stemmer dette?

[Gjest sant eller ikke sant?]

Håper noen kan lese dette og si meg om ting er slik, eller ikke:

Når jeg er inne hos psykologen min får jeg alltid følelsen av å være overvåket. H#n har et apparat som h#n skruer på hver gang før timen (dette piper flere ganger mens jeg er der).

Da tenker jeg: A-ha, det jeg sier blir tatt opp på bånd, eller vi blir avlyttet.

Tørr ikke å spørre henne om dette er tilfelle da jeg er redd for å bli stemplet helt idiot. Videre tenker jeg at hvis dette med opptak,avlytting er sant, så vil jo psykologen selvsagt ikke innrømme dette.

Et annet argument for at ting kanskje er slik, er at det kan bli brukt imot meg. Redselen for at alle skal vite forskjellige ting om meg, ligger vel til grunn for dette, tror jeg.

Resultatet av disse tankene blir ihvertfall at jeg ikke tørr å fortelle forskjellig ting om meg selv. Vet jo at alt dette ikke trenger å stemme, men greier ikke å overbevise meg selv om at det er 100% sikkert. Kan sitte her å tenke at dette er tull, men neste gang jeg kommer til psykologen, oppstår akkurat samme situasjon.

Dette er heller ikke noe nytt når det gjelder meg, har sånne tanker,følelser i andre situasjoner også, men jeg forteller/viser det ikke til noen).

Kan noen være så snill å svare meg på dette, eller enda bedre: Overbevise meg om at dette er bare tull?

[Gjest sikksakksikk]

hvis han/hun tar deg opp på bånd (f.eks for å få med alt når han skal skrive journal og sånn), så synes jeg han/hun burde si fra til deg.

Om du spørr om det er fakta, og det ikke er slik, kan tanken om at du blir overvåknet/tatt opp, blekne når du sier det høyt.

Så fremt du ikke ER psykotisk da, da slipper den sikkert ikke.

[serenity777]

hvis han/hun tar deg opp på bånd (f.eks for å få med alt når han skal skrive journal og sånn), så synes jeg han/hun burde si fra til deg.

Om du spørr om det er fakta, og det ikke er slik, kan tanken om at du blir overvåknet/tatt opp, blekne når du sier det høyt.

Så fremt du ikke ER psykotisk da, da slipper den sikkert ikke.

bare spør psykologen. Mest sannsynlig tar han det ikke opp. Det er sikkert noe annet. Men at du spør, gir psykologen litt innblikk i situasjonen din, og han kan forklare opp misforståelsenen dine. Hvis det viser seg å være en diktafon, så bruker han den garantert bare for å huske til journalnotatene, dette er ikke uvanlig, og slikt kommer ikke på avveie. Du har ingenting å bekymre deg for, psykologer og annet psykiatrisk helsepersonell har høye standarder når det gjelder taushetsplikt. Dessuten kan denne frykten din være tegn på at du er mere mistenksom enn du burde, og det ville vært fint for psykologen å vite, ettersom hans jobb er å hjelpe med sånne tanker.

[Gjest Jordnær]

bare spør psykologen. Mest sannsynlig tar han det ikke opp. Det er sikkert noe annet. Men at du spør, gir psykologen litt innblikk i situasjonen din, og han kan forklare opp misforståelsenen dine. Hvis det viser seg å være en diktafon, så bruker han den garantert bare for å huske til journalnotatene, dette er ikke uvanlig, og slikt kommer ikke på avveie. Du har ingenting å bekymre deg for, psykologer og annet psykiatrisk helsepersonell har høye standarder når det gjelder taushetsplikt. Dessuten kan denne frykten din være tegn på at du er mere mistenksom enn du burde, og det ville vært fint for psykologen å vite, ettersom hans jobb er å hjelpe med sånne tanker.

Dersom det er slik at det er opptak som gjøres, hva tenker du at er den verste konsekvensen for deg av det? Og dersom psykologen finner ut at du tenker slik som du gjør, hvordan tror du det kan ramme deg negativt?

Jeg tenkte slik du beskriver for endel år siden. Psykiateren hadde et opptaker-lignende apparat stående på kontoret, jeg tror aldri det ble brukt når jeg var der, men jeg var redd for det. Derfor fornemmer jeg nå, når jeg leste spørsmålet ditt at jeg engang spurte ham, eller noen andre om det, og svaret var omtrent følgende.

