voldtekt og innbilt graviditet

[Gjest ikke akkurat nå]

I sommer ble jeg voldtatt og etter den tid har jeg merket at redselen for graviditet er der hele tiden og på kvelden blir den så altoppslukende at jeg er 110% sikker på at jeg er gravid og jeg kan til og med kjenne spark!

På dagtid klarer fornuften og ta over og si at det er en umulighet. Det er absolutt ingenting som tyder på at jeg er gravid, til og med magen er flatere nå enn den var for 7 måneder siden.

Jeg blir bare så frustrert over meg selv, for på kveldene og nettene er det ingenting som hjelper for å si til meg selv at jeg ikke er gravid. Der og da er det en absolutt sannhet.

Er dette en normal reaksjon etter en voldtekt og hva kan jeg gjøre for å overbevise meg selv på nettene om at det faktisk er umulig? Dette sliter meg ut og gjør at jeg nesten ikke sover. Jeg trodde at det ville gå over av seg selv etter hvert, men tanken blir bare mer og mer overveldende for hver dag som går.

Blir takknemlig for svar.

[Gjest Yellow Submarine]

jeg tror at angsten din nå er så sterk at du har fått en tvangstanke ut av det. Men siden du også er bevisst på at dette ikke er fornuftlig så er du ikke psykotisk.

Vet ikke om det hjelper, men jeg måtte igjennom en større underlivsoperasjon under narkose. Og siden jeg mistet mensen lenge etterpå og alle hormoner var i ubalanse så fikk jeg tanker om at kirurgen(e) måtte gjort meg gravid mens jeg lå i narkose. Ganske sprøtt, og jeg visste selv at det var sprøtt, men tanken kom hele tiden.

Kanskje du først og fremst trenger behandling for angsten din ? Har du tatt opp disse tankene med en eventuell behandler? Selv om det er flaut å snakke om slike ting, så er helsepersonell profesjonelle og vant til slike tanker.

Om tankene bare fortsetter uten at noe samtaleterapi hjelper så kunne det vært en mulighet å snakke med en lege for eventuell medikamentell behandling for tvangstankene.

[Gjest Zahara]

Tror du trenger noen å snakke med. Får du behandling?

Ikke gå med dette alene ihvertfall.

Det har ikke klikka for deg.

En normal reaksjon på en unormal situasjon som psykologen min ville sagt det.

[Gjest ikke akkurat nå]

Tror du trenger noen å snakke med. Får du behandling?

Ikke gå med dette alene ihvertfall.

Det har ikke klikka for deg.

En normal reaksjon på en unormal situasjon som psykologen min ville sagt det.

Jeg går i behandling og har gått i behandling i flere år, men jeg tør ikke å ta opp dette. Jeg skammer meg sånn og er livredd for deres reaksjon. Jeg vet jeg bør prate om det, men jeg klarer ikke. Jeg har aldri klart å ta opp ting med folk i behandlingsapparatet og å begynne med denne hendelsen tror jeg blir umulig for mitt vedkommende.

Psykologen din høres ut som en klok person

[Gjest ikke akkurat nå]

jeg tror at angsten din nå er så sterk at du har fått en tvangstanke ut av det. Men siden du også er bevisst på at dette ikke er fornuftlig så er du ikke psykotisk.

Vet ikke om det hjelper, men jeg måtte igjennom en større underlivsoperasjon under narkose. Og siden jeg mistet mensen lenge etterpå og alle hormoner var i ubalanse så fikk jeg tanker om at kirurgen(e) måtte gjort meg gravid mens jeg lå i narkose. Ganske sprøtt, og jeg visste selv at det var sprøtt, men tanken kom hele tiden.

Kanskje du først og fremst trenger behandling for angsten din ? Har du tatt opp disse tankene med en eventuell behandler? Selv om det er flaut å snakke om slike ting, så er helsepersonell profesjonelle og vant til slike tanker.

