Hvorfor provoserer jeg?

[Mimmy]

"En funksjonshemming kan være en sykdom, og en sykdom kan være en funksjonshemming. Det kan vi vel være enige om. Men det behøver ikke å være det."

Ja, nemlig! Men det glemmes et begrep her; lyte. Lyte er noe medfødt, det kan føre til funksjonshemning, men ikke nødvendigvis.

Sykdom er noe som man kan få senere, altså etter fødselen. Hvis sykdommen er medfødt er det en lyte, selv om man i dagligtalen kaller det sykdom. Sykdom kan også føre til funksjonshemning, men ikke nødvendigvis

Var det dette som egentlig var poenget ditt?.

Nesten! Men ganske nært opptil, ihvertfall når det gjelder den språklige delen av det jeg vil frem til.

Det finnes endel funksjonshemminger, eller man kaller det vel egentlig utviklingshemminger, slike som det jeg har. Eksempelvis downs syndrom, som er et annet syndrom som kan ramme mennesker. Men at man ikke dermed i utgangspunktet har noen sykdom.....

Men dersom man ikke får de rette tilrettelegginger i hverdagen, så kan syndromet føre til sykdom.

Når det gjelder asperger syndrom, så blir det ofte ikke oppdaget at man har det, før langt opp i voksen alder, jeg var 35 da jeg fikk diagnosen, selv om dette er en diagnose som faktisk kan stilles så tidlig som i 4 - 5 års alder.

Men asperger syndrom var ikke omtalt som en egen diagnose før sånn circa på 80-tallet. Og offisielt ble den ikke noen diagnose før, jeg tror det var, på 90 - tallet et sted.

Dette medfører at man ikke får noen hjelp i å mestre de utfordringene som syndromet gir, og medfører angst og depresjon. Enkelte får også midlertidige psykoser, som et resultat av for høye forventninger og krav.

Men jeg glemte faktisk at det heter jo asperger syndrom, så det beste er vel å kalle det et syndrom. Og synonymt med syndrom kan man vel kalle det et lyte.

Det er allmenn enighet om i fagmiljø, at spesielle opplevelser i barndommen ikke forårsaker asperger syndrom.

Allikevel(har jeg hørt) opplever endel foreldre med barn som har diagnoser innenfor autismespekteret, eksempelvis asperger syndrom, at man blir mistenkeliggjort og anklaget av skolepersonell, mennesker innenfor barnevern og andre.

Takk skal du ha for svaret.

[Gjest mamma 24-7]

Nesten! Men ganske nært opptil, ihvertfall når det gjelder den språklige delen av det jeg vil frem til.

Det finnes endel funksjonshemminger, eller man kaller det vel egentlig utviklingshemminger, slike som det jeg har. Eksempelvis downs syndrom, som er et annet syndrom som kan ramme mennesker. Men at man ikke dermed i utgangspunktet har noen sykdom.....

Men dersom man ikke får de rette tilrettelegginger i hverdagen, så kan syndromet føre til sykdom.

Når det gjelder asperger syndrom, så blir det ofte ikke oppdaget at man har det, før langt opp i voksen alder, jeg var 35 da jeg fikk diagnosen, selv om dette er en diagnose som faktisk kan stilles så tidlig som i 4 - 5 års alder.

Men asperger syndrom var ikke omtalt som en egen diagnose før sånn circa på 80-tallet. Og offisielt ble den ikke noen diagnose før, jeg tror det var, på 90 - tallet et sted.

Dette medfører at man ikke får noen hjelp i å mestre de utfordringene som syndromet gir, og medfører angst og depresjon. Enkelte får også midlertidige psykoser, som et resultat av for høye forventninger og krav.

Men jeg glemte faktisk at det heter jo asperger syndrom, så det beste er vel å kalle det et syndrom. Og synonymt med syndrom kan man vel kalle det et lyte.

Det er allmenn enighet om i fagmiljø, at spesielle opplevelser i barndommen ikke forårsaker asperger syndrom.

Allikevel(har jeg hørt) opplever endel foreldre med barn som har diagnoser innenfor autismespekteret, eksempelvis asperger syndrom, at man blir mistenkeliggjort og anklaget av skolepersonell, mennesker innenfor barnevern og andre.

Takk skal du ha for svaret.

ja desverre så er det slik, at man ofte blir mistenkeliggjort som foreldre. Kan forsåvidt skjønne det noen ganger, før en diagnose er stilt. Men etter at diagnose er stilt bør en få slippe dette.