Psykiateren kan ta opp samtalen på bånd, dette gjør han for å kunne bruke det når han journalfører i ettertid. Men deretter slettes opptaket, dette skjer sannsynligvis senest samme dag som opptaket er gjort, kanskje er det enda strengere krav om sletting omtrent like etter timen, altså mellom timene han har. Det er iallefall ikke lov å langtidstidslagre slikt materiale, det kan sikkert NHD bekrefte.

Og avlytting kan jeg garantere at det ikke er. Alt som sies i en terapitime er taushetsbelagt, og psykologen deltar garantert ikke i en virksomhet som sprer det som sies i timen videre til andre mottagere enn den vanlige journalen.

For øvrig vil jeg si at dette er et eksempel på at selve behandlingsopplegget kan forsterke psykiske plager.

I og med at paranoide tanker plager mange, synes jeg det er rart at terapeuten ikke kommer ut i forkant og opplyser om dette med opptak dersom det brukes. Det skal ikke være nødvendig å fremprovosere en eneste ekstra paranoid tanke, de som er der fra før er ille nok som de er.

Ellers vil jeg si at det er fullt mulig å ha paranoide tanker uten å være psykotisk. Iallefall opplevde jeg selv å ha mange slike tanker, men jeg så det selv etter kort tid, slik du også beskriver, og jeg så da at de tingene jeg var redd for at skulle skje med meg, faktisk ikke skjedde når tiden gikk, og jeg falt til ro på det. Etter noen dager, kunne jeg også ved innledningen til disse tankene, legge meg ned, og faktisk tenke meg muligheten for at det jeg tenkte ikke ville slå til, og når dette viste seg å være faktum, og når jeg også så at alle de andre tingene jeg tidligere hadde fryktet ikke hadde slått til, så falt jeg til ro, med at de tankene jeg får, bare er plagsomme og sannsynligvis ikke korrekte. Men jeg fikk fortsatt nye slike tanker. Men så lenge jeg hadde selvinnsikt og selvkontroll og faktisk kunne ha mer enn en tanke omkring det jeg fryktet i hodet samtidig, nemlig at det var en mulighet for at det jeg fryktet kunne stemme samtidig som at det var en mulighet for at det ikke stemte, og at jeg ikke ble overbevist om at den fryktede tanken ikke var den eneste mulige om situasjonen, så kaller jeg det jeg hadde for paranoide tanker, og ikke paranoid psykose. I en psykose blir man overbevist om at de unormale tankene er de riktige, slik at man definerer virkeligheten utfra disse. Et eksempel: En bil kommer kjørende, det kan være noen som skal gjøre noe galt med meg i den. Dersom man tror og er overbevist om dette, er det psykotisk. Men dersom man samtidig ser muligheten for at denne bilen ikke har noe med meg å gjøre, og at man velger å ikke ta stilling til det, eller at man faller ned på denne siste tanken, også uten at den opprinnelige forsvinner helt, så er det ikke psykotisk, men kun plagsomme paranoide tanker. Under en paranoid psykose må man være overbevist eller tro mest på at de unormale tankene beskriver virkeligheten. Paranoide tanker er bare meget plagsomme, de endrer ikke virkelighetsoppfatningen.

Ja, jeg skriver jo dette litt også for å få kommentarer på hvordan andre ser på det siste jeg skrev.

Javel, noen vil sikkert si at jeg aldri burde postet dette svaret. Men jeg gjør det nå likevel, i håp om at noen forklarer meg bedre forskjellen på en psykose (vrangforestilling) og unormalt plagsomme tanker. For at det er en forskjell, det vet jeg. Det er nesten slik at jeg blir redd for å påstå det, for da kan noen si at jeg har en vrangforestilling om det, men det har jeg ikke, jeg er bare redd for reaksjonene. Det er en unormalt plagsom tanke. Men jeg er ikke overbevist om at det jeg tenker er sant. Jeg har faktisk ikke tatt stilling til det, og når jeg lar tiden gå, så finner jeg ut at dette er bare et langt innlegg, som jeg ønsker svar på. Forskjellen på psykose og plagsomme tanker altså.

Ja, jeg er en person som gjentar meg selv ofte, det er ikke fordi jeg er manisk eller tvangstenker, det er fordi jeg nøster meg ut fra et traume, sannsynligvis.

Det jeg skriver er et ledd i å få tillit til psykiatere faktisk.

[Gjest enig]

Dersom det er slik at det er opptak som gjøres, hva tenker du at er den verste konsekvensen for deg av det? Og dersom psykologen finner ut at du tenker slik som du gjør, hvordan tror du det kan ramme deg negativt?

