er det så galt å bli tvangsinnlagt?

[Gjest galt med tvangsinnleggelse?]

ser av flere innlegg her at noen mener at tvangsinnleggelsene har ødelagt livet deres, og krenket dem for alltid.

Men jeg kjenner også mennesker som sier at det å bli tvangsinnlagt var det som faktisk reddet dem fra å gå til grunne. Det var ille der og da, men de fikk den hjelpen de trengte, og de var takknemmelig for at noen tok hånd om dem så de ikke gjorde noe galt mot andre eller mot seg selv.

Er alltid tvangsinnleggelse så ille?

[soleil]

Jeg har vært innlagt med tvang. Var manisk og psykotisk. Akkurat der og da så jeg ikke noen grunn til å være innlagt fordi virkelighetsoppfatningen var helt på bærtur. Ettersom jeg frisknet til skjønte jeg jo det var helt nødvendig og jeg er glad for at jeg fikk hjelp og for den behandlinga jeg fikk. Det hadde ikke vært mulig å bli frisk hjemme, da måtte noen ha passet på meg 24 timer i døgnet. Noen måtte også ha sørget for at jeg tok medisin og for at jeg hadde ro. Jeg ville nok ikke godtatt å holde meg i ro og ikke funnet på alt mulig rart i en slik tilstand, så ser ikke at noen kunne tatt på seg en slik oppgave hjemme. Foreldrene mine prøvde noen dager å hjelpe meg og jeg var hjemme hos dem, men de kom til kort ganske fort. De trodde vel at omsorg, søvn og god mat kunne hjelpe, men det ble dessverre for snaut..

At jeg ble innlagt hindret at jeg gjorde ting som jeg ville ha slitt med resten av livet. Jeg ble så syk at jeg gjorde ting jeg aldri ville gjort som frisk. Jeg slo søsteren min da hun kom nær meg, for angstnivået var på topp, jeg ringte rundt og plaget folk osv. Det kunne gått mye lenger om jeg ikke hadde fåt hjelp. Når du kan slå noen, hva vil du da kunne gjøre om du får tak i en kniv?

Å være så syk er som å leve i et våkent mareritt. Det beste er å bli tatt vare på i en slik stund, og jeg vet ikke om noe sted som er bedre egnet enn en akuttavdeling.

Før denne episoden hadde jeg fornekta at jeg hadde en psykisk lidelse (bipolar)ettersom jeg hadde vært symptomfri i mange år og bare hadde hatt en sykdomsepisode med depresjon tidligere.

Jeg håper at om jeg skal bli så syk igjen at jeg blir innlagt, uansett om det er på tvang.

Det som er viktig for meg er ikke tvang eller ikke tvang, men at behandlinga er hensiktsmessig.

Er glad jeg ikke ble henta av politiet, da. Syns jeg var for lenge på lukket avdeling, men det hadde muligens med at det ikke var ledig plass på åpen.

Jeg har også tenkt å si fra noe om at jeg ønsker at andre medisiner prøves om jeg blir så syk igjen. Jeg fikk gamle antipsykotika og var veldig dopa ei stund. Det var ganske fælt for pårørende å se.

Alt i alt så er min erfaring positiv og jeg har tiltro til den behandlinga som jeg har fått i psykiatrien. Med tanke på ventelistene og det store behovet for hjelp der ute så tror jeg det er en sjeldenhe at folk er innlagt på feil grunnlag, i hvertfall ikke over tid.

[Gjest Jordnær]

Du beskriver både positive og negative måter å reagere på tvangspsykiatri.

Begge deler er riktig.

Noen er takknemlige for tvangsbruken.

Andre bruker mange år på å bearbeide tvangsbruken.

Vær også oppmerksom på at det er to hovedkriterier for å begå tvang. Det ene er tvangsbehandling uten at det er noen faresituasjon. Det andre er tvang pga en faresituasjon.

Jeg vil tro at de aller fleste i ettertid vil være takknemlig for at det ble brukt tvang dersom de representerte en fare for liv og helse.

Det er behandlingskriteriet som er omdiskutert. Altså tvangsbehandling når det ikke er fare for liv og helse.

