Depresjon - hensyn barn

[Gjest hallow :o/]

Min manna er p.t. langtidssykmeldt med en tung depresjon. Han er vel nærmest definert som utbrent. Vi har to små barn som opplever dette som vanskelig. De vet at han er hjemme fordi han er sliten og har jobbet for mye over lenger tid. De vet at det ikke er noe dødelig, men allikevel er ikke dette lett for de å takle dette. Er det noen her som kan anbefale meg hvordan jeg skal takle dette overfor barna. Han er oppfarende, hissig, trist, sår og deppa om hverandre. Han sier en ting og gjør noe annet. Veldig ustabil og opp og ned i humøret. Dette sliter på meg også. Jeg er ikke så psykisk sterk selv og har selv hatt vært plaget med angst og depresjon tidligere. Jeg er så engstelig for hvordan dette kan påvirke barna våre og vil gjerne ha råd fra dere her som har erfaring med dette. Jeg har bedt min mann om å reise bort litt. Det ville gjøre det lettere for meg og ungene. Da blir han lei seg og sier vi bare vil ha ham ut av huset. Hvis han er hjemme og ungene leker og bråker så klager han fordi det er for mye støy for ham hjemme. Jeg synes jeg går og hysjer på de hele tiden. Hvor mye hensyn skal vi ta? Dette kan jo ta lang tid. Skal vi tre andre leve på vent hele tiden ? Ungene kan jo ikke ha med seg venner hjem når han er der for det orker han ikke. Hva har andre gjort i lignende situasjoner ?

[cathlin]

Her er en internettside om det viktige temaet det er bra du tar opp, syns jeg: http://www.morild.org/script/morild/bysvis.pl?vindu=hoved

Det står også en side der under "til foreldre".

Håper ellers du får svar fra andre.

[PieLill]

Jeg tror kanskje dere må sette dere ned å ta en lang prat og lage noen kjøreregler for hvordan det skal bli levelig for alle i huset. Om han er frisk nok til å være hjemme (dvs ikke innlagt) burde han etter mitt syn være frisk nok til å kunne stilles visse krav til, og stille visse krav til seg selv.

I blant er det ikke så voldsomme justeringer fra begge kanter som skal til for å oppnå en stor bedring.

Etter mitt syn er det helt urimelig å kreve at hele familien, innkludert barna skal måtte innordne seg etter hans sykdomsluner. Det er ikke nødvendigvis det han blir frisk av heller.

mvh

[Svimern]

Snakke, snakke og snakke sammen ! Tror dere har ALT å vinne her på å snakke om sykdommen. Dere har en stor fordel her, DU kjenner litt til angst og depresjon og kan i så måte evne (bedre en mange andre i et forhold hvor den ene får depresjon) å sette deg inn i hanns situasjon.

Jeg tror ideen om at han skal reise bort er god, men ikke når han er midt oppi det, usikker og veldig nedenfor, men heller når han sjøl føler seg trygg på depresjonen, om jeg kan si så. Det gjelder iallefall meg. Jeg hverken turde eller ønsket å reise alene på hytta en gang når jeg var lengst nede.

Jeg er nok like deprimert enda, men er tryggere på sykdommen og er i så måte klar for å reise litt på egen hånd for å avlaste familien litt.

Når det gjelder barna er det bare en ting som funker (synes jeg), snakke, snakke og snakke ! La de snakke og spørre. De har nok en million forverengte ideer om hva som foregår, noe som vil bedre seg ved å snakke.

Jeg er ingen proff, men kommer med noen tips fra mitt ståsted.

Lykke til

[soleil]

Får han behandling eller medisiner da?

Syns det er synd at det skal gå så ut over familien.

Hadde han noen interesser før han ble deprimert som han kan _prøve_ å gjøre på kveldstid slik at dere får litt fri?

[Gjest hallow :o/]

Får han behandling eller medisiner da?

Syns det er synd at det skal gå så ut over familien.

