Hva er Fragmin? Og Skopolamin? I psykiatrisk sammenheng.

[Gjest Jordnær]

Hva er Fragmin?

Og hva er forskjellen på Fragmin og Morfin-Skopolamin?

Medikamentene har det felles at man forsvinner ut i en bevisstløs tilstand etter injeksjon. Det skjedde raskere med Fragmin enn med Skopolamin. Fragmin gav nesten en umiddelbar reaksjon. Mens med Skopolamin kunne jeg gå rundt på gulvet i noen minutter før jeg sovnet inn.

Jeg har såvidt sett i Felleskatalogen, men jeg vil gjerne ha en forklaring sett mer utfra et psykiatrisk standpunkt enn det somatiske som preger Felleskatalogens beskrivelse av de to.

[frosken]

Mener du at Fragmin har blitt benyttet i en psykiatrisk sammenheng? Det benyttes jo til vanlig som "blodfortynnende" og jeg har aldri sett at det påvirker bevissthetsnivået (i såfall må det vel være snakk om en allergisk reaksjon).

Morfin-skopolamin er et sterkt smertestillende og "beroligende" medikament, som i store nok doser selvfølgelig kan gjøre deg døsig. Dette er vel også et medikament som ikke er vanlig å benytte i psykiatrisk sammenheng.

De to medikamentene du nevner har såvidt meg bekjent intet til felles.

[Gjest Jordnær]

Mener du at Fragmin har blitt benyttet i en psykiatrisk sammenheng? Det benyttes jo til vanlig som "blodfortynnende" og jeg har aldri sett at det påvirker bevissthetsnivået (i såfall må det vel være snakk om en allergisk reaksjon).

Morfin-skopolamin er et sterkt smertestillende og "beroligende" medikament, som i store nok doser selvfølgelig kan gjøre deg døsig. Dette er vel også et medikament som ikke er vanlig å benytte i psykiatrisk sammenheng.

De to medikamentene du nevner har såvidt meg bekjent intet til felles.

Fragmin står iallefall oppført på mitt medisinark brukt som injeksjon en gang i starten av mitt opphold.

Skopolamin brukte de for sju år siden, mange, mange kvelder på rad ved 21-tiden, for å gi meg søvn, eller som de sa, kjemisk søvn.

Jeg har aldri smakt en dråpe alkohol i mitt liv. Men i minuttene før jeg sovnet inn av Skopolaminen, var jeg det nærmeste man kan seg å være full, tror jeg. Jeg ble ustø på beina, og måtte støtte meg til veggen. De sa selvsagt at jeg måtte legge meg med det samme, men de ble vel vandt til at jeg protesterte på den måten jeg gjorde, ved å kjempe mot virkningene av Skopolamin. Men til slutt sovnet jeg.

Det var meget plagsomt ja. Da de hadde brukt det mange nok kvelder på rad, følte jeg meg så dypt krenket at jeg spurte dem om ikke de kunne gi meg en tidobbel dose eller enda mer, nok til at jeg sovnet inn for godt, altså en forespørsel om aktiv dødshjelp. Men jeg ville jo ikke egentlig dø, men jeg ville ikke leve under de forholdene jeg gjorde der på sykehuset. Så jeg sa at alternativet deres var å åpne opp døren, og slippe meg ut i frihet.

Selvsagt skjønner jeg at å sette de to alternativene opp mot hverandre ikke styrket det å bli utskrevet, MEN - jeg sier det fordi det illustrerer hvor dypt belastende det var for meg å bli utsatt for denne stikkingen med Skopolamin, i tillegg til en hel andre medikamenter jeg ble tvunget til å ta, og i tillegg til å være sperret inne.

Etter seks uker, gav jeg opp min protest. Roet meg helt viljestyrt. Og rømte. Og jeg klarte meg utmerket godt de 12 timene jeg var ute i frihet. Det var kjempedeilig å kunne sitte i bussen og strekke på beina ved midnattstider, og ikke ligge i belter. Jeg returnerte frivillig til sykehuset, fordi jeg ville vise dem at jeg hadde klart meg på egenhånd i 12 timer. Men de så heller på det hele som negativt, og strammet inn på tvangsbruken. Da oppgav jeg hele min protest i 12 dager. Men selv det var ikke nok til å få tvangsvedtaket opphevet, selv om de sa at jeg var blitt mye bedre (noe som ikke var tilfelle, det var kun min protest som ble oppgitt).

[frosken]

Fragmin står iallefall oppført på mitt medisinark brukt som injeksjon en gang i starten av mitt opphold.

Skopolamin brukte de for sju år siden, mange, mange kvelder på rad ved 21-tiden, for å gi meg søvn, eller som de sa, kjemisk søvn.

