Tanker fra meg

[Gjest Jordnær]

Dette er mine tanker idag.

De skulle ikke egentlig publiseres her, men jeg satser likevel på at dere har langmodighet med meg. Det er her jeg har funnet meg mest hjemme på internettet i løpet av disse siste sju årene. Det har vært endel kritiske kommentarer til det jeg har skrevet, men det har likefullt brakt meg fremover.

Men nå skulle ikke dette innlegget handle om DOL. Det skulle handle om meg. Jeg har vel et behov for å bli sett. Og forstått. Nå blir jeg ikke sett her. For her skriver man ikke under fullt navn. Derfor vil jeg aldri bli sett her.

Og så handler det vel heller ikke om å bli sett. Så hva handler det da om?

D'sound synger direkte inn på øret mitt nå, og da våkner jeg til.

Akkurat som da den sommerfuglen fløy inn mot vinduet mitt i sommer. Det var da jeg skjønte at mine tanker om sommerfuglen, er like reell og like unik som sommerfuglen selv. Det var etter det det gav meg mening å skrive.

Dette er et innlegg som de fleste vil si hører hjemme i en blogg på nettet. Og jeg er helt enig, men jeg velger likevel å skrive den her også. Jeg har skrevet så mye blogg de siste ukene.

Jeg skal besøke min tante på somatisk sykehus ikveld. Jeg fikk skrevet i meldingen til henne igår "Ha det bra så lenge!" Det var jo helt feil. Hun har det jo garantert ikke bra på sykehuset, annet enn under omstendighetene da. Men hun gleder seg nok fortsatt til at jeg kommer, selv om jeg skrev det i meldingen. Det er nok bare meg som tenker så mye.

--------

Ørnen stiger igjen. Den stiger mot nye høyder. Det stiger høyere enn igår. Den stiger og stiger og stiger og stiger. Snart ser den igjen landskapet under der som en liten prikk. Men så ser den falken der oppe. Hvordan har det falken kommet seg opp dit? Joda, falken er ingen dårligere flyger enn ørnen. Skal de forlatet landskapet de to nå?

Og hvordan er det med Ardi Nadar, min arabiske venn, romanfiguren som eksisterte kun på en eneste side. Joda, han skal forbli der han var. Han kommer ikke til å bli omtalt med. Men han var en nødvendig brikke, for å komme videre i landskapet.

Ørnen og falken stuper nedover i fellesskap. Jeg vet ikke hvor de lander. Fjellkjeden rundt dalens høyreside nærmer seg faretruende. Her er det ikke mye å finne foreløpig. De vender blikket nedover i dalen. Rett mot elva. Der ser de fisken hoppe. Han hadde vært soldat. Ja han var det. Jeg var redd for ham, for han så sterk ut. Men senere hørte jeg at han tenkte mye på meg, ja, han hadde faktisk spurt etter meg, om hvordan det gikk med meg. Vi gikk på tur sammen. Han fikk ingen fisk. Men han gledet seg nok veldig over at jeg faktisk var med på den spaserturen i skogen, oppover i landskapets høyre side.

Det er dette landskapet jeg må beskrive. Det er min vei ut av disse tolv årene. Også DOL har sin plass her. Det var i det tiende året jeg havnet her, DOL er en en liten fjelltopp i landskapets høyreside. Solen skinner over der. Ikke nå, men det vil komme til å skinne over der når skyene forsvinner.

Elven slynger seg rolig og forsiktig nedover. Fossen øverst i landskapet har liten kraft akkurat nå. Men utover våren vil den bruse. Som et kraftverk, men nærmest uendelig energiforsyning. Og fossekallene som flyr kjapt over elven, fra vannet og inn bak steinene inni fossen.

Men jeg kommer ikke inn videre inn i landskapet nå. Det ligger der dekket med snø. Jeg er innesperret. Det er 17. februar, det er i femte året. Det er stille før stormen. Det er lett å si nå, men det kommer til å brake i morgen. Ikke nå, men i det femte året. Da er fisken som hoppet i elva glemt. Da er huggormen som krøp over stien borte vekk.

Da er plutselig de fem første årene glemt. Men de er ikke borte. De ligger der i landskapet dekket av snø, og et islag fryser momentant over der, og gjør det vanskelig å bryte seg ned.