Om tankene bare fortsetter uten at noe samtaleterapi hjelper så kunne det vært en mulighet å snakke med en lege for eventuell medikamentell behandling for tvangstankene.

Jeg går i behandling, men tør ikke å ta opp dette. Er så redd for hva de vil si og klandre meg fordi jeg ikke klarte å unngå det som skjedde. Jeg har aldri klart å snakke om noe i terapi og å begynne med det som skjedde i sommer tror jeg nærmest blir umulig.

Den lille historien din hjalp faktisk litt. Det er selvfølgelig trist at du måtte oppleve det, men det er litt "godt" å se at jeg ikke er alene om å tanker som ikke har rot i virkeligheten.

Kan eventuelt spørre psykiateren om vi kan se litt på medisinering og kanskje gjøre noen forandringer der.

[Gjest Yellow Submarine]

Jeg går i behandling, men tør ikke å ta opp dette. Er så redd for hva de vil si og klandre meg fordi jeg ikke klarte å unngå det som skjedde. Jeg har aldri klart å snakke om noe i terapi og å begynne med det som skjedde i sommer tror jeg nærmest blir umulig.

Den lille historien din hjalp faktisk litt. Det er selvfølgelig trist at du måtte oppleve det, men det er litt "godt" å se at jeg ikke er alene om å tanker som ikke har rot i virkeligheten.

Kan eventuelt spørre psykiateren om vi kan se litt på medisinering og kanskje gjøre noen forandringer der.

Det er faktisk helt vanlig med tvangstanker. Folk har tvangstanker om det mest utenkelige, pinlige, avskyelige som finnes. Og dette er psykiaterene vant til.

Og husk: ingen har rett til å voldta deg!! Samme søren. Det er ikke din feil, og ingen skal klandre deg for dette.

Vet at det kan være vanskelig å fortelle om dette. Og det er ikke nødvendigvis slik at du skal kaste deg ut i det og fortelle alt nå med en gang. Kanskje det kommer senere. Men det er viktig at de vet at du sliter med noe du vil fortelle. Men at du ikke er helt klar enda.

Kanskje du kan skrive et brev hvor du forklarer noe du gjerne vil fortelle, men at du selv vil ta initiativ til når du orker å prate om det? Det hjalp iallefall meg når jeg skulle fortelle om noe liknende som du forteller om. Bare det at jeg kunne skrive det ned og at behandler kunne lese det, gjorde meg tryggere.

Men det må gjøres når du føler deg helt trygg på behandler.

[Gjest ikke akkurat nå]

Det er faktisk helt vanlig med tvangstanker. Folk har tvangstanker om det mest utenkelige, pinlige, avskyelige som finnes. Og dette er psykiaterene vant til.

Og husk: ingen har rett til å voldta deg!! Samme søren. Det er ikke din feil, og ingen skal klandre deg for dette.

Vet at det kan være vanskelig å fortelle om dette. Og det er ikke nødvendigvis slik at du skal kaste deg ut i det og fortelle alt nå med en gang. Kanskje det kommer senere. Men det er viktig at de vet at du sliter med noe du vil fortelle. Men at du ikke er helt klar enda.

Kanskje du kan skrive et brev hvor du forklarer noe du gjerne vil fortelle, men at du selv vil ta initiativ til når du orker å prate om det? Det hjalp iallefall meg når jeg skulle fortelle om noe liknende som du forteller om. Bare det at jeg kunne skrive det ned og at behandler kunne lese det, gjorde meg tryggere.

Men det må gjøres når du føler deg helt trygg på behandler.

De vet at jeg sliter med noe, for jeg har gått i behandling i mange år, men de vet ikke at det har skjedd noe det siste året.

Har prøvd å skrive før, men alt stopper opp når jeg skal skrive om vanskelige ting.

Har vel sagt ifra mer eller mindre ufrivillig at det er noe som jeg ikke kan prate om.

Håper virkelig at den dagen der jeg tør å åpne meg kommer.