Jeg har aldri smakt en dråpe alkohol i mitt liv. Men i minuttene før jeg sovnet inn av Skopolaminen, var jeg det nærmeste man kan seg å være full, tror jeg. Jeg ble ustø på beina, og måtte støtte meg til veggen. De sa selvsagt at jeg måtte legge meg med det samme, men de ble vel vandt til at jeg protesterte på den måten jeg gjorde, ved å kjempe mot virkningene av Skopolamin. Men til slutt sovnet jeg.

Det var meget plagsomt ja. Da de hadde brukt det mange nok kvelder på rad, følte jeg meg så dypt krenket at jeg spurte dem om ikke de kunne gi meg en tidobbel dose eller enda mer, nok til at jeg sovnet inn for godt, altså en forespørsel om aktiv dødshjelp. Men jeg ville jo ikke egentlig dø, men jeg ville ikke leve under de forholdene jeg gjorde der på sykehuset. Så jeg sa at alternativet deres var å åpne opp døren, og slippe meg ut i frihet.

Selvsagt skjønner jeg at å sette de to alternativene opp mot hverandre ikke styrket det å bli utskrevet, MEN - jeg sier det fordi det illustrerer hvor dypt belastende det var for meg å bli utsatt for denne stikkingen med Skopolamin, i tillegg til en hel andre medikamenter jeg ble tvunget til å ta, og i tillegg til å være sperret inne.

Etter seks uker, gav jeg opp min protest. Roet meg helt viljestyrt. Og rømte. Og jeg klarte meg utmerket godt de 12 timene jeg var ute i frihet. Det var kjempedeilig å kunne sitte i bussen og strekke på beina ved midnattstider, og ikke ligge i belter. Jeg returnerte frivillig til sykehuset, fordi jeg ville vise dem at jeg hadde klart meg på egenhånd i 12 timer. Men de så heller på det hele som negativt, og strammet inn på tvangsbruken. Da oppgav jeg hele min protest i 12 dager. Men selv det var ikke nok til å få tvangsvedtaket opphevet, selv om de sa at jeg var blitt mye bedre (noe som ikke var tilfelle, det var kun min protest som ble oppgitt).

Du skrev i ditt innlegg om "morfin-skopolamin", og det var dette jeg syntes virket lite sannsynlig var blitt benyttet innen psykiatrien.

Hvorvidt skopolamin alene har vært vanlig å benytte slik du beskriver, kjenner jeg ikke til.

Når det gjelder tvangsbruk, så er det fullt mulig at din situasjon kunne vært håndtert bedre. Det er vel ingen tvil om at en del menn i større grad enn kvinner har blitt utsatt for relativt inngripende restriksjoner, da urolige menn i større grad enn kvinner kan virke skremmende på personalgruppen.

Det at din historie evt. har vært dårlig håndtert, er etter min oppfatning ikke et argument for at tvangsbehandling til enhver tid er feilaktig. Det vil alltid være slik at selv de beste tiltak vil kunne ha negative konsekvenser for enkeltindivider. Dette er trist for de individene det gjelder, men som i andre sammenhenger vil unnlatelse av å handle kunne ha enda større konsekvenser.

[Gjest Jordnær]

Du skrev i ditt innlegg om "morfin-skopolamin", og det var dette jeg syntes virket lite sannsynlig var blitt benyttet innen psykiatrien.

Hvorvidt skopolamin alene har vært vanlig å benytte slik du beskriver, kjenner jeg ikke til.

Når det gjelder tvangsbruk, så er det fullt mulig at din situasjon kunne vært håndtert bedre. Det er vel ingen tvil om at en del menn i større grad enn kvinner har blitt utsatt for relativt inngripende restriksjoner, da urolige menn i større grad enn kvinner kan virke skremmende på personalgruppen.

Det at din historie evt. har vært dårlig håndtert, er etter min oppfatning ikke et argument for at tvangsbehandling til enhver tid er feilaktig. Det vil alltid være slik at selv de beste tiltak vil kunne ha negative konsekvenser for enkeltindivider. Dette er trist for de individene det gjelder, men som i andre sammenhenger vil unnlatelse av å handle kunne ha enda større konsekvenser.

Jeg har aldri sagt at tvangsbehandling til enhver tid er feilaktig for alle personer.

Jeg uttaler meg kun om min egen situasjon. Og da har det alltid vært feilaktig.

[Gjest Jordnær]

Fragmin står iallefall oppført på mitt medisinark brukt som injeksjon en gang i starten av mitt opphold.

Skopolamin brukte de for sju år siden, mange, mange kvelder på rad ved 21-tiden, for å gi meg søvn, eller som de sa, kjemisk søvn.