Men hvitveisen er sterk. Den gror og gror. Forsøker å nå direkte sollys. Det er gått tolv år, isen kan være i ferd med å briste. Da vil et inferno av et landskap komme til syne like på høyre side av elven, selv om det virker som om det er på høyre siden. Dette infernoet vil lyse opp og smelte issnøen på venstre side. Det tok sju år. Sju år. Akkurat som for israellittene i Egypt. Også for dem gikk det sju år i undertrykkelse før de ble befridd. Men heldigvis er jeg ingen israellitt. For jeg blir ikke befridd ut til en ørken.

Eller jo, for det ser jeg nå, bak fjellsiden på landskapets høyre side, brer det seg ut en ørken, en lang og vid ørken. Men det skal bli en sann glede å vandre der. Snart kommer ørnen og falken til å lande der hos meg. De kommer til å berette om landskapets venstre side.

Det er som å gå inn i et bilde fra venstre. Man ser det snødekt, myk snø som vet at vil smelte til våren. Men man visste ikke at snøen ble liggende. I mer enn tolv år. Trær titter opp fra snøen. De er slalomporter som må passeres, men det så jeg ikke før nå, fra ørkenen.

Det ser så greit ut å bare renne nedover der. Men det skal vise seg at det er hindringer. Allerede få meter ut i der. Jeg vil snu, og gå tilbake, ut av landskapet. Tilbake til mitt liv. Men det går ikke. De første trærne var ingen tre. De var mennesker. De holdt meg fast. Og jeg ble skremt, jeg ville ikke gå lengre ned i landskapet. Jeg holdt meg på mitt rom. Der ble jeg noen dager. Det hele er diffust. Hvor har jeg havnet? Det borer og bråker rundt meg. De holder på å pusse opp. Jada, men det er ikke lett å vite. Jeg får tanker om lobotomi. Men slår dem fra meg. Det er da over tjue år siden det ble forbudt.

En mann spiller munnspill lengre nede i landskapet. Han er umulig å få øye på. Han har langt skjegg. Jeg er redd ham. Men idet jeg passerer ham, mange nok ganger, ser jeg at han er snill bak der. Men jeg var fortsatt redd for ham. Det er mange små trær. Jeg er liten, jeg klarer ikke å få oversikten over dem. Jeg vil ikke være her. Men jeg må. Ingen forstår meg. Jeg har ingen annet valg. Jeg gir opp. Jeg bare blir værende der. Jeg flyttes fra sted til sted med få dagers mellomrom. Jeg faller ikke til ro noen sted.

Munnen låser seg, i åpen tilstand. Hun setter en sprøyte, og den løser seg. Det var den deiligst opplevelsen inntil nå. Men jeg er ikke mer enn en måned i starten av landskapet. Jeg tar det med ro. Her må jeg visste bare være, selv om jeg vil eller ikke. Men så bruser det igjen. Vinden blåser mildt og fint. Tidlig i januar. Solen skinner. Jeg vet at jeg vil klare meg for meg selv nå. Men ingen av trærne rundt meg forstår meg. Men han, den store sjefen i landskapet her, han virker skremmende, men samtidig opplever jeg at jeg får en viss kontakt med ham. Han har kontor like under rommet mitt også faktisk. Det ser jeg senere. Men heller ikke han slipper meg ut. Jeg klarer ikke formidle meg selv.

Jeg klarer det fortsatt ikke, der jeg går i ørkenen tolv år senere. Jeg hadde trodd at landskapet skulle avsluttes der på toppen av fjellkjeden på høyre side. Men slik var det ikke. Ørkenvandringen kan ta tid den. Men det er på en måte håpefullt å gå her likevel. Kanskje vil jeg treffe på en oase her? Kanskje vil jeg treffe noen beduiner på vandring? Kanskje vil jeg treffe på noen som har slått leir her ute? Noen som faktisk viser meg at det går an å trives i slikt landskap? Men jeg må bare gå videre. Jeg vil ut av landskapet. Jeg vil sitte på utsiden, og male dette landskapet.

Men kanskje er jeg fanget her for godt? Nei, det tror jeg ikke. Det vil komme endag, hvor jeg er den jeg var, i venstre side av landskapet. Da skal jeg ta maleriet under armen min, og reise rundt i verden, og fylle ut de hvite flekkene som fortsatt gjenstår på det.

Immanuell Kant brukte veldig mange år på å få frem stoffet sitt. Men han brukte bare fire-fem måneder på å skrive det ned, i sin kritikk av den rene fornuft.

