og da..

Har så vidt ofret en tanke til exen siden den gang!!!

19. februar 2006

OI!!! Det der var som å lese en biografi om meg selv!! Ekkelt. Bare bytte ut et par tall... Varte ikke over så lang tid, bare 1/2 år. Trodde nesten det var jeg som hadde skrevet inn dette for en stund siden.

Min ex var i tillegg utro under hele forholdet, og han sluttet å komme til meg etterhvert. Jeg var skikkelig deprimert, og spiste ikke, gikk ned 10kg..... Mne det som hjalp meg var at en dag fikk jeg nok. Jeg orket ikke leve sånn lenger, så jeg kontaktet legen min, for å få hjelp!! Jeg har jo snakket med veninner å sånn, men det er noe helt annet å snakke med en person som lar deg snakke om akkurat det du vil, uten å kjenne den andre personen, og egentlig uten å kjenne meg og. Hun var veldig forståelsesfull, og sendte meg til psykolog, men mens jeg venta på time (er ikke så mange psykologer i mitt nærmiljø) gikk jeg til legen min hver uke å pratet med hun, og da jeg først fikk time, så trengte jeg den ikke! Etter 1,5mnd var jeg helt fin. Føltes som jeg hadde fått et helt nytt liv.

Anbefales! Det er bedre å snakke med en utenforstående, selv om jeg ser nå i ettertid at alt venninnene mine sa til meg, skulle jeg hørt på med en gang.... Venninner har gode råd, selv om de sier ting du ikke vil høre akkurat der og da..

Har så vidt ofret en tanke til exen siden den gang!!!

Tusen takk :-) Skal prøve rådet ditt... For han gir seg ikke og jeg er nok fortsatt for "svak" til å stå i mot :-/