Jeg tenkte slik du beskriver for endel år siden. Psykiateren hadde et opptaker-lignende apparat stående på kontoret, jeg tror aldri det ble brukt når jeg var der, men jeg var redd for det. Derfor fornemmer jeg nå, når jeg leste spørsmålet ditt at jeg engang spurte ham, eller noen andre om det, og svaret var omtrent følgende.

Psykiateren kan ta opp samtalen på bånd, dette gjør han for å kunne bruke det når han journalfører i ettertid. Men deretter slettes opptaket, dette skjer sannsynligvis senest samme dag som opptaket er gjort, kanskje er det enda strengere krav om sletting omtrent like etter timen, altså mellom timene han har. Det er iallefall ikke lov å langtidstidslagre slikt materiale, det kan sikkert NHD bekrefte.

Og avlytting kan jeg garantere at det ikke er. Alt som sies i en terapitime er taushetsbelagt, og psykologen deltar garantert ikke i en virksomhet som sprer det som sies i timen videre til andre mottagere enn den vanlige journalen.

For øvrig vil jeg si at dette er et eksempel på at selve behandlingsopplegget kan forsterke psykiske plager.

I og med at paranoide tanker plager mange, synes jeg det er rart at terapeuten ikke kommer ut i forkant og opplyser om dette med opptak dersom det brukes. Det skal ikke være nødvendig å fremprovosere en eneste ekstra paranoid tanke, de som er der fra før er ille nok som de er.

Ellers vil jeg si at det er fullt mulig å ha paranoide tanker uten å være psykotisk. Iallefall opplevde jeg selv å ha mange slike tanker, men jeg så det selv etter kort tid, slik du også beskriver, og jeg så da at de tingene jeg var redd for at skulle skje med meg, faktisk ikke skjedde når tiden gikk, og jeg falt til ro på det. Etter noen dager, kunne jeg også ved innledningen til disse tankene, legge meg ned, og faktisk tenke meg muligheten for at det jeg tenkte ikke ville slå til, og når dette viste seg å være faktum, og når jeg også så at alle de andre tingene jeg tidligere hadde fryktet ikke hadde slått til, så falt jeg til ro, med at de tankene jeg får, bare er plagsomme og sannsynligvis ikke korrekte. Men jeg fikk fortsatt nye slike tanker. Men så lenge jeg hadde selvinnsikt og selvkontroll og faktisk kunne ha mer enn en tanke omkring det jeg fryktet i hodet samtidig, nemlig at det var en mulighet for at det jeg fryktet kunne stemme samtidig som at det var en mulighet for at det ikke stemte, og at jeg ikke ble overbevist om at den fryktede tanken ikke var den eneste mulige om situasjonen, så kaller jeg det jeg hadde for paranoide tanker, og ikke paranoid psykose. I en psykose blir man overbevist om at de unormale tankene er de riktige, slik at man definerer virkeligheten utfra disse. Et eksempel: En bil kommer kjørende, det kan være noen som skal gjøre noe galt med meg i den. Dersom man tror og er overbevist om dette, er det psykotisk. Men dersom man samtidig ser muligheten for at denne bilen ikke har noe med meg å gjøre, og at man velger å ikke ta stilling til det, eller at man faller ned på denne siste tanken, også uten at den opprinnelige forsvinner helt, så er det ikke psykotisk, men kun plagsomme paranoide tanker. Under en paranoid psykose må man være overbevist eller tro mest på at de unormale tankene beskriver virkeligheten. Paranoide tanker er bare meget plagsomme, de endrer ikke virkelighetsoppfatningen.

Ja, jeg skriver jo dette litt også for å få kommentarer på hvordan andre ser på det siste jeg skrev.

Javel, noen vil sikkert si at jeg aldri burde postet dette svaret. Men jeg gjør det nå likevel, i håp om at noen forklarer meg bedre forskjellen på en psykose (vrangforestilling) og unormalt plagsomme tanker. For at det er en forskjell, det vet jeg. Det er nesten slik at jeg blir redd for å påstå det, for da kan noen si at jeg har en vrangforestilling om det, men det har jeg ikke, jeg er bare redd for reaksjonene. Det er en unormalt plagsom tanke. Men jeg er ikke overbevist om at det jeg tenker er sant. Jeg har faktisk ikke tatt stilling til det, og når jeg lar tiden gå, så finner jeg ut at dette er bare et langt innlegg, som jeg ønsker svar på. Forskjellen på psykose og plagsomme tanker altså.

Ja, jeg er en person som gjentar meg selv ofte, det er ikke fordi jeg er manisk eller tvangstenker, det er fordi jeg nøster meg ut fra et traume, sannsynligvis.