[Gjest Jordnær]

Jeg har vært innlagt med tvang. Var manisk og psykotisk. Akkurat der og da så jeg ikke noen grunn til å være innlagt fordi virkelighetsoppfatningen var helt på bærtur. Ettersom jeg frisknet til skjønte jeg jo det var helt nødvendig og jeg er glad for at jeg fikk hjelp og for den behandlinga jeg fikk. Det hadde ikke vært mulig å bli frisk hjemme, da måtte noen ha passet på meg 24 timer i døgnet. Noen måtte også ha sørget for at jeg tok medisin og for at jeg hadde ro. Jeg ville nok ikke godtatt å holde meg i ro og ikke funnet på alt mulig rart i en slik tilstand, så ser ikke at noen kunne tatt på seg en slik oppgave hjemme. Foreldrene mine prøvde noen dager å hjelpe meg og jeg var hjemme hos dem, men de kom til kort ganske fort. De trodde vel at omsorg, søvn og god mat kunne hjelpe, men det ble dessverre for snaut..

At jeg ble innlagt hindret at jeg gjorde ting som jeg ville ha slitt med resten av livet. Jeg ble så syk at jeg gjorde ting jeg aldri ville gjort som frisk. Jeg slo søsteren min da hun kom nær meg, for angstnivået var på topp, jeg ringte rundt og plaget folk osv. Det kunne gått mye lenger om jeg ikke hadde fåt hjelp. Når du kan slå noen, hva vil du da kunne gjøre om du får tak i en kniv?

Å være så syk er som å leve i et våkent mareritt. Det beste er å bli tatt vare på i en slik stund, og jeg vet ikke om noe sted som er bedre egnet enn en akuttavdeling.

Før denne episoden hadde jeg fornekta at jeg hadde en psykisk lidelse (bipolar)ettersom jeg hadde vært symptomfri i mange år og bare hadde hatt en sykdomsepisode med depresjon tidligere.

Jeg håper at om jeg skal bli så syk igjen at jeg blir innlagt, uansett om det er på tvang.

Det som er viktig for meg er ikke tvang eller ikke tvang, men at behandlinga er hensiktsmessig.

Er glad jeg ikke ble henta av politiet, da. Syns jeg var for lenge på lukket avdeling, men det hadde muligens med at det ikke var ledig plass på åpen.

Jeg har også tenkt å si fra noe om at jeg ønsker at andre medisiner prøves om jeg blir så syk igjen. Jeg fikk gamle antipsykotika og var veldig dopa ei stund. Det var ganske fælt for pårørende å se.

Alt i alt så er min erfaring positiv og jeg har tiltro til den behandlinga som jeg har fått i psykiatrien. Med tanke på ventelistene og det store behovet for hjelp der ute så tror jeg det er en sjeldenhe at folk er innlagt på feil grunnlag, i hvertfall ikke over tid.

Det gjør meg godt å se at du har hatt nytte av tvangsinnleggelsen.

Tusen takk for det innlegget.

[frosken]

Hvorvidt en tvangsinnleggelse vil etterlate primært en opplevelse av overgrep eller ikke, vil sannsynligvis i stor grad avhenge av utkommet av innleggelsen. De som etter en innleggelse opplever mindre plager og økt livskvalitet, vil ofte innse nytten av bruken av tvang. Dersom man etter innleggelsen subjektivt har det værre eller ikke bedre enn før, og i tillegg er pålagt å ta medikamenter man selv ikke opplever som nyttig, vil man rimeligvis ikke ha samme positive vurderingen av tvangstiltaket.

Det mest paradoksale med bruken av tvang, er at de som i utgangspunktet neppe fullt ut kvalifiserer for å bli tvangsbehandlet - men hvor sedvane allikevel gjør at man benytter tvang - ofte vil være de pasientene som vil vurdere bruken av tvang som mest positivt. Jeg tenker da på pasienter som fremtrer som suicidale, men som ikke kan sies å ha noen alvorlig sinnslidelse.