Jeg har en sønn på 13 som har asperger syndrom, og har vært i kontakt med svaært mange foreldre til barn som har ulike utviklingsforstyrrelser. Dette er noe mange av oss har følt på, at man blir faktisk mistenkeliggjort i forhold til sine barns problemområder. Og dette er vel en av de såreste tingene med å ha barn med forskjellige diagnoser.

Men jeg håper jo verden kan komme videre, og at vi en gang får forståelse for problemene, men så lenge det ikke undervises i dette på utdanninger for de som skal jobbe med barn, så vil det neppe skje særlig mye.

Verden er foresten kommet lengre enn på for eks 60tallet, da mente man at autisme var et resultat av kalde og avvisende mødre (kjøleskapsmødre) denne teorien er vel de fleste gått bort fra i dag, og det er enighet om at autismespekterdiagnoser er medfødte tilstander.

Så det er håp, vil jeg tro.

[Gjest mamma 24-7]

Jeg har ikke lest den andre tråden, og tar derfor ikke stilling til hvorvidt du provoserer eller ikke. Det jeg derimot gjerne ønsker er å invitere deg til et forum for foreldre til barn med diagnoser, og personer med diagnose selv, om du ikke allerede er med der.

Vi kunne gjerne fått mer fra voksne som selv har asperger syndrom der, og deres erfaringer.

Så om du vil:

http://www.bokstavbarna.no

[PieLill]

"En funksjonshemming kan være en sykdom, og en sykdom kan være en funksjonshemming. Det kan vi vel være enige om. Men det behøver ikke å være det."

Ja, nemlig! Men det glemmes et begrep her; lyte. Lyte er noe medfødt, det kan føre til funksjonshemning, men ikke nødvendigvis.

Sykdom er noe som man kan få senere, altså etter fødselen. Hvis sykdommen er medfødt er det en lyte, selv om man i dagligtalen kaller det sykdom. Sykdom kan også føre til funksjonshemning, men ikke nødvendigvis

Var det dette som egentlig var poenget ditt?.

Siden vi først er i gang med å flisespikke.

"Sykdom er noe som man kan få senere, altså etter fødselen. Hvis sykdommen er medfødt er det en lyte, selv om man i dagligtalen kaller det sykdom."

Sykdom og lyte har strengt talt ikke noe med når det inntraff, men hvordan det oppfører seg i kroppen. Nyresvikt er f.eks. alltid en sykdom, medfødt eller ikke. Medfødt grønn stær er også i høyeste grad en sykdom. Å ha en fot som er lengre enn den andre er et lyte enten det er medfødt eller ervervet senere.

Et lyte kan vel defineres som en permanent tilstand / skade som kan hemme funksjon men som ikke direkte forårsaker sykdom. F.eks. sjeling.

mvh

[Gjest har familiemedlem med asberger]

Nei, jeg har antakeligvis vært litt for bastant, i hvertfall i hovedinnlegget, med det at det er så stor forskjell på funksjonshemming og sykdom.

Det er det ikke, selv om asperger syndrom rent faktisk sett ikke er definert som noen sykdom, men ganske riktig som du nevner, et syndrom.

Det tenkte jeg faktisk ikke over, før du sa det på en slik fin måte.

Jeg mener heller ikke at det er så stor forskjell rent praktisk sett. Man kan bli funksjonshemmet av å ha en sykdom, og man kan bli syk av å ha en funksjonshemming. Men hovedpoenget mitt gikk de fleste som svarte på innlegget mitt, hus forbi.

Og det er det at mennesker med funksjonshemminger og sykdommer blir diskriminerte, og at språkbruken gjør det lettere å diskriminere mennesker med fysiske og psykiske funksjonshemminger og sykdommer.

F.eks. "samlebegrepet" psykisk syke, som i utstrakt bruk blir brukt av det offentlige, istedetfor å lære seg noe om hver enkelt sykdom og funksjonshemming, for deretter å kunne tilrettelegge bedre for hvert enkelt individ.

Så noe av mitt poeng er at det har faktisk noe å si, hva slags språklige uttrykk man benytter seg av. Fordi at hvis man bruker samme uttrykk på alt, så ser alt likt ut.

Og man oppdager ikke egenarten og individet. For eksempel, så er det svært store forskjeller individuelt når det gjelder mennesker med asperger syndrom. Nesten større forskjeller enn i befolkningen for øvrig, fordi det rammer så ulikt.

Jeg f.eks., det kan ikke ses eller merkes på meg at jeg har asperger syndrom, dersom man da ikke kjenner meg virkelig godt. Mens hos andre som har asperger syndrom, så merkes det tydeligere.