Jeg har aldri smakt en dråpe alkohol i mitt liv. Men i minuttene før jeg sovnet inn av Skopolaminen, var jeg det nærmeste man kan seg å være full, tror jeg. Jeg ble ustø på beina, og måtte støtte meg til veggen. De sa selvsagt at jeg måtte legge meg med det samme, men de ble vel vandt til at jeg protesterte på den måten jeg gjorde, ved å kjempe mot virkningene av Skopolamin. Men til slutt sovnet jeg.

Det var meget plagsomt ja. Da de hadde brukt det mange nok kvelder på rad, følte jeg meg så dypt krenket at jeg spurte dem om ikke de kunne gi meg en tidobbel dose eller enda mer, nok til at jeg sovnet inn for godt, altså en forespørsel om aktiv dødshjelp. Men jeg ville jo ikke egentlig dø, men jeg ville ikke leve under de forholdene jeg gjorde der på sykehuset. Så jeg sa at alternativet deres var å åpne opp døren, og slippe meg ut i frihet.

Selvsagt skjønner jeg at å sette de to alternativene opp mot hverandre ikke styrket det å bli utskrevet, MEN - jeg sier det fordi det illustrerer hvor dypt belastende det var for meg å bli utsatt for denne stikkingen med Skopolamin, i tillegg til en hel andre medikamenter jeg ble tvunget til å ta, og i tillegg til å være sperret inne.

Etter seks uker, gav jeg opp min protest. Roet meg helt viljestyrt. Og rømte. Og jeg klarte meg utmerket godt de 12 timene jeg var ute i frihet. Det var kjempedeilig å kunne sitte i bussen og strekke på beina ved midnattstider, og ikke ligge i belter. Jeg returnerte frivillig til sykehuset, fordi jeg ville vise dem at jeg hadde klart meg på egenhånd i 12 timer. Men de så heller på det hele som negativt, og strammet inn på tvangsbruken. Da oppgav jeg hele min protest i 12 dager. Men selv det var ikke nok til å få tvangsvedtaket opphevet, selv om de sa at jeg var blitt mye bedre (noe som ikke var tilfelle, det var kun min protest som ble oppgitt).

Jeg lå ikke i belter i nettene før rømningen. Men jeg hadde gjort det endel netter tidligere, før de begynte med Skopolamin. Det var nok derfor det føltes kjempedeilig å kunne sitte i bussen og strekke på beina ved midnattstider, og ikke ligge i belter. Min siste bevisst minner fra natten, var jo fra før jeg begynte med Skopolamin. Det var nok derfor jeg tenkte på det da jeg strakk beina slik i bussen under rømningen. Jeg har også senere, lenge etter utskrivning, tatt meg i å strekke på beina og føle hvor deilig det er sett i lys av belteleggingstiden.

[firebird1365380441]

Mener du at Fragmin har blitt benyttet i en psykiatrisk sammenheng? Det benyttes jo til vanlig som "blodfortynnende" og jeg har aldri sett at det påvirker bevissthetsnivået (i såfall må det vel være snakk om en allergisk reaksjon).

Morfin-skopolamin er et sterkt smertestillende og "beroligende" medikament, som i store nok doser selvfølgelig kan gjøre deg døsig. Dette er vel også et medikament som ikke er vanlig å benytte i psykiatrisk sammenheng.

De to medikamentene du nevner har såvidt meg bekjent intet til felles.

Fragmin er et blodfortynnende medikament,som Frosken allerede har svart.

Man bruker Fragmin i etterkant av operasjoner,for å hindre blodpropp.Fragmin kan settes subkutant i mageskinnet.

Etter 2 operasjoner i fjor fikk jeg Fragmin satt i huden på magen 2-3 ganger om dagen.

[firebird1365380441]

Fragmin står iallefall oppført på mitt medisinark brukt som injeksjon en gang i starten av mitt opphold.

Skopolamin brukte de for sju år siden, mange, mange kvelder på rad ved 21-tiden, for å gi meg søvn, eller som de sa, kjemisk søvn.

Jeg har aldri smakt en dråpe alkohol i mitt liv. Men i minuttene før jeg sovnet inn av Skopolaminen, var jeg det nærmeste man kan seg å være full, tror jeg. Jeg ble ustø på beina, og måtte støtte meg til veggen. De sa selvsagt at jeg måtte legge meg med det samme, men de ble vel vandt til at jeg protesterte på den måten jeg gjorde, ved å kjempe mot virkningene av Skopolamin. Men til slutt sovnet jeg.