Tvangsbehandling er i en del tilfeller den beste og mest forsvarlige løsningen. Det er allikevel ingen grunn til å bagatellisere opplevelsen av overgrep som vil være tilstede for enkelte pasienter.

[frosken]

Jeg har vært innlagt med tvang. Var manisk og psykotisk. Akkurat der og da så jeg ikke noen grunn til å være innlagt fordi virkelighetsoppfatningen var helt på bærtur. Ettersom jeg frisknet til skjønte jeg jo det var helt nødvendig og jeg er glad for at jeg fikk hjelp og for den behandlinga jeg fikk. Det hadde ikke vært mulig å bli frisk hjemme, da måtte noen ha passet på meg 24 timer i døgnet. Noen måtte også ha sørget for at jeg tok medisin og for at jeg hadde ro. Jeg ville nok ikke godtatt å holde meg i ro og ikke funnet på alt mulig rart i en slik tilstand, så ser ikke at noen kunne tatt på seg en slik oppgave hjemme. Foreldrene mine prøvde noen dager å hjelpe meg og jeg var hjemme hos dem, men de kom til kort ganske fort. De trodde vel at omsorg, søvn og god mat kunne hjelpe, men det ble dessverre for snaut..

At jeg ble innlagt hindret at jeg gjorde ting som jeg ville ha slitt med resten av livet. Jeg ble så syk at jeg gjorde ting jeg aldri ville gjort som frisk. Jeg slo søsteren min da hun kom nær meg, for angstnivået var på topp, jeg ringte rundt og plaget folk osv. Det kunne gått mye lenger om jeg ikke hadde fåt hjelp. Når du kan slå noen, hva vil du da kunne gjøre om du får tak i en kniv?

Å være så syk er som å leve i et våkent mareritt. Det beste er å bli tatt vare på i en slik stund, og jeg vet ikke om noe sted som er bedre egnet enn en akuttavdeling.

Før denne episoden hadde jeg fornekta at jeg hadde en psykisk lidelse (bipolar)ettersom jeg hadde vært symptomfri i mange år og bare hadde hatt en sykdomsepisode med depresjon tidligere.

Jeg håper at om jeg skal bli så syk igjen at jeg blir innlagt, uansett om det er på tvang.

Det som er viktig for meg er ikke tvang eller ikke tvang, men at behandlinga er hensiktsmessig.

Er glad jeg ikke ble henta av politiet, da. Syns jeg var for lenge på lukket avdeling, men det hadde muligens med at det ikke var ledig plass på åpen.

Jeg har også tenkt å si fra noe om at jeg ønsker at andre medisiner prøves om jeg blir så syk igjen. Jeg fikk gamle antipsykotika og var veldig dopa ei stund. Det var ganske fælt for pårørende å se.

Alt i alt så er min erfaring positiv og jeg har tiltro til den behandlinga som jeg har fått i psykiatrien. Med tanke på ventelistene og det store behovet for hjelp der ute så tror jeg det er en sjeldenhe at folk er innlagt på feil grunnlag, i hvertfall ikke over tid.

Din beskrivelse stemmer godt med det min venninne med bipolar lidelse sier om innleggelser i forbindelse med manier. Hun har i ettertid vært mest kritisk for at ingen grep inn tidligere, før hun rakk å bli så utrolig dårlig.

Jeg tror forøvrig du har rett i at det er få tvangsinnleggelser over tid på feilaktig grunnlag. Derimot tror jeg at enkelte med kroniske forløp av psykoser allikevel vil oppleve bruk av tvang som overgrep - selv om det både er faglig og etisk korrekt å benytte tvangsbehandling i en del av disse tilfellene.

[Gjest Jordnær]

Din beskrivelse stemmer godt med det min venninne med bipolar lidelse sier om innleggelser i forbindelse med manier. Hun har i ettertid vært mest kritisk for at ingen grep inn tidligere, før hun rakk å bli så utrolig dårlig.

Jeg tror forøvrig du har rett i at det er få tvangsinnleggelser over tid på feilaktig grunnlag. Derimot tror jeg at enkelte med kroniske forløp av psykoser allikevel vil oppleve bruk av tvang som overgrep - selv om det både er faglig og etisk korrekt å benytte tvangsbehandling i en del av disse tilfellene.

