Min 8-åring skremmer meg....

[Gjest har _du_ noen gode råd?]

Har en 8 år gammel gutt som til tider skremmer meg med sitt tungsinn. Jeg begynner å fabulere på om han er helt "normal" psykisk eller om han sliter med noe allerede i så ung alder.

La det først være sagt at gutten er en vanlig aktiv gutt som lever et sosialt liv med flere venner. Vi bor slik til at han har mange andre barn rundt seg og lever et helt normalt "gutteliv" i gata.

Men når kvelden kommer har han en tendens til å la mørket falle inn over seg. Han sier selv at hodet hans blir fullt av så mange tanker. Han tenker mest på alt som tar slutt. Han kan bli helt fortvilet over en leke som han ikke har lenger. Eller at helgen er slutt. Eller at han skal slutte på SFO for "det er så trist og vanskelig å vite at den siste dagen er kommet og at han aldri skal være på dette lenger". Det kan virke som han har et sterkt behov for trygghet og at han har en form for "separasjonsangst". Men samtidig er det jo mange andre ting som har tatt slutt uten at han har brydd seg om det.

Han uttrykker også at han vil være mer sammen med ossi familien. Det kan virke som han er stresset i forhold til at det blir for lite tid til å bare være hjemme. Men han er hjemme kl tre hver dag og driver ikke med andre organiserte ting på fritiden så det burde ikke være grunn til å føle seg stresset.

Jeg synes det er kjempevanskelig å vite hvordan jeg skal tolke det når han helt tydelig er fortvilet og sliter med dette tungsinnet som kommer over ham. Det kan virke som det verste for han er alle disse tankene som fyller hodet hans uten at han har kontroll på det. Han sier selv at han føler at han har to hjerner som sier forskjellige ting til ham. Eller at hjertet sier noe annet enn hjernen. Han prøver altså å tenke rasjonelt og positivt, men klarer det ikke.

Kan noen trøste en mor som faktisk begynner å bli litt redd? Husker selv at jeg slet med mange rare tanker da jeg var liten og ønsker ikke det samme for ham. Hvordan kan jeg hjelpe ham?

[vanjajoh]

Hei.

Kjenner igjen mitt barn i det du skriver om gutten din! (men mitt barn ble seksuelt missbrukt fra 1 til 2 1/2 år)

Vet jo ikke hva som ligger i din gutt's historie, men jeg

har jobbet endel med mitt eget barn (som nå er 7 år), med å hjelpe å "ta bort" de tunge tankene, kansje det kan hjelpe deg å din gutt også?

Jeg bruker fantasien vår til forskjellige teknikker, den ene er å visualisere en sky langt borte på himmelen, (mens vi er på f.eks en strand eller en sommereng). Skyen kommer sakte nærmere mens vi leter opp de tunge tankene, så når skyen er over oss -senker den ned en kurv som vi legger tankene i. Så blir kurven heist opp og vi blåser bort skyen.

Den andre måten ser vi for oss en liten kommode som er inne i et rom i hodet, kommoden har to skuffer som er litt tunge å åpne, der legges alle de vonde tankene, så barnet selv kan kontrollere når skuffen skal åpnes eller ikke. (vi velger alltid farge og detaljer når vi må ha ny kommode, for da blir den mer virkelig... :-)

Barnet forteller deg hva han legger i kurven eller skuffen, og du kan jobbe vidre utfra det du da får høre.

Ellers har jeg brukt mye tid på å snakke åpent og ærlig, lar det gå på barnets primisser - og tar meg alltid tid til å sette meg ned å snakke når det kommer opp noe. Må ta det når tungsinnet kommer.

Har og snakket om hvor viktig det er å snakke om det som blir tungt i hjertet og hodet (uansett hva det er), slik at det kan bli bedre.

Om det er noe som er ekstra tungt å si, eller at barnet ikke har ordene kan det være lurt å la han få tegne det han mener, så kan du snakke med han etterpå om det han har tegnet. La han fortelle.

Det er også effektivt å bruke tredjeperson, eks, "jeg kjenner en liten gutt som har det slik, hva tror du han tenker på når han blir trist, hvorfor? osv", uten å legge ord i munnen på han. Men for å gi han mulighet til å fortelle uten at det blir -for- vanskelig..

Når det gjelder seprasjonsangsten, bruker jeg helt enkelt å lage en liten tegning eller skrive noen gode ord på en post-it lapp som barnet kan ha i lommen, for da er jeg litt nær likevel. Om jeg må være borte over natta, legger jeg alltid igjen en "mammagenser" (jumper med min lukt på), da føles det tryggere..

Ble veldig langt dette, å mulig noe dårlig forklart. Men det er et vanskelig tema, og en tung oppgave å ta på seg.

Kommunikasjon er viktig, og å vise at du tåler å høre alt.

Har du vært i kontakt med lege? Da kan dere bli henvist til BUP, der er god hjelp å hente. -å du og gutten din vil kunne få hjelp.

[marlenexxx27]

Du kan ta kontakt med BUP og få time der. Man bør ta på alvor når barn så tydelig uttrykker vedvarende psykiske problemer. Det høres ut som at både du og din sønn evner å sette ord på det vanskelige, og det er jo et veldig bra utgangspunkt.