Det var meget plagsomt ja. Da de hadde brukt det mange nok kvelder på rad, følte jeg meg så dypt krenket at jeg spurte dem om ikke de kunne gi meg en tidobbel dose eller enda mer, nok til at jeg sovnet inn for godt, altså en forespørsel om aktiv dødshjelp. Men jeg ville jo ikke egentlig dø, men jeg ville ikke leve under de forholdene jeg gjorde der på sykehuset. Så jeg sa at alternativet deres var å åpne opp døren, og slippe meg ut i frihet.

Selvsagt skjønner jeg at å sette de to alternativene opp mot hverandre ikke styrket det å bli utskrevet, MEN - jeg sier det fordi det illustrerer hvor dypt belastende det var for meg å bli utsatt for denne stikkingen med Skopolamin, i tillegg til en hel andre medikamenter jeg ble tvunget til å ta, og i tillegg til å være sperret inne.

Etter seks uker, gav jeg opp min protest. Roet meg helt viljestyrt. Og rømte. Og jeg klarte meg utmerket godt de 12 timene jeg var ute i frihet. Det var kjempedeilig å kunne sitte i bussen og strekke på beina ved midnattstider, og ikke ligge i belter. Jeg returnerte frivillig til sykehuset, fordi jeg ville vise dem at jeg hadde klart meg på egenhånd i 12 timer. Men de så heller på det hele som negativt, og strammet inn på tvangsbruken. Da oppgav jeg hele min protest i 12 dager. Men selv det var ikke nok til å få tvangsvedtaket opphevet, selv om de sa at jeg var blitt mye bedre (noe som ikke var tilfelle, det var kun min protest som ble oppgitt).

Jeg fikk morfin-skopolamin ved en akutt tannbeandling.Morfin virker jo både smertedempende og søvndyssende.Skopolamin tror jeg virker mot både kvalme og mot sterk spyttproduksjon.

Har hørt at Morfin-skopolamin brukes som premedisinering før operasjoner.

Det virker i hvert fall logisk,tatt i betraktning hvilken virkning det har ,åde psykisk og fysisk.

Har fått med meg at M-S også har blitt brukt i psykiatrien.

Å uttale meg i forhold til din situasjon,blir feil for meg.Men det var nok en grunn til at du fikk det,og jeg tror ikke de gjorde det for å være "slemme".

[Gjest never ever give up?]

Jeg har aldri sagt at tvangsbehandling til enhver tid er feilaktig for alle personer.

Jeg uttaler meg kun om min egen situasjon. Og da har det alltid vært feilaktig.

Virker som du ikke greier å få tankene dine vekk fra denne bruken av tvang som en gang skjedde deg. Du beskriver dette som du er sterkt traumatisert av dette.

Jeg har meget god erfaring med medisiner som anti-psykotika når jeg får tanker i hodet som det ikke nytter å avlede.

Prøv dette du også, så skal du se du greier å koble tankene dine på andre ting enn tvangsbruk i psykiatrien.

NB! Dette er bare godt ment!!

[Gjest Jordnær]

Jeg fikk morfin-skopolamin ved en akutt tannbeandling.Morfin virker jo både smertedempende og søvndyssende.Skopolamin tror jeg virker mot både kvalme og mot sterk spyttproduksjon.

Har hørt at Morfin-skopolamin brukes som premedisinering før operasjoner.

Det virker i hvert fall logisk,tatt i betraktning hvilken virkning det har ,åde psykisk og fysisk.

Har fått med meg at M-S også har blitt brukt i psykiatrien.

Å uttale meg i forhold til din situasjon,blir feil for meg.Men det var nok en grunn til at du fikk det,og jeg tror ikke de gjorde det for å være "slemme".

Det var ikke for å være slemme nei.

Men de så ikke belastningen ved å gi meg det.

Tror du at alt psykiatrien gjør er riktig eller?

Det er ganske lettvindt å si at "det var nok en grunn til at de gjorde det...."

[Gjest Jordnær]

Virker som du ikke greier å få tankene dine vekk fra denne bruken av tvang som en gang skjedde deg. Du beskriver dette som du er sterkt traumatisert av dette.

Jeg har meget god erfaring med medisiner som anti-psykotika når jeg får tanker i hodet som det ikke nytter å avlede.

Prøv dette du også, så skal du se du greier å koble tankene dine på andre ting enn tvangsbruk i psykiatrien.

NB! Dette er bare godt ment!!

Jeg klarer greit å leve med dette. Jeg gjør andre ting også, jeg tenker ikke på dette hele tiden.

Og - jeg vil heller tenke og prate og skrive ut dette - og bli ferdig med en gang for alle - enn å skulle ta medikamenter for å få tanken bort.

Medikamentene fjerner symptomet, altså tanken, men ikke årsaken til tankene.