Både når det gjelder mennesker med funksjonshemminger og sykdommer, og mennesker som ikke har noen av delene, eksisterer det store individueller forskjeller.

Takk for svaret. Det var et fint innlegg du skrev.

Bra mine ideer var til nytte da:) Så mitt råd er at du for å unngå debatter (kverulering..) som dette går bort fra å bruke benevnelsen funksjonshemning, sykdom, lyte osv, men går over til å omtale tilstanden din som "syndromet mitt" ? Syndrom er noe alle vet er medfødt, så det burde ikke skape misforståelser

[Mimmy]

Bra mine ideer var til nytte da:) Så mitt råd er at du for å unngå debatter (kverulering..) som dette går bort fra å bruke benevnelsen funksjonshemning, sykdom, lyte osv, men går over til å omtale tilstanden din som "syndromet mitt" ? Syndrom er noe alle vet er medfødt, så det burde ikke skape misforståelser

Ja. Det var kanskje det jeg skulle gjort hele tiden. Men det er faktisk ikke jeg som er den store "språksynderen" her.

I noen vedtak som jeg har fått fra det offentlige, nevnes ikke asperger syndrom med et eneste ord, men det blir nevnt at jeg har en "sykdom". Til tross for at vedkommende som har skrevet vedtaket, godt vet at jeg har asperger syndrom.

Så dropp det jeg oppfatter som en relativt nedlatende holdning til meg, jeg er tross alt et voksent menneske, og det er ytringsfrihet i dette landet.

Mao, så kan ikke du opptre som en voksen, som skal nedlate deg til å råde det barnet som er meg....jeg er som sagt et voksent menneske, jeg har bil, leilighet, leilighetslån o.s.v, og jeg har stemt ved alle valg siden jeg fylte 18.

Det er naturligvis mulig at jeg overreagerer, og jeg ønsker faktisk ikke å såre deg. Jeg ønsker bare å opplyse om hvordan det blir oppfattet av meg.

[Gjest GodtMent]

Ja. Det var kanskje det jeg skulle gjort hele tiden. Men det er faktisk ikke jeg som er den store "språksynderen" her.

I noen vedtak som jeg har fått fra det offentlige, nevnes ikke asperger syndrom med et eneste ord, men det blir nevnt at jeg har en "sykdom". Til tross for at vedkommende som har skrevet vedtaket, godt vet at jeg har asperger syndrom.

Så dropp det jeg oppfatter som en relativt nedlatende holdning til meg, jeg er tross alt et voksent menneske, og det er ytringsfrihet i dette landet.

Mao, så kan ikke du opptre som en voksen, som skal nedlate deg til å råde det barnet som er meg....jeg er som sagt et voksent menneske, jeg har bil, leilighet, leilighetslån o.s.v, og jeg har stemt ved alle valg siden jeg fylte 18.

Det er naturligvis mulig at jeg overreagerer, og jeg ønsker faktisk ikke å såre deg. Jeg ønsker bare å opplyse om hvordan det blir oppfattet av meg.

Du sa i en eller annen tråd her at du ønsket tilbakemeldinger?

I så fall: ja, du overreagerer! Jeg er nesten helt sikker på at "har familie med aberger" slett ikke prøvde å være nedlatende. Jeg klarer ikke engang å lese noe nedlatende i innlegget haennes i det hele tatt.

Et spørsmål: Går du rundt og tro at alle er nedlatende/vil deg vondt/mobber deg/plager deg etc? Jeg tror nemlig slett ikke det er tilfelle. Jeg ser at du ofte tolker det folk sier som at de er det, men jeg skjønner virkelig ikke hvordan du kan tolke det slik...

[Gjest har familiemedlem med asberger]

Ja. Det var kanskje det jeg skulle gjort hele tiden. Men det er faktisk ikke jeg som er den store "språksynderen" her.

I noen vedtak som jeg har fått fra det offentlige, nevnes ikke asperger syndrom med et eneste ord, men det blir nevnt at jeg har en "sykdom". Til tross for at vedkommende som har skrevet vedtaket, godt vet at jeg har asperger syndrom.

Så dropp det jeg oppfatter som en relativt nedlatende holdning til meg, jeg er tross alt et voksent menneske, og det er ytringsfrihet i dette landet.

Mao, så kan ikke du opptre som en voksen, som skal nedlate deg til å råde det barnet som er meg....jeg er som sagt et voksent menneske, jeg har bil, leilighet, leilighetslån o.s.v, og jeg har stemt ved alle valg siden jeg fylte 18.

