Fortiden tynger meg så veldig..

[Gjest nostalgisk melankoliker]

Jeg er en person som har veldig vanskelig for å la ting ligge, alt av fortid er som store klumper i hodet som det er vanskelig å styre tankene unna. Jeg har det godt, lever i et veldig godt samliv med mann og barn, men likevel er dagene til tider (som oftest) tunge og grå fordi jeg sliter med mye uoppgjort fra tidligere. Det er akkurat som jeg ikke klarer å gjøre meg ferdig med ting, og dette kan både gjøre meg tung til sinns, sint og lei meg, og ikke minst tappe meg for fruktbar energi.

Hvordan legger man små og store ting bak seg? Dette dreier seg om alt fra slutten på kjærlighetsforhold, til noe dumt jeg har sagt høyt i klassen en gang, til at faren min forsvant fra livet mitt som 11-åring. Noen ganger føles det som om alt som har skjedd er alt jeg er. Ikke at jeg har opplevd mye grusomt, men kanskje noen få følelsesmessig sterke opplevelser har gjort meg ute av stand til å takle og skyve unna nye opplevelser. Jeg klarer ikke å få ting på avstand. Det er spesielt negative ting som setter seg og som hopper frem i bevisstheten nesten hele tiden. Jeg har lest endel bøker om selvutvikling og det å fokusere, positive tanker osv. Og det kan virke en kort periode, men de vonde tankene forfølger meg til slutt likevel.

Jeg klarer ikke å opprettholde vennskap lenger, for jeg har mer enn nok med familien og meg selv. Konsentrerer meg veldig hardt for å oppnå de målene jeg setter meg i karriere og privatliv og klarer det stort sett, bortsett fra noen nederlag i studiene, mest p.g.a manglende nettverk.

Hvordan skal jeg komme meg videre i livet, hvordan takler dere andre livets personlige nederlag? Jeg tror ikke jeg er deprimert, selv om jeg har trodd at jeg har lidd av depresjon og brukte Seroxat en periode for 4-5 år siden. Jeg tror jeg er en svært utpreget nostalgisk person, med veldig melankolsk dragning. Det gjelder musikk, filmer, bøker osv. Det gjør meg ikke lettere til sinns å grave meg ned i andres fordervelse heller, jeg tar alt innover meg og er overfølsom synes jeg..

Dette gjør livet tungt, jeg skulle ønske jeg bare kunne rydde unna i hjernen og bli ferdig med ting og leve her og nå. Det at jeg tenker så mye på fortiden gjør at dagene mine bare forsvinner, livet går superfort og jeg føler meg gammel altfor tidlig (er 29).

Er det noen som skjønner hva jeg prater om og har noen råd å komme med?

[Gjest Jordnær]

Har du prøvd å prate med en psykolog grundig om de mest følelsesladde episodene som har skjedd tidligere i livet ditt?

Psykologen min sier at følelser setter seg i kroppen, og de kan fjernes med bl.a. samtale.

[bugge -jenta]

Hei!

Jeg har selv gått i terapi i mange år. Og jeg har vært her innpå en god del i perioder. Jeg tror jeg knapt har lest et innlegg hvor jeg har følt meg mer overbevist om at samtaleterapi er verdt å forsøke.

Jeg kan formelig kjenne alle flokene dine, nøstet hvor du ikke finner ende, tanker som ikke finner ende, skuffer som ikke har påklistrede lapper for å skape en viss orden.

Det er mye det ovennevnte jeg har gjort i terapien. Snakke om ting, få det frem i lyset, finne de rette ordene, avslutte tankerekker, forsone meg med ting. Og sakte men sikkert plassere dem på et sted inne i meg hvor de ikke forsvinner, men hvor mange ting er i en skuff som jeg kan åpne selv, eller som i enkelte tilfeller åpnes av ytre hendelser.

En opprydningg inne i deg trenger du, tror jeg.

Det er for mye kaos, og dette kaoset tar energien din slik at kanskje du selv og andre tror du er deprimert.

Jeg tror;I terapi kastes ikke børen _bort_ fra deg.