Ved å skrive og prate om dette, så vil det til slutt miste sin kraft.

Og jeg merker at denne kraften er i ferd med å reduseres. Det tar lang tid, men det går til slutt.

Jeg må svare på slike innlegg. Men jeg er ikke lengre så provosert som jeg var tidligere.

Følelsene har altså blitt redusert. Og denne prosessen akter jeg å fortsette - inntil fortiden ikke lenger preger meg. Ved å ta medikamenter, vil man gå glipp av en rekke muligheter til å prate eller skrive ut tankene som ellers ville kommet.

[Gjest never ever give up?]

Jeg klarer greit å leve med dette. Jeg gjør andre ting også, jeg tenker ikke på dette hele tiden.

Og - jeg vil heller tenke og prate og skrive ut dette - og bli ferdig med en gang for alle - enn å skulle ta medikamenter for å få tanken bort.

Medikamentene fjerner symptomet, altså tanken, men ikke årsaken til tankene.

Ved å skrive og prate om dette, så vil det til slutt miste sin kraft.

Og jeg merker at denne kraften er i ferd med å reduseres. Det tar lang tid, men det går til slutt.

Jeg må svare på slike innlegg. Men jeg er ikke lengre så provosert som jeg var tidligere.

Følelsene har altså blitt redusert. Og denne prosessen akter jeg å fortsette - inntil fortiden ikke lenger preger meg. Ved å ta medikamenter, vil man gå glipp av en rekke muligheter til å prate eller skrive ut tankene som ellers ville kommet.

Det var overhodet ikke meningen heller å provosere deg, bare komme med gode råd utfra mine erfaringer.

Anti-psykotika kan faktisk forandre tankegangen din og være til stor hjelp. Hvis du har dårlige erfaringer fra denne medisinen tidligere så kan jeg fortelle deg at det har jeg også.

Heldigvis finnes det idag andre og nyere typer som ikke gir så mye bivirkninger.

Jeg respekterer selvsagt måten du tenker på og hvordan du vil løse dette.

Unnskyld at jeg spør: Har forstått at det er mange år siden du opplevde dette. Har du vært like syk hele tiden etter dette, eller er det nå i det siste at disse tankene har begynt å plage deg? Hvis du har hatt disse plagsomme minnene i alle disse årene og forsøkt å løse dem ved å skrive/snakke om dem, så mener jeg det snart skulle begynt å hjelpe?

Fortsatt: Jeg skriver ikke for å provosere deg, kun for å hjelpe og stille deg noen spørsmål som kan få deg til å tenke i litt "andre baner."

[ananja]

Jeg klarer greit å leve med dette. Jeg gjør andre ting også, jeg tenker ikke på dette hele tiden.

Og - jeg vil heller tenke og prate og skrive ut dette - og bli ferdig med en gang for alle - enn å skulle ta medikamenter for å få tanken bort.

Medikamentene fjerner symptomet, altså tanken, men ikke årsaken til tankene.

Ved å skrive og prate om dette, så vil det til slutt miste sin kraft.

Og jeg merker at denne kraften er i ferd med å reduseres. Det tar lang tid, men det går til slutt.

Jeg må svare på slike innlegg. Men jeg er ikke lengre så provosert som jeg var tidligere.

Følelsene har altså blitt redusert. Og denne prosessen akter jeg å fortsette - inntil fortiden ikke lenger preger meg. Ved å ta medikamenter, vil man gå glipp av en rekke muligheter til å prate eller skrive ut tankene som ellers ville kommet.

Bearbeider du traumene i terapi? Hvis ikke, så hadde det kanskje vært nyttig?

Er du kvinne/mann forresten..? (Er bare nysgjerrig:-) Du trenger selvsagt ikke svare hvis du ikke ønsker.

[kristiansund1365380625]

Fragmin står iallefall oppført på mitt medisinark brukt som injeksjon en gang i starten av mitt opphold.

Skopolamin brukte de for sju år siden, mange, mange kvelder på rad ved 21-tiden, for å gi meg søvn, eller som de sa, kjemisk søvn.

Jeg har aldri smakt en dråpe alkohol i mitt liv. Men i minuttene før jeg sovnet inn av Skopolaminen, var jeg det nærmeste man kan seg å være full, tror jeg. Jeg ble ustø på beina, og måtte støtte meg til veggen. De sa selvsagt at jeg måtte legge meg med det samme, men de ble vel vandt til at jeg protesterte på den måten jeg gjorde, ved å kjempe mot virkningene av Skopolamin. Men til slutt sovnet jeg.