Det er naturligvis mulig at jeg overreagerer, og jeg ønsker faktisk ikke å såre deg. Jeg ønsker bare å opplyse om hvordan det blir oppfattet av meg.

?

Nå er jeg ikke helt med.Det har aldri vært min intensjon å være nedlatende. Jeg mente å komme med et råd.

Jeg beklager hvis jeg ble misoppfattet.

Hvorvidt du er "språksynderen her", som du hevder du ikke er, holder jeg meg fra å diskutere. Men nettopp det at det her råder en begrepsforvirringn, gjorde at jeg kom med et råd om hvordan du best kan fortelle om din vanske for å unngå misforståelser som her har oppstått. Reasjoner på ditt innlegg har vist at "funksjonshemning" tydeligvis er et tvetydig begrep. Så mitt poeng var at ved å snakke om at du har et syndrom, og ikke at du har en funksjonshemning eller en sykdom, så kan du ikke misforståes og du unngår debatter som dette - som jeg nemlig ikke tror du synes er særlig hyggelig.

Var det å bli rådet du opplevde som nedverdigende ? Det betyr ikke at jeg ikke respekterer deg som et voksent, selvstendig menneske. Jeg har selv en eldre søster med asberger, og jeg har da aldri sett ned på henne på noen måte av den grunn!

[PieLill]

Bra mine ideer var til nytte da:) Så mitt råd er at du for å unngå debatter (kverulering..) som dette går bort fra å bruke benevnelsen funksjonshemning, sykdom, lyte osv, men går over til å omtale tilstanden din som "syndromet mitt" ? Syndrom er noe alle vet er medfødt, så det burde ikke skape misforståelser

Må bare flisespikke litt før jeg legger meg.

Syndrom er ikke nødvendigvis medfødt. Tenk bare på kronisk tretthetssyndrom.

Sykdom, skade, lyte, handikap, syndrom handler vel mer om type plage/skavank, hva man nå vil kalle det, og tildels hvordan det har oppstått, enn hvilket tidspunkt i livet det inntraff.

Den gjensidige påvirkningen mellom språk og samfunnsholdninger, ikke minst innenfor alt som har med de mindre perfekte sidene ved oss mennesker å gjøre, er for øvrig et studie verdt.

Men nå bør jeg legge meg.

;-)

mvh

[Mimmy]

?

Nå er jeg ikke helt med.Det har aldri vært min intensjon å være nedlatende. Jeg mente å komme med et råd.

Jeg beklager hvis jeg ble misoppfattet.

Hvorvidt du er "språksynderen her", som du hevder du ikke er, holder jeg meg fra å diskutere. Men nettopp det at det her råder en begrepsforvirringn, gjorde at jeg kom med et råd om hvordan du best kan fortelle om din vanske for å unngå misforståelser som her har oppstått. Reasjoner på ditt innlegg har vist at "funksjonshemning" tydeligvis er et tvetydig begrep. Så mitt poeng var at ved å snakke om at du har et syndrom, og ikke at du har en funksjonshemning eller en sykdom, så kan du ikke misforståes og du unngår debatter som dette - som jeg nemlig ikke tror du synes er særlig hyggelig.

Var det å bli rådet du opplevde som nedverdigende ? Det betyr ikke at jeg ikke respekterer deg som et voksent, selvstendig menneske. Jeg har selv en eldre søster med asberger, og jeg har da aldri sett ned på henne på noen måte av den grunn!

Jeg beklager, jeg har lest over innlegget en gang til, og skjønner nå at det kanskje ikke er innlegget ditt jeg reagerer på egentlig.

Jeg tror ikke at du mente å være nedlatende, og jeg vet ikke alltid hvorfor jeg reagerer som jeg gjør. Det er så dumt å være sånn, å ikke vite alltid hvorfor man føler slike ting som man gjør.

Men beklager hvis jeg såret deg.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Må bare flisespikke litt før jeg legger meg.

Syndrom er ikke nødvendigvis medfødt. Tenk bare på kronisk tretthetssyndrom.

Sykdom, skade, lyte, handikap, syndrom handler vel mer om type plage/skavank, hva man nå vil kalle det, og tildels hvordan det har oppstått, enn hvilket tidspunkt i livet det inntraff.

Den gjensidige påvirkningen mellom språk og samfunnsholdninger, ikke minst innenfor alt som har med de mindre perfekte sidene ved oss mennesker å gjøre, er for øvrig et studie verdt.