Man kan ikke alltid ta den tunge børen som tynger og slenge den bort. En del kognitiv terapi kan føles slik. "Tenk positive tanker og børen forsvinner."(forenklet)

Av og til er det slik; Man trenger å få nærhet til vanskelige ting, børen en bærer på, gjennom ord for eksempel. Først da forsvinner kaoset, forsoningen kan komme, og børen kan etterhvert kjennes så lett ut at det kjennes som om du har slengt den bort. Men den er fortsatt inne i deg, men har mistet sin kraft og tyngde. Og det blir lettere å bære den for hver dag(selv om den i blant kan få noe av sin tyngde tilbake, for ting går litt i bølger).

Og gradvis blir man et mer helt og integrert menneske som tar med seg hele livet sitt videre på godt og vondt. Og du får mer energi til positive ting.

Det kan ta tid. Men det er en spennende og utfordrende prosess. Jeg ville vært mye i livet mitt foruten, men når det først ble slik det ble, ville jeg aldri vært alle årene ned terapi foruten.

Du trenger en som ikke bare jobber med kognitiv terapi, men med mer psykoterapiliknende metoder (etter min mening.) En som setter fokuset _på_, ikke _vekk_.

Vennlig hilsen

[Gjest nostalgisk melankoliker]

Hei!

Jeg har selv gått i terapi i mange år. Og jeg har vært her innpå en god del i perioder. Jeg tror jeg knapt har lest et innlegg hvor jeg har følt meg mer overbevist om at samtaleterapi er verdt å forsøke.

Jeg kan formelig kjenne alle flokene dine, nøstet hvor du ikke finner ende, tanker som ikke finner ende, skuffer som ikke har påklistrede lapper for å skape en viss orden.

Det er mye det ovennevnte jeg har gjort i terapien. Snakke om ting, få det frem i lyset, finne de rette ordene, avslutte tankerekker, forsone meg med ting. Og sakte men sikkert plassere dem på et sted inne i meg hvor de ikke forsvinner, men hvor mange ting er i en skuff som jeg kan åpne selv, eller som i enkelte tilfeller åpnes av ytre hendelser.

En opprydningg inne i deg trenger du, tror jeg.

Det er for mye kaos, og dette kaoset tar energien din slik at kanskje du selv og andre tror du er deprimert.

Jeg tror;I terapi kastes ikke børen _bort_ fra deg.

Man kan ikke alltid ta den tunge børen som tynger og slenge den bort. En del kognitiv terapi kan føles slik. "Tenk positive tanker og børen forsvinner."(forenklet)

Av og til er det slik; Man trenger å få nærhet til vanskelige ting, børen en bærer på, gjennom ord for eksempel. Først da forsvinner kaoset, forsoningen kan komme, og børen kan etterhvert kjennes så lett ut at det kjennes som om du har slengt den bort. Men den er fortsatt inne i deg, men har mistet sin kraft og tyngde. Og det blir lettere å bære den for hver dag(selv om den i blant kan få noe av sin tyngde tilbake, for ting går litt i bølger).

Og gradvis blir man et mer helt og integrert menneske som tar med seg hele livet sitt videre på godt og vondt. Og du får mer energi til positive ting.

Det kan ta tid. Men det er en spennende og utfordrende prosess. Jeg ville vært mye i livet mitt foruten, men når det først ble slik det ble, ville jeg aldri vært alle årene ned terapi foruten.

Du trenger en som ikke bare jobber med kognitiv terapi, men med mer psykoterapiliknende metoder (etter min mening.) En som setter fokuset _på_, ikke _vekk_.

Vennlig hilsen

Tusen takk for et veldig godt svar. Ja, jeg bør nok begynne i terapi. For å rydde opp og legge ting i skuffer som du sier.. Jeg håper jeg finner den rette terapeuten. Jeg merker jeg kvier meg for det å starte denne prosessen, det meste er på en måte et ork, ihvertfall det som innebærer nær kontakt med andre mennesker (andre enn mannen min). Men jeg skal gjøre det for å komme videre. Tusen tusen takk for et veldig godt svar.