Det var meget plagsomt ja. Da de hadde brukt det mange nok kvelder på rad, følte jeg meg så dypt krenket at jeg spurte dem om ikke de kunne gi meg en tidobbel dose eller enda mer, nok til at jeg sovnet inn for godt, altså en forespørsel om aktiv dødshjelp. Men jeg ville jo ikke egentlig dø, men jeg ville ikke leve under de forholdene jeg gjorde der på sykehuset. Så jeg sa at alternativet deres var å åpne opp døren, og slippe meg ut i frihet.

Selvsagt skjønner jeg at å sette de to alternativene opp mot hverandre ikke styrket det å bli utskrevet, MEN - jeg sier det fordi det illustrerer hvor dypt belastende det var for meg å bli utsatt for denne stikkingen med Skopolamin, i tillegg til en hel andre medikamenter jeg ble tvunget til å ta, og i tillegg til å være sperret inne.

Etter seks uker, gav jeg opp min protest. Roet meg helt viljestyrt. Og rømte. Og jeg klarte meg utmerket godt de 12 timene jeg var ute i frihet. Det var kjempedeilig å kunne sitte i bussen og strekke på beina ved midnattstider, og ikke ligge i belter. Jeg returnerte frivillig til sykehuset, fordi jeg ville vise dem at jeg hadde klart meg på egenhånd i 12 timer. Men de så heller på det hele som negativt, og strammet inn på tvangsbruken. Da oppgav jeg hele min protest i 12 dager. Men selv det var ikke nok til å få tvangsvedtaket opphevet, selv om de sa at jeg var blitt mye bedre (noe som ikke var tilfelle, det var kun min protest som ble oppgitt).

Jeg vet at ved noen psykiatriske akuttavdelinger ble Morfin-Skopolamin brukt som beroligende medisin når intet annet virker, fx ved utagering. Fragmin er, som flere har påpekt, en blodfortynnende behandling som gies for å forebygge blodpropp. Det har ingen effekt på psyken. Kan du ha fått Fragmin i forbindelse med lengrevarende beltelegging? Dvs at du lå så lenge fastspent at legen fryktet at du kunne få blodpropp av den grunn?

[kristiansund1365380625]

Jeg vet at ved noen psykiatriske akuttavdelinger ble Morfin-Skopolamin brukt som beroligende medisin når intet annet virker, fx ved utagering. Fragmin er, som flere har påpekt, en blodfortynnende behandling som gies for å forebygge blodpropp. Det har ingen effekt på psyken. Kan du ha fått Fragmin i forbindelse med lengrevarende beltelegging? Dvs at du lå så lenge fastspent at legen fryktet at du kunne få blodpropp av den grunn?

Og Morfin-Skopolamin er fortsatt nokså vanlig å gi som premedikasjon, altså som beroligende, før ECT-behandling. Ved annen anestesi, altså før kirurgiske inngrep, bruker man nå helst benzodiazepiner som premedikasjon, men det er uheldig å gi før ECT-behandling siden benzodiazepiner virker krampestillende, og effekten av ECTen kan ødelegges.

[Gjest Jordnær]

Bearbeider du traumene i terapi? Hvis ikke, så hadde det kanskje vært nyttig?

Er du kvinne/mann forresten..? (Er bare nysgjerrig:-) Du trenger selvsagt ikke svare hvis du ikke ønsker.

Jeg prater med en psykolog en gang hver uke ja.

[Gjest Jordnær]

Det var overhodet ikke meningen heller å provosere deg, bare komme med gode råd utfra mine erfaringer.

Anti-psykotika kan faktisk forandre tankegangen din og være til stor hjelp. Hvis du har dårlige erfaringer fra denne medisinen tidligere så kan jeg fortelle deg at det har jeg også.

Heldigvis finnes det idag andre og nyere typer som ikke gir så mye bivirkninger.

Jeg respekterer selvsagt måten du tenker på og hvordan du vil løse dette.

Unnskyld at jeg spør: Har forstått at det er mange år siden du opplevde dette. Har du vært like syk hele tiden etter dette, eller er det nå i det siste at disse tankene har begynt å plage deg? Hvis du har hatt disse plagsomme minnene i alle disse årene og forsøkt å løse dem ved å skrive/snakke om dem, så mener jeg det snart skulle begynt å hjelpe?

Fortsatt: Jeg skriver ikke for å provosere deg, kun for å hjelpe og stille deg noen spørsmål som kan få deg til å tenke i litt "andre baner."

En sideeffekt av tvangsbruken er at jeg har blitt utrolig lett provosert av råd eller andre kommentarer til min situasjon, uansett hvor velmente de er. Men dette begynner å bedre seg, heldigvis.