Men nå bør jeg legge meg.

;-)

mvh

Definisjon:

syndro'm n3 (fra gr 'sammenstimling') samling symptomer som tyder på en viss sykdom

Som en ser har det ingenting med om det er medfødt eller ikke.

[Mimmy]

Du sa i en eller annen tråd her at du ønsket tilbakemeldinger?

I så fall: ja, du overreagerer! Jeg er nesten helt sikker på at "har familie med aberger" slett ikke prøvde å være nedlatende. Jeg klarer ikke engang å lese noe nedlatende i innlegget haennes i det hele tatt.

Et spørsmål: Går du rundt og tro at alle er nedlatende/vil deg vondt/mobber deg/plager deg etc? Jeg tror nemlig slett ikke det er tilfelle. Jeg ser at du ofte tolker det folk sier som at de er det, men jeg skjønner virkelig ikke hvordan du kan tolke det slik...

Nei, det vet ikke jeg heller, men jeg har skjønt at det hører med til syndromet på et vis. Og jeg vet at jeg overreagerte. Men jeg vet faktisk ikke hvorfor jeg føler det slik som jeg gjør det.

Det er enormt frustrerende å ha det slik. Å ikke vite, men tro at det er slik. Det var derfor jeg skrev i innlegget, også, at det var mulig at jeg tok feil (dvs overreagerte).

Jeg vet ikke hvorfor det er så viktig for meg å bli likt for enhver pris. Og jeg vet ikke hvorfor jeg nesten alltid føler at jeg ikke blir likt. Dersom jeg da ikke kjenner en person veldig godt, da.

[PieLill]

Definisjon:

syndro'm n3 (fra gr 'sammenstimling') samling symptomer som tyder på en viss sykdom

Som en ser har det ingenting med om det er medfødt eller ikke.

Deilig.

Da har jeg hatt rett minst en gang i dag, og kan sove godt i natt.

;-)

[PieLill]

Jeg beklager, jeg har lest over innlegget en gang til, og skjønner nå at det kanskje ikke er innlegget ditt jeg reagerer på egentlig.

Jeg tror ikke at du mente å være nedlatende, og jeg vet ikke alltid hvorfor jeg reagerer som jeg gjør. Det er så dumt å være sånn, å ikke vite alltid hvorfor man føler slike ting som man gjør.

Men beklager hvis jeg såret deg.

Hei igjen Mimmy.

Får jeg lov å komme med et mer eller mindre fornuftig forslag?

Slik jeg forstår det du skriver har du tidvis problemer med å tolke det følelsesmessige budskapet andre gir gjennom det de gjør / sier / skriver. Iblant overreagerer du, "kjefter og smeller", slik du gjorde her. Slikt kan de fleste av oss finne på gitt den riktige situasjonen.

Mange reagerer slik når de føler seg underlegne, truede eller på andre måter usikre. Men det behøver jo ikke være grunnen til at dette skjer med deg.

Mitt hårreisende forslag er som følger:

Tror du du kan "dressere" deg selv til å rett og slett avstå fra å gi uttrykk for ditt sinne og din frustrasjon i slike tilfeller. Altså hver gang du synes noen er nedlatende, belærende etc. la være å ytre så mye som et pip om det. La være å reagere utad.

Det er to grunner til at jeg tror det kan være smart.

For det første at du står i fare for å bite hodet av noen som ikke har gjort noe galt. Det kan jo fort slå tilbake på deg selv. Og det er jo noe du ikke ønsker å gjøre.

For det andre: Om noen virkelig ser ned på deg. Om de går inn for å rakke ned på deg, være spydig og nedlatende. Da har de jo oppnådd nøyaktig det de ønsket om du bjeffer tilbake. Ikke gi de den gleden! ;-)

Derimot kan du i RL når du er sammen med folk du kjennner godt og som kjenner deg godt øve på å forstå ting mer riktig. Når det oppstår en situasjon der du føler noen har imot deg, la det først gå litt tid så du får kjølt deg ned. Så fortell dem at du iblant synes det er vanskelig og tolke hva som egentlig ligger bak ting som blir sagt og gjort. Fortell dem hvordan du opplevde det som hendte og be dem korrigere din forståelse av dette.

Slikt er ganske lærerikt.

mvh

[Mimmy]

Hei igjen Mimmy.

Får jeg lov å komme med et mer eller mindre fornuftig forslag?

