Trenger hjelp til å lære å forholde meg til andre

1. februar 2006

1) Jeg sliter sosialt, og det går utover selvfølelsen min. Dvs, jeg sliter ikke alltid, men ganske ofte og i visse grupper havner jeg utenfor, eller aner ikke hva jeg skal si eller gjøre. De fleste andre jenter liker meg ikke, og nå er jeg blitt pinlig oppmerksom på hva jeg sier og gjør hele tiden, og virker vel passe spasmisk. Selvfølelsen raser når jeg kommer i slike situasjoner. Klassemiljøet er en slik situasjon, mens i noen andre situasjoner føler jeg meg, og blir sikkert oppfattet som utadvent, trygg og ganske hyggelig. Hvordan bør man som jente være for å bli akseptert av andre jenter? (når "seg selv" tydeligvis ikke funker)

2) Siden i tenårene har jeg bare fungert i sånne dominer - eller bli dominert -venneforhold, hvor jeg har vært i begge rollene. Jeg trenger hjelp til å lære meg hvordan jeg skal skape og være i likeverdige forhold. Hva er viktig å huske på, konkret?

3) Jeg irriterer meg ganske lett over folk som alltid skal være så medfølende og snille til det selvoppofrende, eller ikke er selvstendige og alltid skal dilte etter, og som smisker med andre, for å nevne noe. Jeg kan føle meg helt overveldet og kvalt av følelsen jeg får av slike mennesker hvis dette er noen jeg må ha nært på meg. Hva kan jeg gjøre med dette, konkret?

4) Hvordan kan jeg best hente seg inn igjen når jeg først har havnet utenfor i et miljø?

5) Hvor mye blikk-kontakt er det vanlig å ha, hvordan er det vanlig å stå når man snakker med hverandre, og ikke minst, hva snakker man om? Jeg tror jeg kunne dette tidligere, men nå har jeg så definitivt sporet av og tror jeg oppfattes som unnvikende når jeg er i klassemiljø-modusen.

6) Jeg takler ikke ha så uendelig mye medfølelse for alle andre hele tiden. Ting jeg merker mange andre jenter snakker om, og som jeg har hardt for å tro at alltid er ektefølt, "Stakkars! Hun strøk på prosjektet!" "Åååååånei! Så syyynd". Sant å si driter jeg i mye av hva som skjer andre fordi jeg regner det som bagateller og noe man bare må tåle. Jeg har opplevd saker som er atskillig verre som ofte gnager på innsiden, men dette er ikke noe jeg kan snakke med andre om. Bør jeg bite det i meg og stemme i ååååå-koret? Føler det blir falskt.

7) Jeg fryser til når noen i klassen begynner å tiske. Ettersom det er jeg som er outsideren er det rimelig stor sjanse for at det ofte er meg som er samtaleemnet (Basert på erfaring fra min tid som in-grouper). Dette er ikke noe som går an å konfrontere dem med, så jeg tror litt av løsningen er å sette meg i respekt på et vis. Hvordan?

8) Hvordan bli mindre sårbar og drite mer i hva andre tenker og mener? Hvordan bli mindre følsom for andres kroppspråk, og hvordan tørre å gå inn for å forandre andres inntrykk av en hvis en først har gjort feil inntrykk?

1. februar 2006

hmm..

nå skummet jeg over innlegget ditt, leste ikke alt helt nøye.

jeg synes at du beskriver dine vansker ganske bra og har en fin selvinnsikt i problemet. Det kan være et bra verktøy for å jobbe videre med tingene

slik jeg tenker, så har du nok en form for sosial angst, og det kan arte seg veldig forskjellig.

Nå vet jeg jo av egen erfaring at psykologer og andre fagpersoner ikke vokser på trær, men om du skulle få tak i noen (hvis du ikke allerede har noen) så kan det være greit å han en slik person å snakke med, for lære deg å bryte mønsteret

Du må tenke at du er du, og du må ikke være som alle andre. Jeg er heller ikke en slik person som kan gi sånn overdrevet medfølelse som du skriver om. Synes ofte at ting kan bli litt falskt.

Er det folk i klassen som du føler er mere "deg" enn andre? Kanskje du skal sikte deg inn mot dem som er mest mulig lik deg selv?

Husk at mange er usikre, mange bærer på ting som man ofte ikke vet om før man har kjent dem en stund. har ofte undret meg over folk som synes å ta ting veldig lett, men som oftest ligger det ting under overflata hos dem også.

På meg kan det virke som om du har blitt overoptatt av hvordan du virker på andre pga angsten din. Ved sterk angst vil man ofte fokusere på slike ting som hvordan man ser ut, hvordan man møter blikket til andre osv.

For å bli bedre sosial så må man ofte kaste seg ut i ting. Jeg tenker ikke da på at du nå skal ta ordet foran alle og invitere dem til fest med deg som hedersgjest. Men prøve små ting om gangen. Ofte et nikk, et smil. Små spørsmål. Vis at du interesser deg for andre.

Og når du blir usikker så kan det være lurt å heller spørre " er det ok at jeg spør om dette?", " er det ok at jeg setter meg ned her" osv. Om du så skulle tråkket i baret så har du ihvertfall spurt og det viser at du bryr seg om andre. Kanskje folk ser på deg som litt sjenert men de ser at du prøver i hvertfall.

om du bare går helt for deg selv uten å prate med andre, har andre lett for å tro at du ikke vil ha noe med de andre å gjøre. Så forsøk å samtale litt med dem innimellom.

Kanskje et kurs i drama eller psykodrama kunne passe for deg? Vet at noe av det koster penger, men hvis du tør og ønsker å investere litt i deg selv, så kan kanskje noe sånt være vel verdt å prøve (under utdannede veiledere selvsagt)