Jeg kaller ikke meg selv syk. Og jeg er ikke syk. Jeg er skadet. Sykdom er noe som også kan utvikle seg som følge av skade. Men heldigvis har ikke min skade utviklet seg til noen sykdom.

Jeg sammenligner det jeg skriver med blåmerker som lyser fra en muskel etter å ha blitt påført slag. Mine slag var tvangsbruken. Men for at man skal forstå min meget sterke reaksjon på dette, så må man se det i lys av den livstruende medikamentelle bivirkningen jeg hadde et drøyt år tidligere. Jeg fikk på en måte ikke summet meg fra å bli god av denne, før de brukt tvang mot meg.

Da jeg så meg i speilet før jeg la meg igår, så sa jeg til meg selv, 12 år har gått faktisk. Men jeg kan se det positive i det også, at jeg endelig snart er iferd med å få kontakt med meg selv igjen. Ikke misforstå, jeg har hatt veldig god selvinnsikt og kontakt med meg selv isolert sett. Men den egentlige meg, er slik jeg var for 12 år siden, før tvang og medisiner første gang ble brukt. Og det slår meg stadig oftere at jeg føler at jeg får kontakt med meg selv, og da mener jeg ikke at jeg går ut av noen psykose, for psykotisk har jeg aldri vært. Jeg mener at det er signaler på at jeg er i ferd må å gå tilbake til den jeg var, altså at tvangsbrukens sideeffekter er iferd med å avta. Men bare tiden vil vise.

Jeg tror jeg har tenkt i de fleste baner som er mulig å tenke seg for å komme ut av dette, men innimellom kommer det en ny bane.

Natt til søndag, fikk jeg en tanke om å faktisk bare la det passere dersom jeg skulle bli tvangsmedisinert igjen. Å bare ta medisinene som de gjør vedtak på ved en eventuell fremtidig innleggelse. Men det vil være å svelge mange kameler. Det kan nesten sammenlignes med at muslimer skal godta oppslag av Muhammed-tegninger på deres egen dør - uten å protestere med sinne på det der og da.

Men jeg tror jeg er inne på noe. Men det jeg er redd for, det er om dette vil bety at jeg undertrykker mye sinne og frykt som da vil komme opp senere. Som en vulkan...

For jeg vil alltid mene at det å gå inn under huden på meg vil være galt, uansett hvor syk jeg skulle måtte være, dersom jeg ikke er til fare for mitt eget eller andres liv da.

[Gjest never ever give up]

En sideeffekt av tvangsbruken er at jeg har blitt utrolig lett provosert av råd eller andre kommentarer til min situasjon, uansett hvor velmente de er. Men dette begynner å bedre seg, heldigvis.

Jeg kaller ikke meg selv syk. Og jeg er ikke syk. Jeg er skadet. Sykdom er noe som også kan utvikle seg som følge av skade. Men heldigvis har ikke min skade utviklet seg til noen sykdom.

Jeg sammenligner det jeg skriver med blåmerker som lyser fra en muskel etter å ha blitt påført slag. Mine slag var tvangsbruken. Men for at man skal forstå min meget sterke reaksjon på dette, så må man se det i lys av den livstruende medikamentelle bivirkningen jeg hadde et drøyt år tidligere. Jeg fikk på en måte ikke summet meg fra å bli god av denne, før de brukt tvang mot meg.

Da jeg så meg i speilet før jeg la meg igår, så sa jeg til meg selv, 12 år har gått faktisk. Men jeg kan se det positive i det også, at jeg endelig snart er iferd med å få kontakt med meg selv igjen. Ikke misforstå, jeg har hatt veldig god selvinnsikt og kontakt med meg selv isolert sett. Men den egentlige meg, er slik jeg var for 12 år siden, før tvang og medisiner første gang ble brukt. Og det slår meg stadig oftere at jeg føler at jeg får kontakt med meg selv, og da mener jeg ikke at jeg går ut av noen psykose, for psykotisk har jeg aldri vært. Jeg mener at det er signaler på at jeg er i ferd må å gå tilbake til den jeg var, altså at tvangsbrukens sideeffekter er iferd med å avta. Men bare tiden vil vise.

Jeg tror jeg har tenkt i de fleste baner som er mulig å tenke seg for å komme ut av dette, men innimellom kommer det en ny bane.

Natt til søndag, fikk jeg en tanke om å faktisk bare la det passere dersom jeg skulle bli tvangsmedisinert igjen. Å bare ta medisinene som de gjør vedtak på ved en eventuell fremtidig innleggelse. Men det vil være å svelge mange kameler. Det kan nesten sammenlignes med at muslimer skal godta oppslag av Muhammed-tegninger på deres egen dør - uten å protestere med sinne på det der og da.