Etisk korrekt?

[frosken]

Etisk korrekt?

Hvorfor reagerer du på det jeg skrev? Er det språk eller innhold du er uenig i ?

[Gjest Jordnær]

Hvorfor reagerer du på det jeg skrev? Er det språk eller innhold du er uenig i ?

Hva legger du i etisk korrekt, mente jeg å spørre om.

[frosken]

Hva legger du i etisk korrekt, mente jeg å spørre om.

I denne sammenhengen tenkte jeg på at det kan være adskillig mer umoralsk å se på at et menneske etter all sannsynlighet går til grunne som følge av sin sykdom (som antas også å medføre manglende sykdomsinnsikt) enn å behandle med tvang selv om personen i den aktuelle situasjonen selv opplever dette som feil når man har grunn til å tro at behandlingen vil medføre bedring på sikt.

[Gjest Jordnær]

I denne sammenhengen tenkte jeg på at det kan være adskillig mer umoralsk å se på at et menneske etter all sannsynlighet går til grunne som følge av sin sykdom (som antas også å medføre manglende sykdomsinnsikt) enn å behandle med tvang selv om personen i den aktuelle situasjonen selv opplever dette som feil når man har grunn til å tro at behandlingen vil medføre bedring på sikt.

Har man noen vitenskapelig grunnlag som forteller at tvangsbruk har en positiv behandlingseffekt?

Det å gå til grunne, tar tid. Man har veldig mye mer tid enn det man benytter. Jeg ble tvangsmedisinert etter tre dager. Det tar mye, mye lengre tid å gå til grunne. Man hadde hatt rikelig med tid til å få til et samarbeid.

Har man forsøkt å benytte samarbeidsorienterte behandlingstiltak i stor skala i dette landet?

I Nederland har man en lov som kun tillater tvangsbruk i faresituasjoner. Lar man behandlingstrengende personer gå til grunne der? Er Nederland et mye mer kynisk samfunn enn Norge? Har man mindre omsorg for hverandre der enn i Norge?

Jeg tror kulden her oppe langt mot nord, og det faktum at vi bor så spredt, gjør at vi har utviklet en mye svakere evne til å kommunisere med hverandre. Mangelen på dialog i psykiatrien viser toppen av dette isfjellet i landet vårt. Man ser jo også internt i det psykiske helsetjenestearbeidet at man ikke samarbeider godt nok seg imellom, eksempelvis mellom sykehus og omgivelser, enten det er pårørende, fastlege, eller kommunehelsetjeneste.

Så - vi må begynne å lytte til hverandre. Og vi må prate mer med hverandre. Og - vi må ta oss TID: Mye tid. Nok tid. Inntil et samarbeid er oppnådd. Vi må opptre som om tvang ikke er et virkemiddel, og kun bruke det som en nødvei. Det er IKKE tilfelle idag. Utviklingen går nok riktig vei. Men vi har fortsatt MYE igjen.

[frosken]

Har man noen vitenskapelig grunnlag som forteller at tvangsbruk har en positiv behandlingseffekt?

Det å gå til grunne, tar tid. Man har veldig mye mer tid enn det man benytter. Jeg ble tvangsmedisinert etter tre dager. Det tar mye, mye lengre tid å gå til grunne. Man hadde hatt rikelig med tid til å få til et samarbeid.

Har man forsøkt å benytte samarbeidsorienterte behandlingstiltak i stor skala i dette landet?

I Nederland har man en lov som kun tillater tvangsbruk i faresituasjoner. Lar man behandlingstrengende personer gå til grunne der? Er Nederland et mye mer kynisk samfunn enn Norge? Har man mindre omsorg for hverandre der enn i Norge?

Jeg tror kulden her oppe langt mot nord, og det faktum at vi bor så spredt, gjør at vi har utviklet en mye svakere evne til å kommunisere med hverandre. Mangelen på dialog i psykiatrien viser toppen av dette isfjellet i landet vårt. Man ser jo også internt i det psykiske helsetjenestearbeidet at man ikke samarbeider godt nok seg imellom, eksempelvis mellom sykehus og omgivelser, enten det er pårørende, fastlege, eller kommunehelsetjeneste.