Det jeg skriver er et ledd i å få tillit til psykiatere faktisk.

Hei!

Dette var et veldig oppklarende innlegg! Synet ditt på dette - grensen mellom psykotiske tanker (vrangforestillinger) og "bare" paranoide tanker - virker meget fornuftig! Har selv vært ganske forvirret når det gjelder akkurat dette, faktisk med samme tema også (følelse av å være overvåket).

[Gjest Jordnær]

Hei!

Dette var et veldig oppklarende innlegg! Synet ditt på dette - grensen mellom psykotiske tanker (vrangforestillinger) og "bare" paranoide tanker - virker meget fornuftig! Har selv vært ganske forvirret når det gjelder akkurat dette, faktisk med samme tema også (følelse av å være overvåket).

Tusen takk for støttende innlegg fra deg! Det gjorde meg godt at noen andre uoppfordret sier seg enig med meg faktisk. Tusen takk.

Håper også at NHD gir sin kommentar til dette temaet.

[Gjest klienten]

Du bør ta det opp med behandleren likevel. Uansett om det virkelig blir gjort opptak ( i så tilfelle er det sikkert bare for at han skal huske bedre hva som er sagt, til han får skrevet det i journalen) eller ikke, vil det vel være nyttig informasjon at du opplever det ubehagelig med dette apparatet som du hører piper.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

1. Han har muligens en Stentofon (intercom) slik som jeg har. Når jeg tar inn pasienten, trykker jeg en tallkode. Andre som forsøker å få tak i meg får da det automatiske svaret "Opptatt til klokken....". Sentralbordet har samme beskjed på en skjerm og kan fortelle folk som ringer når jeg blir ledig. For pasienten og meg betyr det at vi kan jobbe uforstyrret. Stentofonen gir fra seg en liten lyd med faste mellomrom. Det er for at jeg skal huske at beskjed er aktivert og deaktivere den når jeg blir ledig igjen.

2. Det hender at behandlere gjør opptak fordi de skal bruke det når de mottar veiledning. Da skal de både informere og få samtykke på forhånd.

3. Uansett kan du spørre hva han trykker på som gir fra seg lyd. Du trenger jo ikke starte med å si: "Tar du opp det vi snakker om?". Det høres litt mer paranoid/skeptisk ut :-)

[Gjest sant eller ikke sant?]

Dersom det er slik at det er opptak som gjøres, hva tenker du at er den verste konsekvensen for deg av det? Og dersom psykologen finner ut at du tenker slik som du gjør, hvordan tror du det kan ramme deg negativt?

Jeg tenkte slik du beskriver for endel år siden. Psykiateren hadde et opptaker-lignende apparat stående på kontoret, jeg tror aldri det ble brukt når jeg var der, men jeg var redd for det. Derfor fornemmer jeg nå, når jeg leste spørsmålet ditt at jeg engang spurte ham, eller noen andre om det, og svaret var omtrent følgende.

Psykiateren kan ta opp samtalen på bånd, dette gjør han for å kunne bruke det når han journalfører i ettertid. Men deretter slettes opptaket, dette skjer sannsynligvis senest samme dag som opptaket er gjort, kanskje er det enda strengere krav om sletting omtrent like etter timen, altså mellom timene han har. Det er iallefall ikke lov å langtidstidslagre slikt materiale, det kan sikkert NHD bekrefte.

Og avlytting kan jeg garantere at det ikke er. Alt som sies i en terapitime er taushetsbelagt, og psykologen deltar garantert ikke i en virksomhet som sprer det som sies i timen videre til andre mottagere enn den vanlige journalen.

For øvrig vil jeg si at dette er et eksempel på at selve behandlingsopplegget kan forsterke psykiske plager.

I og med at paranoide tanker plager mange, synes jeg det er rart at terapeuten ikke kommer ut i forkant og opplyser om dette med opptak dersom det brukes. Det skal ikke være nødvendig å fremprovosere en eneste ekstra paranoid tanke, de som er der fra før er ille nok som de er.