Slik jeg forstår det du skriver har du tidvis problemer med å tolke det følelsesmessige budskapet andre gir gjennom det de gjør / sier / skriver. Iblant overreagerer du, "kjefter og smeller", slik du gjorde her. Slikt kan de fleste av oss finne på gitt den riktige situasjonen.

Mange reagerer slik når de føler seg underlegne, truede eller på andre måter usikre. Men det behøver jo ikke være grunnen til at dette skjer med deg.

Mitt hårreisende forslag er som følger:

Tror du du kan "dressere" deg selv til å rett og slett avstå fra å gi uttrykk for ditt sinne og din frustrasjon i slike tilfeller. Altså hver gang du synes noen er nedlatende, belærende etc. la være å ytre så mye som et pip om det. La være å reagere utad.

Det er to grunner til at jeg tror det kan være smart.

For det første at du står i fare for å bite hodet av noen som ikke har gjort noe galt. Det kan jo fort slå tilbake på deg selv. Og det er jo noe du ikke ønsker å gjøre.

For det andre: Om noen virkelig ser ned på deg. Om de går inn for å rakke ned på deg, være spydig og nedlatende. Da har de jo oppnådd nøyaktig det de ønsket om du bjeffer tilbake. Ikke gi de den gleden! ;-)

Derimot kan du i RL når du er sammen med folk du kjennner godt og som kjenner deg godt øve på å forstå ting mer riktig. Når det oppstår en situasjon der du føler noen har imot deg, la det først gå litt tid så du får kjølt deg ned. Så fortell dem at du iblant synes det er vanskelig og tolke hva som egentlig ligger bak ting som blir sagt og gjort. Fortell dem hvordan du opplevde det som hendte og be dem korrigere din forståelse av dette.

Slikt er ganske lærerikt.

mvh

Forsåvidt enig i det der. Jeg har svært lett for å bli frustrert, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg føler det slik som jeg føler det.

Det er et stort problem for meg.

Men jeg vet at det hører med til å ha asperger syndrom, og slik sett antakeligvis ikke kommer av psykologiske grunner.

Eller at det er en kombinasjon av de to.

Jeg er dessverre slik av natur, at jeg har lett for å "bjeffe", som du uttrykker det.... Jeg tror ikke på å holde frustrasjonene inne. Men jeg tror faktisk på å samtidig forklare hvorfor jeg blir så frustrert. Eller i hvertfall å forsøke å forklare. Jeg vet det er vanskelig for andre å skjønne det.

Men jeg vet også at jeg får det vondt, pga at jeg ikke mener å såre noen med det.

Så det er på en måte en vond sirkel å bryte. Som jeg sliter med i andre sammenhenger også.

Men takk for svaret.

[PieLill]

Forsåvidt enig i det der. Jeg har svært lett for å bli frustrert, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg føler det slik som jeg føler det.

Det er et stort problem for meg.

Men jeg vet at det hører med til å ha asperger syndrom, og slik sett antakeligvis ikke kommer av psykologiske grunner.

Eller at det er en kombinasjon av de to.

Jeg er dessverre slik av natur, at jeg har lett for å "bjeffe", som du uttrykker det.... Jeg tror ikke på å holde frustrasjonene inne. Men jeg tror faktisk på å samtidig forklare hvorfor jeg blir så frustrert. Eller i hvertfall å forsøke å forklare. Jeg vet det er vanskelig for andre å skjønne det.

Men jeg vet også at jeg får det vondt, pga at jeg ikke mener å såre noen med det.

Så det er på en måte en vond sirkel å bryte. Som jeg sliter med i andre sammenhenger også.

Men takk for svaret.

Den vil jeg på det sterkeste utfordre deg på!

Jeg har stor tro på å holde frustrasjoner inne på de riktige tidspunktene.

Det er flott å kunne be om unnskyldning når man har sagt noe som sårer / frustrerer andre. Men er det ikke enda bedre om det aldri var sagt? En unnskyldning og forklaring kan ikke alltid ta bort de ekle følelsene ordene har skapt hos andre. Vi kan aldri fjerne de dumme tingene vi har sagt. Bare drive skadebegrensning.

Vi har alle mye å vinne på å øve oss i noe så enkelt og samtidig så vanskelig som å holde munnen lukket og fingrene av tastaturet når vi blir sinte. La meg gi deg en liste:

Vi blir hyggeligere mennesker å ha med å gjøre.

Det er mer hensynsfullt overfor omgivelsene.

Vi får færre ekle ord vi må spise i oss.

Om vi møter andres tabber med tålmodighet og overbærenhet, øker sjansen for at de gjør det samme mot oss når vi trenger det.