Så - vi må begynne å lytte til hverandre. Og vi må prate mer med hverandre. Og - vi må ta oss TID: Mye tid. Nok tid. Inntil et samarbeid er oppnådd. Vi må opptre som om tvang ikke er et virkemiddel, og kun bruke det som en nødvei. Det er IKKE tilfelle idag. Utviklingen går nok riktig vei. Men vi har fortsatt MYE igjen.

Det tar ikke nødvendigvis lang tid å gå til grunne.

Stemmer kan befale den psykotiske personen å vandre på togskinnene...

Den maniske personen voldtas fordi følelsen av å være uovervinnelig medfører ukritisk atferd....

Mange andre eksempler kan nevnes - dette var bare to jeg selv kjenner til.

Du kan selvfølgelig si at det ville vært nok å tvangsinnlegge disse personene - tvangsmedisineringen kan utsettes. Ja, medisineringen kan utsettes - men ofte vil uroen være så sterk at avdelinger settes fullstendig på hodet - og da står dessverre valget i en del situasjoner mellom mekaniske tvangsmidler og medikamenter. Hva som er best eller verst vil det være ulike oppfatninger om.

[Gjest Jordnær]

Det tar ikke nødvendigvis lang tid å gå til grunne.

Stemmer kan befale den psykotiske personen å vandre på togskinnene...

Den maniske personen voldtas fordi følelsen av å være uovervinnelig medfører ukritisk atferd....

Mange andre eksempler kan nevnes - dette var bare to jeg selv kjenner til.

Du kan selvfølgelig si at det ville vært nok å tvangsinnlegge disse personene - tvangsmedisineringen kan utsettes. Ja, medisineringen kan utsettes - men ofte vil uroen være så sterk at avdelinger settes fullstendig på hodet - og da står dessverre valget i en del situasjoner mellom mekaniske tvangsmidler og medikamenter. Hva som er best eller verst vil det være ulike oppfatninger om.

Legg meg heller ei uke i belter, fremfor å gi meg medikamenter.

[Gjest Jordnær]

Legg meg heller ei uke i belter, fremfor å gi meg medikamenter.

Men jeg vil ikke ha noen av delene altså.

Det er vel mulig å bruke polstrede rom?

Eller - tvangstrøye!

Hvorfor skal man bruke belter i psykiatrien, når man har mildere midler i fengsel - nemlig tvangstrøye.

[Gjest Jordnær]

Men jeg vil ikke ha noen av delene altså.

Det er vel mulig å bruke polstrede rom?

Eller - tvangstrøye!

Hvorfor skal man bruke belter i psykiatrien, når man har mildere midler i fengsel - nemlig tvangstrøye.

Nei jeg ville ikke ligget i belter heller! Uff - det var ille det også! Husker jeg lå mange netter etter hverandre. Uff.

Jeg var ikke til fare for noe. Det vet jeg.

[ulva]

Jeg tilhører dem som er glad for tvangsinnleggelse i ettertid. Ellers hadde jeg ikke vært i live i dag - jeg var nemlig både psykotisk og sterkt suicidal.

[Gjest bry]

Nei jeg ville ikke ligget i belter heller! Uff - det var ille det også! Husker jeg lå mange netter etter hverandre. Uff.

Jeg var ikke til fare for noe. Det vet jeg.

Hadde noen gjort alt det du har vært gjennom mot meg,hadde jeg klikka tror jeg.

Høres helt forferdelig ut!!!

Hvis jeg hadde opplevd noe sånt hadde jeg blitt til fare for andre,dem som hadde gjort dette mot meg.

Forstår ikke at de tyr til sånne metoder,belter,tvangstrøye..osv.Herregud,høres helt umennskelig ut.

Forstår at du sliter etter dette,måtte bare si det...=)

Forstår ikke hvorfor de gjorde dette mot deg,blir redd av å lese det,tenk å oppleve det...uff.