Hadde han noen interesser før han ble deprimert som han kan _prøve_ å gjøre på kveldstid slik at dere får litt fri?

Han har ikke så mange interesser. Bruker tiden sin foran TV og data. Det blir man vel ikke frisk av. Har prøvd å få ham ut på ski og på trening men foreløpig tror jeg han er for langt nede rett og slett. Han eier ikke tiltak. Han går til psykolog men har ikke fått medisiner. Jeg vet at legen vurderer det vet neste konsultasjon.

[Gjest hallow :o/]

Snakke, snakke og snakke sammen ! Tror dere har ALT å vinne her på å snakke om sykdommen. Dere har en stor fordel her, DU kjenner litt til angst og depresjon og kan i så måte evne (bedre en mange andre i et forhold hvor den ene får depresjon) å sette deg inn i hanns situasjon.

Jeg tror ideen om at han skal reise bort er god, men ikke når han er midt oppi det, usikker og veldig nedenfor, men heller når han sjøl føler seg trygg på depresjonen, om jeg kan si så. Det gjelder iallefall meg. Jeg hverken turde eller ønsket å reise alene på hytta en gang når jeg var lengst nede.

Jeg er nok like deprimert enda, men er tryggere på sykdommen og er i så måte klar for å reise litt på egen hånd for å avlaste familien litt.

Når det gjelder barna er det bare en ting som funker (synes jeg), snakke, snakke og snakke ! La de snakke og spørre. De har nok en million forverengte ideer om hva som foregår, noe som vil bedre seg ved å snakke.

Jeg er ingen proff, men kommer med noen tips fra mitt ståsted.

Lykke til

Takk for tips! Vi snakker helt åpent om dette, så det er aboslutt ikke tabu. Ungene blir veldig lei hans skiftenden humør, hans sårhet og hans sinne. Det er mest det som er problemet. Jeg har snakket med ham om det, men han ser det ikke selv. Han synes han prøver og at det går greit. Han vil ikke reise bort for han vil helst være sammen med oss. Det er faktisk belastende å ha en deprimert person rundt seg hele tiden man har fri. Han blir fornærmet hvis jeg sier det og mener vi ønsker ham vekk herfra. Det gjør vi jo også - på en måte ;o/

[Gjest hallow :o/]

Jeg tror kanskje dere må sette dere ned å ta en lang prat og lage noen kjøreregler for hvordan det skal bli levelig for alle i huset. Om han er frisk nok til å være hjemme (dvs ikke innlagt) burde han etter mitt syn være frisk nok til å kunne stilles visse krav til, og stille visse krav til seg selv.

I blant er det ikke så voldsomme justeringer fra begge kanter som skal til for å oppnå en stor bedring.

Etter mitt syn er det helt urimelig å kreve at hele familien, innkludert barna skal måtte innordne seg etter hans sykdomsluner. Det er ikke nødvendigvis det han blir frisk av heller.

mvh

Vi går også til fam.rådgiver og skal dit om en uke. Jeg skal ta det opp når vi er der så får jeg kanskje litt opp backing for litt klarere kjøre regler. Meg blir han bare sur på når jeg prøver å ta det opp. Lettere når det kanskje understrekes og understøttes av en tredje part.

[Gjest hallow :o/]

Her er en internettside om det viktige temaet det er bra du tar opp, syns jeg: http://www.morild.org/script/morild/bysvis.pl?vindu=hoved

Det står også en side der under "til foreldre".

Håper ellers du får svar fra andre.

Takk !

[Gjest skal]

Hvis dere går til familieterapi har dere sikkert allerede snakket om dette, men sier det nå alikevel. Tror det viktigste er at barna vet at det er ok at de synes dette er kjipt. At pappa er syk, har en tankesykdom, men at det ikke betyr at ikke deres følelser også er viktig.

Er vel en situasjon det ikke finnes veldig gode løsninger på, håper dere finner "gode-nok-løsninger". Lykke til!! :-)