Jeg kommer ikke videre

[Gjest Jenta i sporet]

Jeg føler jeg tom. Føler i bunn og grunn at livet har gått fra meg. Han og, som en gang var min psykolog. Hadde et forhold til han. Han svarer ikke lenger på telefoner eller mail. Antar at jeg ble en belastning, eller en ubehagelig påminnelse om det som skjedde.

Jeg sitter igjen og sliter med minnene. Det er gode minner. Men det er også de eneste gode minnene jeg har. Det er det som er problemet. Hva gjør jeg da?

Jeg drikker mye for tida. Har ikke gjort det før. Men de siste 4 kveldene. Har så mye sorg inne i meg. Vet jeg må gjøre noe med det selv.

Men..når noen som har betydd alt..bare forsvinner..ikke bare noen som har vært en kjæreste, men venn, en som betydde livet, var selve livsnerven for en, hva gjør en da?

Jeg prøvde å jobbe, jeg prøvde å studere videre, men jeg klarte ikke. Så endte det med sykemelding. Det gikk da jeg var med han..han drev meg videre..men uten han er jeg tom, uendelig tom og uten livshåp..og uten noen livsnerve..vissen som en blomst som ikke overvintrer..

Har ikke noen å prate med i grunn, kun behandleren. Kan prate med hun om det.

Vet egentlig ikke hva som kan gi meg håp videre. Føles som om alt er vissent inne i meg. Som om alt jeg har hatt med mennesker å gjøre er noe som har sugd alle livskraft ut av meg..

Jeg tør ikke håpe på en ny start heller.

Jeg er i grunn ganske ung, men føler meg eldgammel, og jeg føler alt håp er borte. Ganske mye, i alle fall.

Jeg er ganske redd for at jeg har litt farlige tanker, og har kommet i et farlig spor.

Er det noen som har noen nyttige tips og erfaringer til meg?

[bibben]

Jeg har lest innlegget ditt, og vil få sende deg en stor klem.

[Gjest cathrine_jenta]

Hei

Jeg leste innlegget ditt og kjente at det rev i sjelen.

Jeg har opplevd det samme som deg for noen år tilbake.

Ord blir litt fattige her.

Håper du kommer deg videre. Men jeg vet at dette er vanskelig og vil ta tid.

[Gjest cathrine_jenta]

Klarte ikke helt å slippe innlegget ennå.... Nettopp fordi det velvet så mye opp i meg selv igjen.

Men vil fortelle deg litt om hvordan jeg kom meg igjennom dette.

Jeg skrev mye, jeg skrev av meg all den sorgen og smerten jeg følte. Jeg skrev ned historien om oss, laget meg en kode på filen. Den er kun sett av min øyne. De første årene leste jeg den om og om igjen. Følte litt trøst i det.

Jeg vet nå, en del år etter og en ny psykolog, at dette må jeg bære med meg resten av livet. Men hvis det er slik for deg også, så ikke fortvil.

Det blir annerledes. Du vil ikke alltid ha det så vondt som nå.

Det som nok er vondest, er avvisningen. Alle spørsmålene som ikke får svar...

Det at han ikke vil se deg, svare på mailene dine osv.. Jeg vet hvordan dette føles...

Sakte vil du merke at følelsene dine forandrer seg.

Du vil ha lange stunder hvor dette ikke tynger deg ned...

DU vil bli bedre, det vil bli bedre. Stol på det...

Husker jeg følte skam, sorg , sinne, smerte.... savn....ja alt sammen i en og samme stund.

La deg selv få kjenne på disse følelsene så lenge du trenger det.. Det er du som bør sitte igjen med hevet hode her....

Gjør det du kan for å komme deg videre, hjelpe deg selv igjennom dette....

[Gjest Jena i sporet]

Klarte ikke helt å slippe innlegget ennå.... Nettopp fordi det velvet så mye opp i meg selv igjen.

Men vil fortelle deg litt om hvordan jeg kom meg igjennom dette.

Jeg skrev mye, jeg skrev av meg all den sorgen og smerten jeg følte. Jeg skrev ned historien om oss, laget meg en kode på filen. Den er kun sett av min øyne. De første årene leste jeg den om og om igjen. Følte litt trøst i det.

Jeg vet nå, en del år etter og en ny psykolog, at dette må jeg bære med meg resten av livet. Men hvis det er slik for deg også, så ikke fortvil.

Det blir annerledes. Du vil ikke alltid ha det så vondt som nå.

Det som nok er vondest, er avvisningen. Alle spørsmålene som ikke får svar...

Det at han ikke vil se deg, svare på mailene dine osv.. Jeg vet hvordan dette føles...

Sakte vil du merke at følelsene dine forandrer seg.

Du vil ha lange stunder hvor dette ikke tynger deg ned...

DU vil bli bedre, det vil bli bedre. Stol på det...

Husker jeg følte skam, sorg , sinne, smerte.... savn....ja alt sammen i en og samme stund.

La deg selv få kjenne på disse følelsene så lenge du trenger det.. Det er du som bør sitte igjen med hevet hode her....

Gjør det du kan for å komme deg videre, hjelpe deg selv igjennom dette....

Takk for at du bryr deg..det rørte noe inne i meg å lese det du skrev. Godt at noen forstår. Orket ikke gå inn her for å lese evt svar, var redd for reaksjonen min når jeg leste svarene.

Håper jeg kommer videre i alle fall. Er sånn nå at jeg ikke vet hva jeg klamrer meg til lenger.

Skrevet har jeg gjort mye tidligere. Kanskje ikke så dumt å gjøre det, men det blir så voldsomt å bli konfrontert med sine egen sorg hele tiden..må tenke over det, men ikke noe dumt forslag.

takk igjen for svar..

[Gjest Jenta i sporet]

Jeg har lest innlegget ditt, og vil få sende deg en stor klem.

Takk bibben..setter stor pris på det..