Vi blir tatt mer på alvor de gangene vi sier i fra. Om vi bruker opp kruttet på filleting, hva har vi da igjen de gangene vi virkelig trenger å slå i bordet.

Vi unngår mye lettere at det viktige vi egentlig ville formidle drukner i kjefting og bjeffing.

Vi unngår mye unødig turbulens og konflikt.

Sinne, ikke minst det uberettigede, forsterkes ofte i stedet for å dempes om man buser ut med det i blinde.

Mye av det vi sier i sinne kan bli like tåpelig som fyllerør på sitt verste. Vi kan slippe å dumme oss ut om vi klarer å holde munn / "tastatur" i fem minutter.

Vi høster det vi sår. Slenger vi ut vonde, harde ord i tide og utide får vi de etter hvert tilbake med renter. Slik sett sårer vi oss selv ved å såre andre.

Selvsagt har mennesker ulikt talent for å styre munnen. Noen kjemper med å klare å åpne den når det er påkrevd. Andre strever med å lukke den tidsnok. Riktig bruk av snakketøyet er kanskje noe av det vannskeligste som finnes for oss mennesker.

Men å lene seg tilbake og unnskylde seg med at det er bare slik jeg er, uten å _forsøke_ å jobbe med seg selv, synes jeg blir alt for lettvindt. Over tid vil de fleste ha problemer med å bære over med en som er unødig oppfarende og ikke en gang forsøker å tøyle seg. Da er jo hele ansvaret for denne adferden lempet over på omgivelsene. Noe annet er det når man vet noen forsøker selv om de misslykkes iblant. Da strekker man seg gjerne langt og velvillig.

Det finnes ganger da sinne kan være både riktig og livsviktig som drifkraft og i måten vi uttrykker oss på. Vi må ikke ødelegge denne muligheten ved å rope ulv, ulv i tide og utide.

mvh

[Mimmy]

Den vil jeg på det sterkeste utfordre deg på!

Jeg har stor tro på å holde frustrasjoner inne på de riktige tidspunktene.

Det er flott å kunne be om unnskyldning når man har sagt noe som sårer / frustrerer andre. Men er det ikke enda bedre om det aldri var sagt? En unnskyldning og forklaring kan ikke alltid ta bort de ekle følelsene ordene har skapt hos andre. Vi kan aldri fjerne de dumme tingene vi har sagt. Bare drive skadebegrensning.

Vi har alle mye å vinne på å øve oss i noe så enkelt og samtidig så vanskelig som å holde munnen lukket og fingrene av tastaturet når vi blir sinte. La meg gi deg en liste:

Vi blir hyggeligere mennesker å ha med å gjøre.

Det er mer hensynsfullt overfor omgivelsene.

Vi får færre ekle ord vi må spise i oss.

Om vi møter andres tabber med tålmodighet og overbærenhet, øker sjansen for at de gjør det samme mot oss når vi trenger det.

Vi blir tatt mer på alvor de gangene vi sier i fra. Om vi bruker opp kruttet på filleting, hva har vi da igjen de gangene vi virkelig trenger å slå i bordet.

Vi unngår mye lettere at det viktige vi egentlig ville formidle drukner i kjefting og bjeffing.

Vi unngår mye unødig turbulens og konflikt.

Sinne, ikke minst det uberettigede, forsterkes ofte i stedet for å dempes om man buser ut med det i blinde.

Mye av det vi sier i sinne kan bli like tåpelig som fyllerør på sitt verste. Vi kan slippe å dumme oss ut om vi klarer å holde munn / "tastatur" i fem minutter.

Vi høster det vi sår. Slenger vi ut vonde, harde ord i tide og utide får vi de etter hvert tilbake med renter. Slik sett sårer vi oss selv ved å såre andre.

Selvsagt har mennesker ulikt talent for å styre munnen. Noen kjemper med å klare å åpne den når det er påkrevd. Andre strever med å lukke den tidsnok. Riktig bruk av snakketøyet er kanskje noe av det vannskeligste som finnes for oss mennesker.

Men å lene seg tilbake og unnskylde seg med at det er bare slik jeg er, uten å _forsøke_ å jobbe med seg selv, synes jeg blir alt for lettvindt. Over tid vil de fleste ha problemer med å bære over med en som er unødig oppfarende og ikke en gang forsøker å tøyle seg. Da er jo hele ansvaret for denne adferden lempet over på omgivelsene. Noe annet er det når man vet noen forsøker selv om de misslykkes iblant. Da strekker man seg gjerne langt og velvillig.