Falken er ingen verdenskapasitet, heller ikke ørnen. Jeg er bare meg selv, en helt ordinær person, som har et maleri under armen. Ikke et vanlig maleri ennå, det er bare masse tekst. Ikke masse. Men noe. Det er ikke mange sider.

Jeg fascineres av Herterberg. Jeg er ingen maler. Og jeg kommer aldri til å male mitt maleri. Mitt maleri er litterært. Jeg er en ordets mann, ikke et bildets mann.

Ørnen og falken må se det jeg ikke selv klarer å se. De er mine. De er meg. Sennepstreet er ikke mitt. Men skyggen under det er behagelig. Men faktisk er roen under Mor Tereses epletre mer behagelig enn skyggen under sennepstreet. Jeg vil aldri fysisk komme til dette epletreet. Men det har likefullt sin plass midt i landskapets venstre side, selv om det egentlig skulle vært langt opp på den høyre siden.

Og R, hva skulle jeg vært uten henne. Hun var en viktig bidragsyter på min vei ut i ørkenen. Jeg har ennå ikke sett henne i landskapets venstre side. Og hun vil nok aldri finnes der. Men jeg løper sammen med henne mellom trærne oppover slake og bratte bakker på den andre siden av elven.

Elven som sildrer, nedover og deler landskapet i to. Det er en rolig og behagelig vannføring. Det renner mykt som fløy nedover der. Og hadde jeg ikke klart å karre meg opp av elven der, så hadde jeg likevel rent ut i det varme Middelhavet.

Men da ville jeg aldri nådd ørkenen. Så kanskje ser jeg snart en mening nå, da jeg snart når ørkenen. Refleksjon og ro? Bare meg, og ingen andre? Jo, det vil være andre der også, men det er helt greit om jeg går utenom dem.

Det er jeg - og ingen andre som har gått nedover hele landskapets venstreside, gjennom elven, og opp hele den andre siden. Og gjennom fjellkjeden. Ingen andre har gått hele veien, ikke i akkurat dette landskapet. Kanskje må jeg gå alene et stykke nå, for å finne de hvite flekkene?

Ørnen og falken flyr i sirkel der oppe. De venter på meg. Stillheten senker seg. Simone synger videre. Friheten. Det var et gjerde der nede, rundt på begge sider av elven. Jeg var fanget der. Det ene gjerde var imaginært, det andre var fysisk. Skal man forstå hvorfor vulkanen eksploderte der, et år på andre siden av elven, så må man forstå hvordan det er å bli fanget inn i det gjerdet på den andre siden. Ingen kunne forhindret det. Kroppen hadde blitt invadert av pillene, i den aller beste hensikt. Ingen fortalte meg det mens jeg klatret meg opp på den andre siden. Det tok mer enn ett år før noen fortalte det. Men jeg hadde vel heller ikke forstått det om jeg hadde blitt det fortalt tidligere.

Sanden virvles opp i ørkenen, jeg ser rundt meg, men ser lite annet, enn sand. Små sandkorn. Blåser i vinden. Jeg er trett. Jeg trenger hvile. Hvile. Hvile. Og hvile. Men jeg går videre. Jeg kommer nok ikke til å sette meg ned i ørkenen. Det blir kaldt der om natten. Men jeg sover der likvel, i gående tilstand.

Landskapet males videre. Uten at jeg selv vet det. Det males enten jeg vil eller ei.

Falken slipper seg sakte nedover. Ørnen strekker ut vingene sine og glir tilbake utover mot landskapets venstre side. Det er vanskelig å se noe der oppe fra.

Jeg finner en stein. Setter meg på den. En flokk med småfugler passerer meg, men de skjønner ikke så mye. De smiler til meg, og prøver så godt de kan. Det er godt at det finnes sånne blant dem i flokken.

Jeg blir aldri sittende lenge. Den skyen som nettopp passert hytta som ble pepret med stein i vulkanutbruddet, den skyen kommer snart over meg. Men idag affiserer den meg ikke veldig mye. Jeg går videre. Ikke lengre i mitt sevanlige tempo. Farten er betydelig redusert. Ørkenen er stor. Jeg har god tid.

En mann vandret i Afrika i fem år. Kanskje må jeg vandre minst like lenge. Men de neste årene, vil bli mer behagelige. Jeg har blitt tryggere på meg selv. Små snøstormer og sandblåsinger bryr jeg meg ikke lengre så mye om. Jeg vet at jeg kommer meg gjennom dem. Heller ikke hyenene bryr jeg meg mye om lengre. Jeg trodde de var hyener, ja nærmest store bjørner. Men de er ikke det. Og skulle de likevel være det. Så har jeg mitt på det gode. Jeg går i ørkenen, og kommer til å fortsette med det.

