Ydmylkende behandling

[rose23]

Sist jeg var innlagt på psykiatrisk ble jeg utsatt for noe jeg vil kalle ydmykendes behandling.

Avdelingen hadde faste aktiviteter som alle MÅTTE følge. Det verste var trimmen.

Jeg er en ung dame i normal god form som spiller volleyball til vanlig. Fikk helt hetta når jeg kom ned på trimrommet, for der gikk en gjeng med pasienter å stampet i en liten ring til musikk. De måtte holde personen foran på skulderen. Etterpå skulle alle rulle foten over en trepinne, bøye seg ned og forsøke å ta i bakken og så strekke seg så langt en kunne opp i lufta. Jeg nektet å delta på dette. Det virket utrolig teit, og jeg vil ikke kalle dette trim. SÅ ble personalet sure og maste nesten hull i hodet på meg.

Så var det turdag. Da skulle alle gå en times tur på noen grusveier. Det gikk kjempetreigt, og jeg var hele tiden livredd for å treffe på kjentfolk når jeg gikk sammen med denne gjengen. Etterpå skulle alle spise brødskiver og drikke kakao. Vi hadde vært vekke i en halvannen time.

Å den såkalla behandlingen bestod av 3 x 10-15 minutt med en psykiater i uken. Jeg skrev meg ut etter 5 dager. I journalen skrev de at jeg reiste uten å fullføre behandlingen.

Noen som forstår hvorfor jeg reiste?

[nypa]

Ja det skjønner jeg. Trist at det ikke er mer individuell behandling og tilrettelagt opplegg for hver enkelt.

[bugge -jenta]

Ja jeg forstår det kjempegodt. Individuell tilpasning som vi har gjort et forsøk på å få til i skolen, er tydeligvis totalt fraværende på enkelte psykiatriske avdelinger. Og du har rett i at det kan både føles og være nedlatende.

For mange herrens år siden var jeg innlagt ett døgn på psykiatrisk avdeling. Det var en selsom opplevelse, og gav meg en god karakter på en stil etterpå) Ellers skulle de ha meg til å spille bingo om kvelden, vaske dasser og lage rosa nåleputer på en aktivitetsstue gørrtidlig på morgenen. Jeg hadde ikke sovet på nesten tre uker, hatt en drøss med panikkanfall og fikk et slags utmattelsessammenbrudd på skolen. Mine foreldre var på en reise, derav innleggelsen.

Jeg reiste hjem dagen etterpå, noe forsåvidt alle var enige om var det beste. Men hvorfor i det hule heiteste skulle jeg ha med meg ei rosa, blank nålepute hjem? Jeg var overaktivisert som hadde gått på skolen og fulgt opp den oppe i alt dette. Likevel vekte de meg grytidlig og sendte meg ned på en aktivitetsstue. Det er så tragikomisk.

Og de var så sure på meg som ikke ville spille bingo om kvelden. Jeg hater spill. Som om fellesskap med andre mennesker var livsnødvendig den første kvelden etter at jeg hadde kollapset.. Jeg blånektet på alle tingene. Og kom meg hjem.

By the way, når jeg ble fulgt rundt av sykepleieren som skulle vise meg avdelingen sier hun; " Og det er _ikke_ lov å gå berserk og ødelegge inventaret eller gå løs på mennesker!"

Da så jeg på henne og sa; "enten er jeg så ute å kjøre at det ikke hjelper å si dette til meg, eller så fornærmer du meg ved å si noe som er innlysende."

Senere kom hun inn på rommet mitt, jeg hadde besøk av en venninne. Så sier hun at jeg ikke burde sitte i sengen. "Det er ikke bra for deg". Nå var det ikke flere stoler i rommet da..

I ettertid er jeg glad for opplevelsen, og trodde det var blitt forbedret mange ganger siden disse 17-18 årene, men det er det tydeligvis ikke.

Jaja, dette ble lenger enn jeg hadde tenkt. Nesten som å sitte å mimre. Jeg var heldig som ikke trengte å være der, så for meg er det ingen sår opplevelse å tenke på, men bringer frem en slags evig himling i øyner og resten av kroppen min. Hadde jeg måttet være der lenger hadde jeg blitt sprø. Og blitt omtalt som ekstremt vanskelig og aggressiv, det er helt sikkert.

Jeg håper du kan se ditt opphold der i perspektiv en gang. Det er synd, for det beste hadde jo vært at man fikk reell hjelp der. Men for noen er det bedre å komme seg vekk, når tingene nå engang er slik de er. Det er heldigvis ikke likt overalt.