Det finnes ganger da sinne kan være både riktig og livsviktig som drifkraft og i måten vi uttrykker oss på. Vi må ikke ødelegge denne muligheten ved å rope ulv, ulv i tide og utide.

mvh

ja, jeg er faktisk enig. Det er det jeg må forsøke på, det er bare så vanskelig til tider...Skulle virkelig ønske at jeg var et bedre menneske.

Jeg strever faktisk etter perfeksjon, selv om det kanskje ikke virker slik for deg.

[PieLill]

ja, jeg er faktisk enig. Det er det jeg må forsøke på, det er bare så vanskelig til tider...Skulle virkelig ønske at jeg var et bedre menneske.

Jeg strever faktisk etter perfeksjon, selv om det kanskje ikke virker slik for deg.

"Jeg tror ikke på å holde frustrasjonene inne."

Du tror kanskje litt mer på å holde frustrasjonene inne enn jeg fikk inntrykk av i ditt forrige innlegg?

Jeg strever sjeldent etter perfeksjon. Den lista ligger alt for høyt for meg. Men på en del områder har jeg helt klart et forbedringspotensiale selv om det ikke holder til olympisk gull eller noe tilsvarende.

Så det hender jo jeg jobber for samsvar mellom liv og lære...

;-)

mvh

[Mimmy]

"Jeg tror ikke på å holde frustrasjonene inne."

Du tror kanskje litt mer på å holde frustrasjonene inne enn jeg fikk inntrykk av i ditt forrige innlegg?

Jeg strever sjeldent etter perfeksjon. Den lista ligger alt for høyt for meg. Men på en del områder har jeg helt klart et forbedringspotensiale selv om det ikke holder til olympisk gull eller noe tilsvarende.

Så det hender jo jeg jobber for samsvar mellom liv og lære...

;-)

mvh

Ja, egentlig så tror jeg kanskje på å holde frustrasjonene inne, men i perioder som nå, som jeg er veldig sliten, så er det spesielt vanskelig.

Jeg har en infeksjon i kroppen som jeg ikke vet hva kommer av, og som det er bestilt prøver i forhold til, jeg skal ta ultralyd og jeg skal også ha en tarmundersøkelse for å se om det kan være en kronisk betennelse.

Av og til føler jeg faktisk at jeg kan eksplodere innvendig, av undertrykt sinne. Uten egentlig å vite hvorfor jeg er sint. Jeg antar at jeg er sint fordi jeg er fysisk syk. Jeg har ingen smerter, unntatt muskelsmerter, men jeg er bare så vanvittig sliten og uopplagt hele tiden.

Og da kan jeg lettere misforstå ting og tro at mennesker misliker meg eller er ute etter å rakke ned på meg på et eller annet vis.

Men jeg blir ikke spesielt sint på noen i RL, ihvertfall relativt sjelden. Og jeg tror faktisk at mange oppfatter meg som et ålreit menneske å omgås.

Tro det eller ei...

Før jul nå, så fikk jeg en ordentlig søt presang, av ei som jeg går på malegruppe sammen med. Jeg hadde laget ferdig et maleri som jeg var så til de grader misfornøyd med, at jeg var helt klar til å kaste det. Men hun som var med på malegruppa sammen med meg, sa hun gjerne ville ha det.

Så sa jeg, bare for spøk, at det fikk bli julegaven fra meg til henne.

Og siste dagen i malegruppa, før jul, kom hun trekkende med julegave som hun hadde kjøpt til meg. Det var en pyntegjenstand av et utrolig søtt slag, så jeg ble veldig glad for den. Selv om hun presiserte at den var veldig billig, og at jeg ikke måtte tenke på å kjøpe noe til henne, det var derfor hun hadde ventet så lenge med å overrekke den.

Slike små ting er det som gjør meg så utrolig glad.

[Gjest har familiemedlem med asberger]

Jeg beklager, jeg har lest over innlegget en gang til, og skjønner nå at det kanskje ikke er innlegget ditt jeg reagerer på egentlig.

Jeg tror ikke at du mente å være nedlatende, og jeg vet ikke alltid hvorfor jeg reagerer som jeg gjør. Det er så dumt å være sånn, å ikke vite alltid hvorfor man føler slike ting som man gjør.

Men beklager hvis jeg såret deg.

Neida, du såret ikke meg, ble bare en smule forvirret.. Er mer bekymret for at du ble såret, men det er godt du nå forstår at jeg ikke mente å være nedlatende på noen måte.