Men jeg tror jeg er inne på noe. Men det jeg er redd for, det er om dette vil bety at jeg undertrykker mye sinne og frykt som da vil komme opp senere. Som en vulkan...

For jeg vil alltid mene at det å gå inn under huden på meg vil være galt, uansett hvor syk jeg skulle måtte være, dersom jeg ikke er til fare for mitt eget eller andres liv da.

Har kjempet med med selv nå i flere uker. Skal/skal ikke begynne med anti-psykotiske medisiner igjen. Jeg vet jeg hadde det bra psykisk da jeg brukte dem forrige gang.

I den perioden jeg har vært uten kan jeg faktisk se at medisinen har forandret tankegangen min til det positive. Traumer som tidligere har plaget meg noe enormt, ble litt mindre farlige. Fikk dem mere på avstand. Så det som hadde skjedd på en litt annen måte, fikk et annet tidsperpektiv. Hadde også bedre hukommelse, konsentrasjon og sov mye bedre.

Så jeg bestemte meg for å begynne med medisiner igjen (ihvertfall for en periode), dette fordi jeg innser at jeg trenger det. Får også bedre utbytte av terapi, er ikke så redd, tørr å snakke om "ting" uten å bli syk, kvalm, flash-back osv.

MEN, det er et stort men her, det er jeg også enig med deg i. Er veldig kritisk til bivirkninger jeg også, så det er kun på mine premisser at jeg tar disse medisinene. Og jeg har lest bivirkningene på medisinen og funnet ut at de er overkommelige, og sannsynligvis får ikke jeg alle sammen, jeg tar sjansen. Har gitt meg selv 3 uker hvor jeg skal være "snill pike" og svelge medisinen min. Så får jeg se etter det, vurdere effekt og bivirkninger.

Håper med dette at jeg ihvertfall får noen fæle minner langt vekk, til verdens ende helst. Kanskje kan jeg også få litt mere energi til å fungere i hverdagen.

Psykiatrien har forandret seg veldig. Helsepersonell har blitt mere humane/snille (tror jeg :ø)), utdannelsene legger idag mere vekt på etikk bl.a. Medisinene er blitt bedre, mye mindre bivirkninger enn på de gamle, selv om det sikkert er mange mil igjen.

Alt forandres heldigvis hele tiden, og helst til det positive. Ihvertfall må vi prøve å bevare troen på det.!!!

[Gjest Jordnær]

Har kjempet med med selv nå i flere uker. Skal/skal ikke begynne med anti-psykotiske medisiner igjen. Jeg vet jeg hadde det bra psykisk da jeg brukte dem forrige gang.

I den perioden jeg har vært uten kan jeg faktisk se at medisinen har forandret tankegangen min til det positive. Traumer som tidligere har plaget meg noe enormt, ble litt mindre farlige. Fikk dem mere på avstand. Så det som hadde skjedd på en litt annen måte, fikk et annet tidsperpektiv. Hadde også bedre hukommelse, konsentrasjon og sov mye bedre.

Så jeg bestemte meg for å begynne med medisiner igjen (ihvertfall for en periode), dette fordi jeg innser at jeg trenger det. Får også bedre utbytte av terapi, er ikke så redd, tørr å snakke om "ting" uten å bli syk, kvalm, flash-back osv.

MEN, det er et stort men her, det er jeg også enig med deg i. Er veldig kritisk til bivirkninger jeg også, så det er kun på mine premisser at jeg tar disse medisinene. Og jeg har lest bivirkningene på medisinen og funnet ut at de er overkommelige, og sannsynligvis får ikke jeg alle sammen, jeg tar sjansen. Har gitt meg selv 3 uker hvor jeg skal være "snill pike" og svelge medisinen min. Så får jeg se etter det, vurdere effekt og bivirkninger.

Håper med dette at jeg ihvertfall får noen fæle minner langt vekk, til verdens ende helst. Kanskje kan jeg også få litt mere energi til å fungere i hverdagen.

Psykiatrien har forandret seg veldig. Helsepersonell har blitt mere humane/snille (tror jeg :ø)), utdannelsene legger idag mere vekt på etikk bl.a. Medisinene er blitt bedre, mye mindre bivirkninger enn på de gamle, selv om det sikkert er mange mil igjen.

Alt forandres heldigvis hele tiden, og helst til det positive. Ihvertfall må vi prøve å bevare troen på det.!!!

Utviklingen går i riktig retning ja. Og det er godt at vi legger merke til de positive tingene som skjer med oss selvm, og ikke bare de negative. Ønsker deg alt godt videre!!

[ananja]

Jeg prater med en psykolog en gang hver uke ja.

Ok. Håper det er en støtte på veien!