Bankmannen K. er kanskje den som forstår meg mest. Kanskje får jeg ro til å lese videre om ham. Skjønt jeg har fint lite interesse av det. Innledningen av prosessen mot ham, var nok for meg. Det beskriver krattene i starten av landskapet og like over elven meget godt.

Men jeg kommer nok til å lese videre om ham likevel. Men heldigvis, hvert ord jeg skriver, ser seg ikke lengre om til alle sider, før det lar meg skrive det ned.

Det er godt. Den store bjørnen, får bare se det jeg skriver. Den store bjørnen, bør forstå at jeg har kontroll på min vandring. Det er derfor han er den han er.

Han bør forstå at jeg innimellom har behov for å vise omverdenen noe av mitt landskap, og han bør forstå at det er helt nødvendig for å komme seg videre i landskapet. På veien ut av det.

Småfuglene flokker seg rundt bjørnen.

Jeg går videre. Mot appelsintreet. Graver jeg appelsinsteien langt nok ned i her ute i ørkenen, så vil den kunne spire opp her.

Falken har landet på min høyre hånd. Det er fint å ha den der. Den er der for første gang.

[gripp]

Det er sikkert mye psykiatri i det du skriver, og det har jeg ikke greie på.

..men jeg synes det var veldig godt skrevet.

[Gjest Jordnær]

Det er sikkert mye psykiatri i det du skriver, og det har jeg ikke greie på.

..men jeg synes det var veldig godt skrevet.

Tusen takk!

[Gjest bry]

Som sakt,du er klok du og veldig flink å skrive.

Skulle skrevet bøker du..=)

[Gjest Jordnær]

Som sakt,du er klok du og veldig flink å skrive.

Skulle skrevet bøker du..=)

Hehe...

Tusen takk!

[Gjest Jordnær]

Hehe...

Tusen takk!

Ville nok ikke blitt mye bra bøker fra meg nei :-)

[Gjest rota]

Vanligvis orker jeg ikke å lese gjennom så lange innlegg, men dette var veldig bra skrevet, så jeg kom i mål. Det bor nok en forfatter i deg.

[Gjest Jordnær]

Vanligvis orker jeg ikke å lese gjennom så lange innlegg, men dette var veldig bra skrevet, så jeg kom i mål. Det bor nok en forfatter i deg.

Det var da voldsomt :-)

Tusen takk!

[Gjest hilsen journalist]

Tusen takk!

Jeg ble så fasinert av det du skrev at jeg tok en kopi og lagret det på maskinen min, og det er første gang jeg har gjort med et DOL-inlegg.

[Gjest Også journalist]

Jeg ble så fasinert av det du skrev at jeg tok en kopi og lagret det på maskinen min, og det er første gang jeg har gjort med et DOL-inlegg.

Som journalist burde du vite at det skrives 'fascinert' og 'innlegg'.

[Gjest hilsen journalist]

Som journalist burde du vite at det skrives 'fascinert' og 'innlegg'.

Etter 3 pils er jeg ikke så nøye på det :-) Å takk og lov for at vi har stavekontroll.

[Gjest Ikke signert]

Etter 3 pils er jeg ikke så nøye på det :-) Å takk og lov for at vi har stavekontroll.

OG takk og lov...

[Gjest helsing nynorsk-journalisten]

Som journalist burde du vite at det skrives 'fascinert' og 'innlegg'.

Visste du kom til å kommentere "Å-en" min, så nå skal jeg passe meg og skrive korrekt. Det var da maken til pirk!

Eg skriv faktisk lite feil, og sikkert mykje betre nynorsk enn du nokon gang vil gjere!

[rose23]

Som journalist burde du vite at det skrives 'fascinert' og 'innlegg'.

gong...kremt :-)

[Gjest Jordnær]

Jeg ble så fasinert av det du skrev at jeg tok en kopi og lagret det på maskinen min, og det er første gang jeg har gjort med et DOL-inlegg.

Tusen takk for hyggelige ord!

[Gjest Også journalist]

Visste du kom til å kommentere "Å-en" min, så nå skal jeg passe meg og skrive korrekt. Det var da maken til pirk!

Eg skriv faktisk lite feil, og sikkert mykje betre nynorsk enn du nokon gang vil gjere!

Hvorfor skulle jeg skrive nynorsk?