kjærlighets sorg??

[Gjest lallalla]

Er helt forvirra og tom innvendig.Mista lysten til alt,ingenting gleder meg lenger,har mest lyst til bare å sove.All drivkraften er borte,så jeg har jo skjønt jeg har en deppresjon.

Forhistorien er lang,men skal prøve å "samle" opp det jeg tror er av betydning.

Forelsket meg kraftig i ungdomsårene, men han ville ikke ha meg, men utrolig sta som jeg var ga jeg meg aldrig. Det skulle gå 11 år,før jeg merket han begynte å se meg med nye øyne.Han hadde da i mellomtiden flyttet til et annet nordisk land,men vi møttes tilfeldig da han var på besøk i norge.Nå var han klar til å gi meg en sjanse.Jeg var overlykkelig,trodde ikke det var mulig!Men "roste" meg selv med at nå fikk jeg tilbake fordi jeg hadde ventet så lenge og ikke gitt meg.Selvtilliten økte.Kan nevne at dette er 3 år siden. Jeg hadde nesten akkurat begynt på zoloft for angst og deppresjon, men medisinen forandret livet mitt(positivt).

Men skulle forholdet bli noe av,så måtte jeg flytte ned til han i danmark. Det gjorde jeg med glede! hjemlengsel osv innimellom selvfølgelig, men "alt for kjærligheten".

Han er meget sta,skal helst ha det siste ordet(for å føle seg som en mann tror jeg),og det ble ganske mange konflikter. Men samtidig følte jeg vi kom nærmere hverandre.Jeg elsket han,og han gav uttrykk for det samme.Alltid omtenksom og snill, men samtidig kontrollfrik.Han har en egen evne til å skulle "lære" meg det som i hans øyne var d riktige.Han eide leiligheten,og vet ikke hvor mange ganger jeg ble møtt med:"du reiser i morgen", hvor jeg la meg på knærne og ba om unskjyldning.Jeg kan også være egen og sta,det har han helt rett i.Tok tid før jeg stolte på at han ville ha meg etter så mange år osv,så jeg hadde nok problemer med å gi av meg selv. Prøvde vel heller å virke litt "kald" (forsvarsmekanisme),mens han da mente jeg ikke kunne ønske meg han. Følte seg ikke elsket osv. Syntes vi etterhvert kom over dette og jeg begynte virkelig å tro vi var "laget" for hverandre.Elsket ham.

Men i følge ham, så har jeg skapt så mye uro,sinne osv hos ham,så nå orket han ikke mer.

(jeg er uenig i det,for jeg mener man må lære å leve med hverandre,tilpasse seg hverandre tar tid,man er jo ikke like). Så nå har han sendt meg hjem igjen....for siste gang har han gitt klart uttrykk for.

Jeg er sønderknust!! Totallt vorvirra! Tenker "har jeg virkelig klart å ødelegge det somvar det viktigste for meg,som jeg har ventet på så lenge?? En kjempeskyldfølelse! Jeg har grått og vært totalt nedtrykt(i sorg og fortvilelse) i snart 3 mnd.

Klarer ikke gå inn for å bygge opp livet mitt igjen.Få meg jobb osv...så regningene hoper seg opp.Lurer på om jeg kommer ut av denne tilstanden av meg selv eller om jeg burde gå til en psykolog? Hvor mye må jeg eventuelt betale selv da?

Takker så mye hvis noen kan gi meg noen ord...

[vanadium]

ærlig talt høres det ut som det var best dette forholdet tok slutt.

Å være forelsket i noen i 11 år høres heller ikke særlig sunt ut.

om du føler du trenger behandling snakk med fastlegen din om det, eller se etter i gulsider etter privat praktiserende.

nå har det jo seg sånn at de fleste kommer seg over en kjærlihetssorg, og finner noen nye, men noen ganger kan det være en utløser til andre ting. Du kjenner deg selv best, så...

[Gjest bry]

Hørtes ganske usundt ut det forholdet der,så det er sikkert på tide at du går videre og legger dette bak deg.

Men forstår at du føler deg "knust" pga forventninger og håp for fremtiden,for dere to sammen.

Ja,du kan jo gå til en psykolog å få bearbeidet dette her hvis du føler for det,tror det kan være lurt.

Lykke til...=)

[Gjest Mielle]

ærlig talt høres det ut som det var best dette forholdet tok slutt.

Å være forelsket i noen i 11 år høres heller ikke særlig sunt ut.

om du føler du trenger behandling snakk med fastlegen din om det, eller se etter i gulsider etter privat praktiserende.

nå har det jo seg sånn at de fleste kommer seg over en kjærlihetssorg, og finner noen nye, men noen ganger kan det være en utløser til andre ting. Du kjenner deg selv best, så...

Blir et litt kort svar,men det er et positivt ett!! Det tok lang tid-ca 2,5 år,men så plutselig-sorgen var over!! Og det gjorde det bare enda bedre at han etter nå 3 år kom tilbake,var alene og ville ha meg tilbake hahaha-aldrig i verden,nå ser jeg ikke helt hvorfor jeg ikk så dypt ned:) Så JA det stemmer-det gå over!!! :)