Hva er det som feiler meg..?

[Gjest Noord]

Jeg er en kvinne på 30 år som har mange spørsmål og tanker jeg sitter med. Har de siste par årene utviklet meg i en retning jeg ikke liker.

Jeg føler meg ofte veldig sint eller trist, og synes at folk generelt ikke er hyggelige mot meg. At ingen tar hensyn til meg, får ikke nok anerkjennelse og hengivenhet etc.. Blir lett nedfor og skuffet og jeg tar lett til tårer. Kan plutselig falle "ned-i-mellom", og kommer liksom ikke opp igjen. Blir bare sittende og gråte.

Trenger også stadig bekreftelser på at jeg er flink, flott, hyggelig etc.. Humøret føles ofte veldig ustabilt. Jeg føler lett at andre er bedre enn meg, blir lett sjalu og trenger mye bekreftelse og tegn på kjærlighet og omsorg fra samboeren min.

Jeg var inntil 2-3 år siden en glad, omgjengelig, trygg og sterk person, som folk likte å være sammen med. Nå synes jeg alle bare er vanskelige, jeg er usikker i sosiale sammenhenger og selv gode venner føles ikke så gode lenger. Alle sårer og skuffer meg selvfølgelig hele tiden, siden mine forventninger er skyhøye og mitt krav om at alle skal ta hensyn til meg og fortelle meg hvor bra jeg er.

Jeg ser jo alt dette selv, men det blir ikke bedre. Føler meg som ei lita jente som trenger noen å holde i handa og vise meg veien og fortelle meg hvor flink og verdifull jeg er.

Og det som da gjør meg mest trist, er jo nettopp tanken - hvordan er jeg blitt slik?? Jeg?? Som var så flott og hyggelig og sterk og intelligent og POSITIV etc...?? Hvordan er jeg blitt så usikker på meg selv??

Samboeren min er veldig forståelsesfull, men han klarer altså ikke å gi meg det jeg trenger (selvfølgelig, da dette er menneskelig umulig..). Og dette at jeg stadig føler meg så sint og aggresiv, er etter hvert nesten blitt en grunnfølelse hos meg.

Samtidig bør det sies at jeg har dager hvor jeg føler meg veldig ovenpå og at jeg takler det livet har å by på. Ikke manisk eller noe slikt, men positiv og full av pågangsmot. (meg selv, med andre ord...)

Jeg flyttet for 2 år siden til utlandet og sammen med kjæresten min. Lærte språket der og fikk meg jobb. Begynte problemene der? Er det samboeren min som har gjort meg usikker på meg selv? Er det språket?? Jeg tror jo ikke det er så enkelt at jeg vil bli mitt gamle jeg igjen dersom jeg krysser grensa eller flytter fra ham. Problemene ligger nok ved meg!

Men hva gjør jeg? Har noen tanker om det? Hvor gikk det galt?

Hva er det som feiler meg???

Det skal også sies at jeg har en mor som har hatt mye angst og depresjoner. Hender jeg er redd jeg selv skal gå “samme vei”. Og hennes perioder med selvmordsforsøk og anklagelser har heller ikke vært gode for noen av oss. Vi tar fortsatt med silkehansker på vanskelige temaer og jeg tør ikke si et ondt ord til henne. Noe av aggresjonen kan vel være rettet mot henne, men alt?? Blir alt bedre dersom jeg bare jobber med det?

Håper noen kan hjelpe meg å finne veien ut av denne “vonde sirkelen”.

Jeg er jo så gjerne den trygge, gode og glade jenta jeg kjenner meg selv som fra før.

“Ei lita jente”

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Kan det rett og slett være en depresjon?