Ellers vil jeg si at det er fullt mulig å ha paranoide tanker uten å være psykotisk. Iallefall opplevde jeg selv å ha mange slike tanker, men jeg så det selv etter kort tid, slik du også beskriver, og jeg så da at de tingene jeg var redd for at skulle skje med meg, faktisk ikke skjedde når tiden gikk, og jeg falt til ro på det. Etter noen dager, kunne jeg også ved innledningen til disse tankene, legge meg ned, og faktisk tenke meg muligheten for at det jeg tenkte ikke ville slå til, og når dette viste seg å være faktum, og når jeg også så at alle de andre tingene jeg tidligere hadde fryktet ikke hadde slått til, så falt jeg til ro, med at de tankene jeg får, bare er plagsomme og sannsynligvis ikke korrekte. Men jeg fikk fortsatt nye slike tanker. Men så lenge jeg hadde selvinnsikt og selvkontroll og faktisk kunne ha mer enn en tanke omkring det jeg fryktet i hodet samtidig, nemlig at det var en mulighet for at det jeg fryktet kunne stemme samtidig som at det var en mulighet for at det ikke stemte, og at jeg ikke ble overbevist om at den fryktede tanken ikke var den eneste mulige om situasjonen, så kaller jeg det jeg hadde for paranoide tanker, og ikke paranoid psykose. I en psykose blir man overbevist om at de unormale tankene er de riktige, slik at man definerer virkeligheten utfra disse. Et eksempel: En bil kommer kjørende, det kan være noen som skal gjøre noe galt med meg i den. Dersom man tror og er overbevist om dette, er det psykotisk. Men dersom man samtidig ser muligheten for at denne bilen ikke har noe med meg å gjøre, og at man velger å ikke ta stilling til det, eller at man faller ned på denne siste tanken, også uten at den opprinnelige forsvinner helt, så er det ikke psykotisk, men kun plagsomme paranoide tanker. Under en paranoid psykose må man være overbevist eller tro mest på at de unormale tankene beskriver virkeligheten. Paranoide tanker er bare meget plagsomme, de endrer ikke virkelighetsoppfatningen.

Ja, jeg skriver jo dette litt også for å få kommentarer på hvordan andre ser på det siste jeg skrev.

Javel, noen vil sikkert si at jeg aldri burde postet dette svaret. Men jeg gjør det nå likevel, i håp om at noen forklarer meg bedre forskjellen på en psykose (vrangforestilling) og unormalt plagsomme tanker. For at det er en forskjell, det vet jeg. Det er nesten slik at jeg blir redd for å påstå det, for da kan noen si at jeg har en vrangforestilling om det, men det har jeg ikke, jeg er bare redd for reaksjonene. Det er en unormalt plagsom tanke. Men jeg er ikke overbevist om at det jeg tenker er sant. Jeg har faktisk ikke tatt stilling til det, og når jeg lar tiden gå, så finner jeg ut at dette er bare et langt innlegg, som jeg ønsker svar på. Forskjellen på psykose og plagsomme tanker altså.

Ja, jeg er en person som gjentar meg selv ofte, det er ikke fordi jeg er manisk eller tvangstenker, det er fordi jeg nøster meg ut fra et traume, sannsynligvis.

Det jeg skriver er et ledd i å få tillit til psykiatere faktisk.

Takk Jordnær, for mange kloke ord!!

[Gjest sant eller ikke sant?]

1. Han har muligens en Stentofon (intercom) slik som jeg har. Når jeg tar inn pasienten, trykker jeg en tallkode. Andre som forsøker å få tak i meg får da det automatiske svaret "Opptatt til klokken....". Sentralbordet har samme beskjed på en skjerm og kan fortelle folk som ringer når jeg blir ledig. For pasienten og meg betyr det at vi kan jobbe uforstyrret. Stentofonen gir fra seg en liten lyd med faste mellomrom. Det er for at jeg skal huske at beskjed er aktivert og deaktivere den når jeg blir ledig igjen.

2. Det hender at behandlere gjør opptak fordi de skal bruke det når de mottar veiledning. Da skal de både informere og få samtykke på forhånd.

3. Uansett kan du spørre hva han trykker på som gir fra seg lyd. Du trenger jo ikke starte med å si: "Tar du opp det vi snakker om?". Det høres litt mer paranoid/skeptisk ut :-)

Takk til deg! Det var meget oppklarende for mitt (for tiden) paranoide hode.

Har det litt med å teste ut om mennesker er til å stole på. Får vel ta sjansen da kanskje? på at psykologer/psykiatere er til å stole på

[Gjest Timari]

Takk til deg! Det var meget oppklarende for mitt (for tiden) paranoide hode.

Har det litt med å teste ut om mennesker er til å stole på. Får vel ta sjansen da kanskje? på at psykologer/psykiatere er til å stole på

det er iallelfall fint at du spør. Man blir ikke så mye bedre av å gå og gruble på ting heller:)

[Gjest Jordnær]

Takk Jordnær, for mange kloke ord!!

Å tusen takk!! Det gjorde meg godt! Tusen takk.