Vh

[soleil]

Det er vel sjelden spesielt hipt på psykiatriske sykehus, men jeg må si jeg humrer litt over den husmortrimmen du ble utsatt for! hehe :-)

Jeg var innlagt på åpen avd for noen år siden og jeg fikk faktisk treningsprogram av en fysioterapeut med øvelser på et skjema slik som en får på treningsstudio, jeg! Var ikke noe fancy treningsrom, men det var det mest nødvendige.. Og det var heldigvis frivillig å bli med på fellestrim, men da drev vi med ballspill så det var helt ok..

Så det er jo ofte mulig å legge opp til aktiviteter som passer den enkelte. Syns det blir helt feil å tvinge folk, men det var kanskje et poeng med behandlingen at en skulle være i samhandling med andre eller at personalet skulle observere en i samhandling med andre?

Hva hadde skjedd om du sa nei eller om du hadde foreslått andre ting å gjøre?

[Gjest Zahara]

Samme her!

"bli med nå".. øh.. på hva???? Kaste ball i en ring!

Rulle på foten!!! 5 knebøy! Riste på foten!!! Så spretter vi ballen!!

Og tur da.. " så går vi samlet til...."

Sorry mac...

Jeg løper heller en tur jeg!

(nei.. du må være med på turen. det er en del av fellesskapet..og behandlingen)

Synes det er forferdelig.

Om jeg noen gang skal tilbake så skal jeg lage liv og røre.

Skal ballen kastes, da får vi spille håndball da!!! Skal vi slå ballen, så får vi spille volleyball..Knebøy? Da drar vi på et studio.

Tur? greit.. gå i forveien dere.. Jeg kommer løpende etter..

Pause??? Gi med den j...bil nøkkelen så drar jeg tilbake for f!!!!

Hva med en fjelltur i godt tempo og opp bratte sider og litt klatring.. Eller bade..

tautrekking eller paintball!!

[rose23]

Det er vel sjelden spesielt hipt på psykiatriske sykehus, men jeg må si jeg humrer litt over den husmortrimmen du ble utsatt for! hehe :-)

Jeg var innlagt på åpen avd for noen år siden og jeg fikk faktisk treningsprogram av en fysioterapeut med øvelser på et skjema slik som en får på treningsstudio, jeg! Var ikke noe fancy treningsrom, men det var det mest nødvendige.. Og det var heldigvis frivillig å bli med på fellestrim, men da drev vi med ballspill så det var helt ok..

Så det er jo ofte mulig å legge opp til aktiviteter som passer den enkelte. Syns det blir helt feil å tvinge folk, men det var kanskje et poeng med behandlingen at en skulle være i samhandling med andre eller at personalet skulle observere en i samhandling med andre?

Hva hadde skjedd om du sa nei eller om du hadde foreslått andre ting å gjøre?

Jeg ble vekket om morgenen om at nå måtte jeg skynde meg å spise frokost for trimmen begynte snart. jeg sa jeg ikke ville trimme. Jeg var veldig deprimert og følte absolutt ikke for å trimme eller være sosial. Jeg sa flere ganger at jeg ikke ville, men fikk til svar at det var obligatorisk. Til slutt etter mye mas gikk jeg med på å bli med ned å se. Jeg satt meg ned på en benk, sammen med en annen dame som også blånektet å delta.

På trimmrommet fikk jeg helt hetta når jeg så opplegget. Å maset om å komme ut på golvet fortsatte.Jeg synest dette var en veldig ubehagelig opplevelse.

Men på et annet sykehus fikk jeg en helt annen opplevelse som var mye mer positiv. Da fikk alle som ville, bli med til en idrettshall der vi fikk velge mellom å spille fotball, innebandy eller badmington.

Å når vi drog på tur var det virkelig på tur. Opp på fjelltopper og flere kilometer på ski. Så fikk de som ikke var så sprek la være å gå så langt som andre.

[Gjest mamma 24-7]

"Så var det turdag. Da skulle alle gå en times tur på noen grusveier. Det gikk kjempetreigt, og jeg var hele tiden livredd for å treffe på kjentfolk når jeg gikk sammen med denne gjengen. Etterpå skulle alle spise brødskiver og drikke kakao. Vi hadde vært vekke i en halvannen time."

Høres nesten ut som en helt alminnelig barnehage da. Håper dere hadde med bøtte og spade:))

Huff, jeg burde kanskje ikke tulle med dette, sorry.

Skjønner godt du ikke fant deg tilrette der da. Jeg trodde man fikk behandling ved psykiatriske avdelinger, men det ser ut som jeg må tro om igjen.

[Gjest bry]

Forstår veldig godt hvorfor du reiste.Dette er jo for dårlig!